Redigerer Geirr Tveitt (avsnitt)

=== Politiske holdninger og kulturpolitisk virke ===
I boka ''Religion og rase'' fra 2003 dokumenterer [[Terje Emberland]] at den unge Geirr Tveitt tidlig på [[1930-tallet]] kom med antisemittiske uttalelser.<ref>[[Terje Emberland|Emberland, Terje]] (2003): ''Religion og rase: Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933-1945,'' Oslo, Humanist forlag</ref> Slike holdninger tok han siden avstand fra.{{tr}}

Emberland dokumenterer også at Tveitt sympatiserte med Deutsche Glaubensbewegung, en tysk nyhedensk bevegelse som ønsket å gjøre et modernisert norrønt hedenskap til [[Det tredje rike]]s offisielle religion, og at han utviklet et nært vennskap med bevegelsens leder, religionshistorikeren [[Wilhelm Hauer]]. Emberland påpeker imidlertid også at Hauer brøt ut av denne bevegelsen og skapte sin egen for å unngå å bli misbrukt. Tveitt besøkte Hauer i Tübingen, og da «Baldurs Draumar» ble framført i Tyskland, oversatte Wilhelm Hauer teksten til tysk og la den nærmere opp til nyhedensk tenkning. Slik kan det hevdes{{av hvem}} at han endret Tveitts opprinnelige kunstneriske intensjoner.

Emberland opplyser videre at Tveitt på 1930-tallet sympatiserte med en radikal [[nasjonalsosialisme]] som han møtte i kretsen rundt ''[[Tidsskriftet Ragnarok]]''. Dette kom ut mellom [[1935]] og [[1945]] og ble utgitt av [[Hans S. Jacobsen]], en økonom som tidlig markerte en nasjonalsosialistisk opposisjon til [[Nasjonal Samling]] og [[Vidkun Quisling]]. Gruppen ønsket en raseorientert og radikal nasjonalsosialistisk politikk basert på [[Völkisch-bevegelsen|Völkisch-tenkning]], i motsetning til det som ble oppfattet som NS' borgerlige, kristne og «slappe» linje. ''Ragnarok''- sympatisørene var [[pangermanisme|pangermanister]] og nyhedninger og mente at fremtidens religion måtte bygges på rasetilhørigheten og den norrøne tradisjon. Da kretsen gikk i oppløsning høsten 1940 gikk dens medlemmer i ulike retninger,{{tr}} hvor Tveitt fulgte dem som gikk inn i motstandsarbeid mot okkupasjonsmakten.

Flere av Tveitts komposisjoner var basert på [[Edda]]-diktning og norske sagn. Tveitts interesse for det norrøne gikk tilbake til barndommen og hadde sin bakgrunn i det folkehøyskolemiljøet han vokste opp i.

Høsten [[1940]] lot Tveitt seg utnevne til formann i det såkalte [[Kultur- og folkeopplysningsdepartementet]]s organ [[«Departementets midlertidige konsultative råd i kunstneriske spørsmål»]]. Det var et ubetalt verv, og selv om de andre i rådet senere trakk seg, fortsatte han som statens musikkonsulent frem til [[1942]]. Grunnen til at han ble sittende så lenge, var at ''Norsk Musikerforbund'' ba ham å bli som en motvekt mot okkupasjonsmaktens diverse «nyordninger»: «Så seint som sommaren 1941 hadde formannen, Gustav Hammerstrøm, innstendig oppmoda Tveitt om å stå på post for så langt som råd var å berga musikklivet mot øydeleggjande nyordningar.»<ref>Storaas, Reidar 2008: ''Mellom triumf og tragedie Geirr Tveitt-ein biografi'', s. 175.</ref>

I egenskap av konsultativt råd motarbeidet han nazifisering.{{tr}} ''Den rådgivende nemnd for opprydning i kunstnerorganisasjoner'' etter okkupasjonen uttaler{{hvor}} blant annet at Tveitt «har ført en kraftig og uredd penn med risiko for sin egen sikkerhet». Han sloss for eksempel også for musikk av «ikke-ariere», musikk av franske, russiske og jødiske komponister. Hans virke som konsultativt råd fikk likevel langvarige negative følger for ham, selv om han også motarbeidet [[Nasjonal Samling]] og aldri var medlem. Han flyttet fra Oslo til Norheimsund i 1941.

Han fikk [[Statens kunstnerlønn]] under krigen og igjen fra 1958.
 
I Hardanger kom Tveitt med i [[Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig|motstandsarbeid]] og ble av sambygdingene sett på som en «god nordmann». Han kunne for eksempel huse motstandsfolk i sitt hjem.<ref>Arnfinn Haga i boka «Det regner i fjellet»</ref>. Likevel ble han ekskludert fra [[TONO]] og [[Norsk Komponistforening]] etter krigen. Tveitt betraktet dette som et [[justismord]]. Han ba selv om at hans forhold skulle undersøkes av den uavhengige rådgivende nemnd for opprydning i kunstnerorganisasjoner. Nemnda var nedsatt av Justisdepartementet og besto av tre jurister, deriblant høyesterettsdommer og lagmann Erik Solem. Nemnda frifant Tveitt for anklager om unasjonal holdning, men gav betinget kritikk for at han hadde mottatt kunstnerlønn og arbeidsstipend. Resultatet av nemndas undersøkelser førte til at Geirr Tveitt året etter ble tatt opp igjen som fullverdig medlem i komponistforeningen og Tono.

Til tross for at det ikke var grunnlag for å rettsforfølge Geirr Tveitt, er det gjennom hele etterkrigstiden med ujevne mellomrom blitt sådd tvil om Tveitts holdninger under okkupasjonen. Pianisten [[Kjell Bækkelund]] fant derfor grunn til å rykke ut i [[Aftenposten]] [[5. juli]] [[1994]] og skrev under tittelen «Mobbingen av et geni» blant annet følgende: «Geirr Tveitt var et geni. Han stilte seg dermed for hugg – i en andedam som ikke var overbefolket med den slags talenter».