Redigerer Fritz Haarmann (avsnitt)

=== Rettssaken ===
Haarmann var vant med å sitte i avhør, og i begynnelsen kom politiet ingen vei med ham. Men så kom [[Robert Witzel]]s mor til politistasjonen. Sønnen hennes forsvant på vei til sirkus om kvelden 24. april 1924. Da de første hodeskallene ble funnet i mai, var Witzels far blitt bedt av politiet om han kunne identifisere den ene som sønnens, på bakgrunn av en deformitet i kjevebenet. Det kunne han.<ref>http://www.newcriminologist.com/article.asp?cid=107&nid=19{{Død lenke|dato=august 2021 |bot=InternetArchiveBot }} (s. 5)</ref> Nå la fru Witzel merke til et par som kom innom politistasjonen. Den unge mannens jakke var helt lik den hennes sønn hadde hatt på seg da han forsvant, og bæreren opplyste at han hadde fått den gjennom «herr Haarmann». I bukselommen fant han en legitimasjon med navnet «Witzel». Nå strammet nettet seg for alvor rundt morderen. Senere ble det innrømmet at påtalemyndighetene hadde banket tilståelsene ut av ham.<ref>{{kilde www |url=http://www.trutv.com/library/crime/serial_killers/history/haarman/haarman_6.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-02-26 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20090209210435/http://www.trutv.com/library/crime/serial_killers/history/haarman/haarman_6.html |arkivdato=2009-02-09 }}</ref>

Snart sprakk Haarmann og innrømmet mordene, skrøt av hvor lur han hadde vært som hadde lyktes i å drepe så mange, og frydet seg over at han fikk selv herdete etterforskere til å krympe seg med det han fortalte. Høydepunktet for Haarmann var dobbeltdrap, når det ene offeret måtte se det andre dø og vite at han selv var den neste. Drapslysten hans tiltok da ingen stanset ham, og han anslo selv at han i begynnelsen av 1924 tok livet av en gutt hver fjortende dag. Han pekte ut Grans som sin medskyldige. I tilfeller da gutter var motvillige til å bli med ham hjem, hadde han brukt Grans til å berolige dem med sitt nærvær. Andre ganger betalte han Grans for å plukke opp en gutt og ta ham med tilbake til Neuestrasse 8. Etter at offeret var blitt mishandlet, torturert ved at Haarmann gnog på hans penis, og bitt og kvalt til døde, gjaldt det å kvitte seg med restene av ham. Klær og andre eiendeler ble lagt i en sekk og senere solgt. Deretter fileterte han kjøttet av offeret,<ref>http://www.google.no/search?hl=no&rlz=1T4ADBF_noNO266NO269&pwst=1&q=fritz+haarmann&start=10&sa=N (s. 14)</ref> ikke bare for å spise det selv, men også for å servere det til neste offer som et siste måltid. «Jeg la to snitt i underlivet og puttet innvollene deres i en bøtte. Jeg dyppet et håndkle i blodet som samlet seg i bekkenhulningen og fortsatte med det til alt var tørket opp. Så la jeg tre snitt fra [[ribbein]]a mot skuldrene, tok tak i ribbeina og skjøv til beina rundt skuldrene knakk. Nå fikk jeg tak i [[hjerte]], [[lunge]]r og [[nyre]]r, hakket dem i to og la i bøtten. Så skar jeg av beina, deretter [[arm]]ene. Kjøttet fjernet jeg fra knoklene og la i voksduksvesken min. Det tok meg fem eller seks runder å få alt skylt ned i [[toalett]]et eller slengt i elven. Jeg skar penis av etter å ha tømt og renset magen. Jeg skar den opp i mange småbiter. Jeg hatet bestandig å gjøre dette, men jeg kunne ikke for det - min lidenskap var så mye sterkere enn uhyggen ved parteringen.»<ref>http://www.newcriminologist.com/article.asp?cid=107&nid=19{{Død lenke|dato=august 2021 |bot=InternetArchiveBot }} (s. 10)</ref>

Haarmann og Grans ble stilt for retten, som åpnet onsdag 4. desember 1924. Under rettssaken fremstod Haarmann mer som et avsporet menneske enn et uhyre, mens Grans forholdt seg taus. De eneste følelsene han viste, var sinnet han rettet mot Haarmann for å ha fått ham i denne knipen. De to kranglet slik at dommeren flere ganger måtte avbryte dem. «Dere gjør det bra!» ropte Haarmann til anklagerne da de avsluttet sin åpningstale. Han mistet tålmodigheten da en forpint mor brøt sammen mens hun forklarte seg om sin forsvunne sønn, og bad om å få røyke sin sigar - noe han fikk innvilget. En morgen protesterte han på at det var så mange kvinner i salen: «Dette er en sak for menn!» Guttenes navn ble lest høyt, og han ble spurt om han hadde drept dem. «Ja, det kan godt hende,» svarte han om tretten år gamle [[Ernst Ehrenberg]]. «Denne er jeg ikke sikker på,» sa han om [[Paul Bronichewski]]. Da han ble forevist et fotografi av [[Hermann Wolf]], snudde han seg sint mot guttens forpinte far: «Jeg ville aldri sett to ganger på en så stygg ungdom som sønnen din var, etter bildet å dømme. Du sier gutten din ikke hadde en skikkelig [[skjorte]] engang, og at sokkene hans var surret fast med hyssing. Søren heller, du skulle vært flau over å la ham gå rundt slik. Det fins nok av søppel som han. Tenk over hva du sier, mann. En slik type ville vært langt under min verdighet.» En journalist beskrev stemningen i salen: «Nesten 200 [[vitne]]r måtte avgi forklaring, for det meste foreldre av de uheldige unge. Det var smertefulle opptrinn når en stakkars mor eller far kjente igjen et klesplagg eller en eiendel som hadde tilhørt en myrdet sønn. Her et lommetørkle, her et par seler...Med vibrerende nesebor som en jakt[[hund]] som snuser på byttet sitt, som om han luktet heller enn betraktet de fremviste tingene, innrømmet han straks at han hadde kjent dem.» Han mistet fatningen bare da han beskrev sitt forhold til Grans. «Grans burde fortelle hvor elendig han behandlet meg,» ropte han. «Jeg utførte drapene, det var han for ung til.» Han hevdet at Grans forlot ham over natten for å utføre drapene, og så kom tilbake om morgenen for å få tak i den myrdedes klær. For sin egen del var Haarmann mest bekymret for å bli erklært gal, og ropte tidlig under rettssaken: «Halshogg meg, ikke send meg til et asyl!» De innkalte [[psykiater]]ne vurderte ham til å være tilregnelig.<ref>Roger Boar: ''Most infamous murders'' (s. 81-82)</ref> Politifolk kjørte ham rundt i området, slik at han kunne vise dem hvor han hadde kvittet seg med levningene av ofrene sine. Flere knokler ble nå funnet inni buskas og kastet i innsjøer. Han navngav også en tredje person, «Charles», som angivelig skulle ha hjulpet ham med parteringen.<ref>http://books.google.no/books?id=UmzXHt-LOUwC&pg=PA192&dq=haarmann+fromm&ei=pKGmSdCMI6K-lAST29SKDg#PPA192,M1{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

Haarmann ble 19. desember dømt til døden for 24 av de 27 mordene han stod anklaget for.<ref>http://www.newcriminologist.com/article.asp?cid=107&nid=19{{Død lenke|dato=august 2021 |bot=InternetArchiveBot }} (s. 16)</ref> Tolv bevæpnede politimenn holdt øye med publikum på galleriet denne dagen, etter trusler om at Haarmann ville bli skutt. Selv om han ble ansett som seriemorderen og [[kannibal]]en, ble Grans vurdert som medskyldig og dømt til døden. Hans anke over dommen ble avvist. 

[[Fil:Hannover cemetery stoecken grave Fritz Haarmann victims.jpg|thumb|Minnesten over Haarmanns ofre]]

Haarmann ytret ønske om å bli henrettet før [[jul]], slik at han kunne feire høytiden i selskap med sin mor i himmelen. Dette ble det ikke tatt hensyn til.<ref>http://www.newcriminologist.com/article.asp?cid=107&nid=19{{Død lenke|dato=august 2021 |bot=InternetArchiveBot }} Artikkel på www.newcriminologist.com (s. 16)</ref> [[Theodor Lessing]]<ref>http://www.gdw-berlin.de/bio/ausgabe_mit-e.php?id=477</ref> som dekket saken som journalist på deltid, var ikke enig i at Grans ansporet til mordene, selv om Haarmann var ivrig etter å gjøre ham til lags, og tilbød ham de myrdedes klær når det var plagg Grans likte. Lessing avslørte også at Haarmann hadde fungert som spaner for det lokale politiet, og påpekte hvordan dette førte tysk politi og rettsvesen ut i gråsonen mellom lov og kriminalitet, rett og galt. Den tyske stat hevnet seg på Lessing, som attpåtil var [[jøde]]. Han mistet sitt professorat etter en artikkelserie der han rettet søkelyset mot [[Paul von Hindenburg]].<ref>http://books.google.no/books?id=xCENRue3idwC&pg=PA159&dq=haarmann+%22hans+grans%22&ei=JKOmSfGYM4HqkwSBnbyKDg</ref>

På sin siste dag skrek Haarmann: «Tror dere jeg liker å myrde folk? Jeg var syk i åtte dager etter den første gangen. Døm meg til døden. Jeg ber bare om rettferd. Jeg er ikke gal. Det er sant at jeg ofte kommer i en tilstand der jeg ikke vet hva jeg gjør, men det er ikke galskap. Gjør det raskt og snart. Frels meg fra dette livet, som er en pine. Jeg vil ikke be om nåde, eller anke saken min. Jeg ønsker meg bare én munter kveld i cellen min, med [[kaffe]], [[ost]] og sigarer, etterpå vil jeg forbanne faren min og gå til min henrettelse som om det var et [[bryllup]].» Neste morgen ble han halshogd. Han ble sendt til [[obduksjon]] ved universitetet i [[Göttingen]], der man ønsket å undersøke [[hjerne]]n hans.<ref>http://www.sacred-texts.com/goth/vkk/vkk05.htm</ref> Ingen vet hvor mange han og Grans drepte, men en politikilde anslo at gjennom de siste seksten månedene de var aktive, tok de livet av to gutter hver uke.<ref>Roger Boar: ''Most infamous murders'' (s. 83)</ref>