Redigerer Gjeter (avsnitt)

== Gjetingens historie  ==
[[Fil:"Lago", reingjeter i Rievsatvagge (5491364485).jpg|miniatyr|Reingjeterens viktigste redskaper var [[lapphund]]en, [[lasso]]en, [[samekniv]]en og [[hyrdestav]]en.]]
Gjeting har sannsynligvis eksistert like lenge som vi mennesker har holdt husdyr. Sau og geit ble [[domestisering|domestiserte]] for cirka {{nowrap|10 500 år}} siden,<ref name="Alberto, Boyer, Orozco-terWengel et al. (2018)"/> mens tamfe ble domestisert bare et fåtall århundrer senere.<ref name="MacHugh, Larson & Orlando (2017)"/> I [[Den fruktbare halvmåne]], der disse tamformene oppsto, må gjeting derfor ha vært kjent siden domestiseringen skjedde. Det greske klassiske verket [[Odysseen]] forteller i bok fjorten om Odyssevs' grisegjeter ''Evmaios''.<ref name=OD/> I [[Første Mosebok]] fortelles det om [[Kain og Abel]] at Kain ble jorddyrker og Abel ble sauegjeter. I [[Juleevangeliet]] omtales hyrdene som besøkte det nyfødte Jesusbarnet i stallen og «holdt nattevakt over flokken sin».<ref name=LUK2/> Å være gjeter har derfor blitt karakterisert som et av verdens eldste yrker.<ref name=ME7/> Skikken spredde seg siden østover og vestover i [[Eurasia]] og sørover til Afrika.

Akkurat når skikken med gjeting nådde Norge og Norden forøvrig er litt uklart. Det er funnet [[pollen]]spor etter beite datert til omkring {{nowrap|år 4000 f.Kr.}}<ref name=TO23/> Ved [[Stangelandshelleren]] (Hedleberget), rett sør for Stavanger, er det gjort funn av beinrester etter tamokse som har blitt datert til cirka {{nowrap|3255–2915 f.Kr.}}<ref name=TO32/> Arkeologiske funn fra [[Skipshelleren]] i [[Vaksdal]] kommune i Hordaland omfatter beinrester etter både sau, geit og storfe i [[kulturlag]] som dateres {{nowrap|5 000 år}} tilbake i tid.<ref name="Byrkjeland & Indrelid (2015)"/> En [[helleristning]] fra [[bronsealderen]] på Dysjaland i [[Sola]] viser trolig en gjeter med hund og buskap,<ref name=TO72/> så tradisjonene er lange også i Norge.

Reinsdyret ble ikke domestisert før for cirka {{nowrap|2 000–3 000 år}} siden,<ref name="Røed et al. (2008)"/> noe som gjør reingjetere til relativt «ferske» gjetere sammenlignet med andre. Man regner med at domestiseringen av reinen skjedde i [[Fennoskandia]] og Russland, men [[samer|samene]] var i all hovedsak enten [[jegere og samlere|jegere og sankere]] eller fiskere på den tiden, og overgangen til [[reindrift]] skjedde faktisk ikke før i det 16. og 17. århundre hevder Røed, Bjørklund & Olsen (2018),<ref name="Røed, Bjørklund & Olsen (2018)"/> selv om nok gjeting av rein begynte lenge før dette. Det har vi fått kunnskap om fra den gamle [[sagalitteratur]]en, der blant annet Snorre forteller om [[Ottar fra Hålogaland]]s reise til [[Alfred den store]] på slutten av 800-tallet. Der fortalte Ottar kongen at han hadde 600 usolgte tamme rein, hvorav seks [[lokkerein]], hjemme på gården sin. Det antyder klart at reindrift og reingjeting må ha pågått alt før den tid.

=== Gjeting i sommerhalvåret ===
I det førindustrielle jordbruket i Norge ble dyra i sommerhalvåret enten gjett i tilknytning til gårdsbruket, eller sluppet på sommerbeite ved ei seter eller en støl. Det var gjerne familiemedlemmene som sto for gjetingen, men på større gårder kunne også tjenestefolk ha sånne oppgaver. I riktig gammel tid brukte noen også treller. Og det var vanlig å slippe både storfe og småfe på sommerbeite.<ref name=HH163/><ref name=ME7/>

Støling og setring foregikk i utmarka, ofte i tilknytning til høyereliggende beiteområder. Å få dyra dit var både tidkrevende og strevsomt arbeide, og ofte måtte både folk og fe gå i timer og dager for å nå sommerbeitene. På sommerbeite ble gjerne dyra samlet inn for natten i ei begrenset innhegning, kalt et kve. Prosessen ble kalt ''grindgjeting'' eller ''kveing''.<ref name=ME12/> Inngjerdingen kunne være laget som flyttbare grinder, så nattkveet kunne flyttes rundt omkring etter behov, slik at graset fikk best mulig utnyttelse av gjødsla fra dyra. Om dagene fikk dyra gå fritt på beite, med tilsyn av en gjetergutt eller to. Oppgaven deres var å holde dyra trygge og innenfor for et gitt område.

''Styregjeting'' er en form for gjeting som i dag karakteriseres mer av å være et slags tilsyn med dyra,<ref name=ME15/> som stort sett får gå fritt, men styres (kontrolleres) ved behov. Metoden er i dag mest brukt til gjeting av rein, spesielt når reinflokkene skal veksle mellom vinter- og sommerbeite. Tidligere var imidlertid denne metoden i bruk da dyra sesongvis skulle flyttes mellom gårdene og setrene. En annen metode er såkalt ''kantgjeting'', en slags variant av styregjetingen. Da kontrolleres dyra bare i utkantene av beiteområdet, slik at de ikke kommer inn på andres beiterett eller i farlig terreng. Begge metodene har blitt brukt til gjeting av spesielt sau og rein.

=== Barnegjetere ===
Presten [[Hans Strøm]] skriver om gjeting rundt 1760 at «i mangel av fornøden Tiænestefolk» måtte gårdsbrukene benytte barn til gjeting.<ref name=ME7/>  Det kunne være barn som hørte til gården, men det var også vanlig at barn fra husmannsplasser og mindre gårdsbruk måtte reise fra foreldrene, for å gjete for andre.  Alderen var ofte ikke mer enn 10-14 år, og både gutter og jenter måtte bidra.<ref name=HH163/> Gjetergutter var mest brukt, fordi de ble sett på som sterkere og fordi jentene ofte var opptatt med andre huslige sysler.<ref name=ME55/> Opplæringen kunne starte alt fra seksårsalderen.<ref name=TO111/> Det var ikke uvanlig at seterjentene hadde med seg en gjetergutt eller gjeterjente til å hjelpe til.  Det er anslått at det tidlig på 1800-tallet var {{formatnum:50000}}-{{formatnum:70000}} barn som var med som gjetere. Det tilsvarer at alle friske barn på landsbygda gjette i minst to sesonger.  En gjetergutt fra Hedmark forteller at «det første året gjorde jeg ikke annet enn å gråte.  Men det var svært dårlig med mat i stua, så jeg måtte ut».<ref name=ME55/>

I Vest-Agder var det lenge vanlig å sende barna av gårde til gjeterarbeid i Aust-Agder.<ref name=ME63/>  Overbefolkning og stor fattigdom gjorde det nødvendig å sende barna ut. De små måtte reise fra foreldrene fra april til november for å gjete. Det var en sikker vårtegn i Vest-Agder å se barneflokker til fots på vei østover. Disse [[barnevandringer|barnevandringene]] varte fra midten av 1700-tallet og fram i mot 1900.

=== Gjeting i drifteheiene ===
[[File:Heller Buarekvelven.jpg|thumb|Heller i Buarekvelven i [[Suldal]].  Driftelege for gjetere fra 1840-årene til 1890-årene.]]
Ei ''driftehei'' er en del av et fjellområde som blir leid bort til dyrebeite.<ref name=TNH9/>   Dyra ble passet av profesjonelle gjetere, som regel voksne eller halvvoksne menn.  Dyreflokkene kunne være sammensatt av både storfe og småfe, kanskje også hester.  ''Krøt(t)er'' er en samlebetegnelse for både ku, sau og geit,<ref name=IA/> og krøtterdriftene startet midt på 1700-tallet og varte til omkring 1900-1910.  I Rogaland og Vest-Agder var dette en svært vanlig form for gjeting, og store deler av fjellområdet ble tatt i bruk.

Krøtterdriftene kunne være sammensatt av dyr fra mange gårdsbruk.  Økningen i folketallet gjorde at også antallet husdyr økte, men egen utmark var ofte for liten til å ha dyra på beite. Da var en løsning å sende dyra på leid sommerbeite. Gjeterne samlet dyra om våren og gjette flokken til heis, og om høsten ble dyra ført tilbake til eierne. Slike dyr ble kalt ''leiekrøtter'', ''hegningskrøtter'' eller ''graskrøtter''.   Drifteflokken kunne imidlertid også være oppkjøpte dyr, som om høsten skulle føres til slakt.

Som regel var det to gjetere som arbeidde sammen.  Dyra ble samlet på en fast liggeplass hver natt, og om dagen gikk dyra på beite i området rundt liggeplassen.  Den faste liggeplassen ble kalt en ''lege'' eller ''læger'', med sammensetninger som ''driftelege'' og ''felæger''.  Gjeterne overnattet i leget, og gjeteformen er derfor kalt ''legegjeting''.  Drifteleget kunne ha en liten steinbu eller trebu til overnatting, men ofte hadde gjeterne bare en [[heller]] til ly for natta.  Noen ganger måtte de overnatte under åpen himmel.  En krøtterdrift kunne ha 10-20 drifteleger, og en flyttet flokken rundt mellom disse.  På hver plass var en sjelden lenger enn 2-7 netter.

Å drive med legegjeting var et hardt liv.  Gjeterne måtte ofte gå lange strekk i all slags vær.  Det var vått og kaldt, og maten var heller skral. Gjeterne gikk og lå i de samme klærne hele tiden:  bukse og trøye i [[vadmel]], ullsokker og lærstøvler. Mot regnet la en et skinn over skuldrene. Først etter 1900 kom det første regntøyet - melsekker innsatt med olje. Noen var så heldige at de hadde en hatt eller lue, men de fleste gikk barhodet.  Skjegget fikk gro som det ville.  Lus var vanlig.

Også dyra i krøtterflokkene hadde det vondt.  Mange orket ikke de lange forflytningene.  Noen omkom under kryssing av elver under forflytningen.  Noen frøs i hjel under frostnetter.  Mange ble tatt av rovdyr.

Til mat hadde gjeterne med seg hvetemel og salt, ofte også flatbrød og kavring.  I tillegg kunne en ha med smør, ost, tørka kjøtt, kaffe og tobakk.  De fleste kyrne i en krøtterdrift hadde ikke melk, og derfor hadde en ofte med en ekstra melkeku til kostholdet.

Torfinn Normann Hageland har samlet en bred oversikt over kjente legegjetere i Rogaland og Vest-Agder, en liste på flere hundre navn.<ref name=TNH28/>
Noen eksempler:

* Sjur Sjurson Natland fra [[Erfjord]] drev legegjeting i Breive driftehei 1869-1885.  Krøtter oppkjøpt i Ryfylke.  Opptil 600 sauer, 140 storfe og ti hester.
* Reier Jakobsson Vålheim fra [[Årdal i Ryfylke]] drev legegjeting på Tretthellerbeitet ca 1868-1870.  Krøtter oppkjøpt i Setesdalen.  100-150 kyr og 6-700 sauer.  Dyra ble tatt til Årdal og så med båt til Stavanger.  
* Fanuel Sveinsson Eidland fra [[Gjesdal]] legegjette kyr og 2600-3000 sauer i Tysstad driftehei, i perioden 1857-86.
* Anna Olsdotter Fidjeland fra [[Sirdal]] gjette 1000 sauer årlig for rogalandsbønder.  Hun gikk barføtt og alene i heia.  
* Asbjønn Olson Skreå Røysland fra [[Bjerkreim]] legegjette i Øyestøl driftehei i perioden 1874-1908.  Han hadde på det meste 3300 sauer, 200 geiter, 75 kyr og 14 hester.

=== Gjeting i moderne tid ===
Reingjeting pågår fortsatt i stor utstrekning.  Reingjeterne har for lengst tatt i bruk moderne motoriserte metoder til å kontrollere reinflokkene, som bruk av terrenggående [[ATV (kjøretøy)|firehjulinger]] og [[snøscooter|snøscootre]]. Mange reingjetere velger imidlertid fortsatt å ha med [[lapphund]]en til å hjelpe seg, men behovet for hunder er ikke like stort lenger. Hundene sitter nå gjerne på kjøretøyet sammen med gjeterne når flokken forflytter seg, så det er ikke like hardt arbeid for den lenger heller. Dessuten har rovdyrfaren avtatt betraktelig med årene og er mange steder nærmest fraværende.

Beitedyr har i en en periode fått gå fritt i utmarka, kun med begrenset tilsyn, men det er ikke like vanlig å slippe storfe på utmarksbeite lenger. Tradisjonell gjeting begrenser seg gjerne til reingjeting, mens dyrebøndene i våre dager stort sett fører tilsyn med dyra sine selv. For å makte det har mange bønder begynt å merke dyra med [[radiosender]]e eller [[Global Positioning System|GPS]]. [[Sauesanking]] er imidlertid fortsatt ei krevende årlig oppgave, som gjerne tar til i september. [[Jæren smalalag]] hadde i 2020 hele {{formatnum:43000}} sauer som skulle ned fra fjellbeite.<ref name=SIRDAL/>

I 1970-årene ble alle rovdyrene i Norge totalfredet, og etter dette har rovdyrfaren flere steder vært noe økende. I dag må derfor bønder noen steder holde dyra på innmark bak rovdyrsikre gjerder. Dette har skapt en økende grad av konflikt mellom landbruksinteresser og dyreverninteresser.

Gjeteren Arne Øvergaard skulle i august 2000 se etter søsterens sauer i Flendalen i [[Trysil]]. En bjørn kom plutselig inn på han bakfra. For å forsvare seg, kom Øvergaard til å skadeskyte bjørnen. Han sparket også bjørnen i kjeften, med den følge at han fikk dype sår i foten. Den skadeskutte bjørnen ble felt etter ett døgns videre jakt.<ref name=ME122/>

Som forebyggende tiltak mot rovdyrskade er det blant annet gjort forsøk med bruk av gjetere med [[vokterhund]]er. Målet med forsøkene har vært å teste ut om det er mulig å øke dyras evne til å holde seg samlet under beite og hvile, samt å få erfaring med preventivt bruk av gjeterhunder og vokterhunder.<ref name=SH/>