Redigerer Gotisk (språk) (avsnitt)

=== Konsonanter ===
{| border="2" cellpadding="5" style="margin: 1em 1em 1em 0; background: #f9f9f9; border: 1px #aaa solid; border-collapse: collapse; text-align: center; font-size: 95%;"
!&nbsp;
!colspan=2|[[Labialer]]
!colspan=2|[[Dentaler]]
!colspan=2|[[Alveolarer]]
!colspan=2|[[Palataler]]
!colspan=2|[[Velarer]]
!colspan=2|[[Labiovelar konsonant|Labiovelarer]]
![[Laryngal konsonant|Laryngaler]]
|-
![[Plosiver]]
| ''p'' {{IPA|/p/}}
| ''b'' {{IPA|/b/}}
|colspan=2| &nbsp;
| ''t'' {{IPA|/t/}}
| ''d'' {{IPA|/d/}}
|&nbsp;
| ''?ddj'' {{IPA|/ɟː/}}
| ''k'' {{IPA|/k/}}
| ''g'' {{IPA|/g/}}
| ''q'' {{IPA|/kʷ/}}
| ''gw'' {{IPA|/gʷ/}}
|&nbsp;
|-
![[Frikativer]]
| ''f'' {{IPA|/ɸ, f/}}
| ''b'' {{IPA|[β]}}
| ''þ'' {{IPA|/θ/}}
| ''d'' {{IPA|[ð]}}
| ''s'' {{IPA|/s/}}
| ''z'' {{IPA|/z/}}
|colspan=2|&nbsp;
| ''g, h'' {{IPA|[x]}}
| ''g'' {{IPA|[ɣ]}}
| ''{{Unicode|ƕ}}'' {{IPA|/ʍ/}}
|&nbsp;
| ''h'' {{IPA|/h/}}
|-
![[Approksimanter]]
|colspan=2|&nbsp;
|colspan=2| &nbsp;
|colspan=2| &nbsp;
|&nbsp;
| ''j'' {{IPA|/j/}}
|colspan=2|&nbsp;
|&nbsp;
| ''w'' {{IPA|/w/}}
|&nbsp;
|-
![[Nasaler]]
|&nbsp;
| ''m'' {{IPA|/m/}}
|colspan=2| &nbsp;
|&nbsp;
| ''n'' {{IPA|/n/}}
|colspan=2|&nbsp;
|&nbsp;
| ''g, n'' {{IPA|/ŋ/}}
|colspan=2|&nbsp;
|&nbsp;
|-
![[Lateral approksimant|Lateraler]]
|colspan=2|&nbsp;
|colspan=2| &nbsp;
|&nbsp;
| ''l'' {{IPA|/l/}}
|colspan=2|&nbsp;
|colspan=2|&nbsp;
|colspan=2|&nbsp;
|&nbsp;
|-
![[Flapp|Flikker]]
|colspan=2|&nbsp;
|colspan=2| &nbsp;
|&nbsp;
| ''r'' {{IPA|/r/}}
|colspan=2|&nbsp;
|colspan=2|&nbsp;
|colspan=2|&nbsp;
|&nbsp;
|}

I alminnelighet uttales gotiske [[konsonant]]er [[ustemt konsonant|ustemte]] i slutten av et ord. Gotisk har mange [[frikativer]] (skjønt mange av dem kan ha vært [[approksimanter]]) som oppstod slik det er beskrevet av [[Grimms lov]] og [[Verners lov]]. Dette er karakteristisk for [[germanske språk]]. Imidlertid er gotisk spesielt, siden fonemet [z] ikke har blitt til [r] ved [[rotasisme]]. Dessuten tyder dobbeltskrivningen av konsonanter mellom vokaler på at gotisk skilte mellom korte og lange konsonanter: ''atta'' [atːa]. («far», en [[diminutiv]] i slekt med gresk ἄττα og latin ''atta'' med samme betydning), ''kunnan'' [kunːan] («å kunne»).

==== Lukkelyder ====
* [p], [t] og [k] skrives i alminnelighet henholdsvis ''p'', ''t'' og ''k'': ''paska'' [paska] («påske», fra gresk πάσχα), ''tuggo'' [tuŋɡō] («tunge»), ''kalbo'' [kalbō] («kalv»).
* [kʷ] er en kompleks [[plosiver|lukkelyd]] fulgt av en [[labiovelar approksimant]]. Den kan sammenlignes med latinsk ''qu'', og translittereres som ''q'': ''qiman'' [kʷiman] («komme»). Etymologisk stammer den fra den proto-indoeuropeiske konsonanten *''gʷ''.
* [b], [d] og [ɡ]: Konsonantene som skrives ''b'', ''d'' og ''g'' på gotisk er stemte lukkelyder, unntatt når de står mellom vokaler. Når de står ved siden av en [[ustemt konsonant]], er de sannsynligvis ustemte: ''blinds'' [blind̥s] («blind»), ''dags'' [daɡ̊s] («dag»), ''gras'' («gress»). I slutten av et ord var [b] og [d] antagelig ustemte, skjønt det er mulig at de gikk over til henholdsvis [ɸ] og [θ]: ''lamb'' [lamp] («lam»), ''band'' [bant] («binder»).

==== Frikativer ====
* [s] og [z] skrives vanligvis ''s'' og ''z'', men [z] står aldri sist i et ord: ''saíhs'' [sɛxs] («seks»), ''aqizi'' [akʷizi] («øks»).
* [ɸ] og [θ] skrives ''f'' og ''þ'' er henholdsvis ustemte [[bilabial frikativ|bilabiale]] og ustemte [[dental frikativ|dentale]] [[frikativer]]. Det er sannsynlig at den forholdsvis ustabile lyden [ɸ] ble til [f]. ''f'' og ''þ'' er også avledet av ''b'' og ''d'' i slutten av ord, ved at disse ble ustemte og forvandlet til [[approksimanter]]: ''gif'' [ɡiɸ] («gi!», [[imperativ]] av ''giban''), miþ [miθ] («med»).
* [x] (oftest skrevet χ i tysk filologi) skrives på flere forskjellige måter:
** Som en approksimant-form av [k] translittereres den som ''h'' foran konsonanter og i slutten av et ord: ''nahts'' [naxts] («natt»), ''jah'' («og», i slekt med norsk ''ja'', fra indoeuropeisk *''yo-s'').
** Hvis den er avledet fra [ɡ] i slutten av et ord, translittereres den som ''g'': ''dag'' [dax] («himmel» i akkusativ).
** I noen greske lånord translittereres den som ''x'' og representerer den greske bokstaven χ (''chi''): ''Xristus'' [xristus] («Kristus», fra gresk Χριστός). Den kan også ha betegnet en [k].
* [h] translittereres som ''h'' og forekommer bare først i et ord eller mellom vokaler. [h] er en [[allofon]] av [x]: ''haban'' («å ha»), ''ahtáutehund'' [axtautēhunt] («elleve»).
* [β], [ð] og [ɣ] er stemte frikativer og forekommer kun mellom vokaler. De er [[allofon]]er av [b], [d] og [ɡ] og adskiller seg ikke fra disse i skrift. [β] kan ha blitt til [v], en mer stabil [[labiodentaler|labiodental]] form. Når man behandler germanske språk, translittereres disse fonemene vanligvis som henholdsvis  ''ƀ'', ''đ'' og ''ǥ'': ''haban'' [haβan] («ha»), ''þiuda'' [θi<sup>u</sup>ða] («folk», i slekt med norrønt ''þióð''), ''áugo'' [auɣō] («øye»).
* [xʷ] er en [[labiovelar]] variant av [x], avledet fra proto-indoeuropeisk *''kʷ''. Den ble sannsynligvis uttalt som [ʍ] (en ustemt [w]). Den translittereres med [[Ligatur (typografi)|ligaturen]] ''ƕ'': ƕan [ʍan] («når»), ''ƕar'' [ʍar] («hvor»), ''ƕeits'' [ʍīts] («hvit»).

==== Nasaler ====
I gotisk, som i de fleste språk, uttales [[nasaler]] på samme [[artikulasjonssted]] som enten konsonanten som kommer før dem, eller den som kommer etter. (Dette kalles [[assimilasjon]]). Derfor er sammensetninger som [md] og [nb] umulige. Gotisk har tre nasale konsonanter; den ene er en [[allofon]] av de to andre, og finnes bare i [[komplement]]ært med dem.

* [n] og [m] er fritt fordelt &ndash; de kan stå hvor som helst i en stavelse og danner [[minimale par]], bortsett fra i enkelte tilfeller, hvor de nøytraliseres: foran en [[bilabialer|bilabial konsonant]] blir [n] til [m], mens en [m] foran en [[dentaler|dental]] [[plosiver|lukkelyd]] blir til [n]. Foran en [[velarer|velar]] klusiv blir begge to til [ŋ]. [n] og [m] translittereres med ''n'' og ''m'', og nøytralisering markeres: ''sniumundo'' [sniumundō] («raskt»).
* [ŋ] er ikke et [[fonem]]; den er et resultat av nøytralisering av en nasal foran en [[velarer|velar]] lukkelyd, og står komplementært med [n] og [m]. Den translittereres som en ''g'' foran en velar konsonant, slik som i gresk: ''þagkjan'' [θaŋkjan] («å tenke»), ''sigqan'' [siŋkʷan] («å synke»). ''ggw'' betegner imidlertid en forlenget [ɡ] etterfulgt av [w]: ''triggws'' [triɡɡus] («sann», i slekt med norsk ''trygg''). En ''n'' foran en velar konsonant må av og til tolkes som en [ŋ]: ''þankeiþ'' i stedet for ''þagkeiþ'' [θaŋkīθ].

==== Approksimanter og andre fonemer ====
* [w] translittereres med ''w'' foran en vokal: ''weis'' [wīs] («vi»), ''twái'' [twai] («to»).
* [j] skrives ''j'': ''jer'' [jēr] («år»), ''sakjo'' [sakjō] («strid»).
* [l] byr ikke på noen vanskeligheter: ''laggs'' [laŋɡ̊s] («lang»), ''mel'' [mēl] («time»), men den samme bokstaven kan betegne den stemte approksimanten [l̩].
* [r] er en [[vibranter|vibrant]] ([r]) eller en [[flapp|flikk]] [ɾ]: ''raíhts'' [rɛxts] («høyre»), ''afar'' [aɸar] («etter»). Den samme bokstaven kan også betegne den vokaliserte [[sonanter|sonanten]] [r̩].