Redigerer Fremskrittspartiet (avsnitt)

== Historie ==
=== 1973–1980 ===
[[Fil:Foran stortingsvalget. Oslo 8. september 1973 Røstad, Paul Andreas.jpg|mini|Valgplakat for Anders Langes Parti under stortingsvalgkampen i 1973. {{byline|Paul Andreas Røstad/Norsk Teknisk Museum}}]]

Fremskrittspartiets historie skriver seg tilbake til et massemøte på [[Saga kino]] den 8. april 1973. Partiet ''Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep'' ble stiftet på dette møtet, og over tusen av de nesten {{formatnum:1400}}<ref>{{Kilde avis|tittel=TIL KAMP MOT "samfunns-gutta"|avis=VG|url=https://arkivet.vg.no/viewPages.php?uriId=02001919730409Ar01200&product=&docdate=19730409&page=12&part=&timestamp=103168800&pageurl=aHR0cDovL3d3dy5yZXRyaWV2ZXItaW5mby5jb20vcHJveHkvP2lkPTA1NTAxNjE5NzMwNDA5MVhxelgxM05NbEVmMlZsM3lFMVhRT0VPMTAwMjAxMDEwYzEyJng9ZTI1YTQ3YjYyYzE2NGVmNDkyMTZjNWY5MDA1MzU2OGU=|dato=9.04.1973|side=12|sitat="1400 møtte"|besøksdato=2021-02-24|arkiv-dato=2021-09-27|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210927115140/https://arkivet.vg.no/viewPages.php?uriId=02001919730409Ar01200&product=&docdate=19730409&page=12&part=&timestamp=103168800&pageurl=aHR0cDovL3d3dy5yZXRyaWV2ZXItaW5mby5jb20vcHJveHkvP2lkPTA1NTAxNjE5NzMwNDA5MVhxelgxM05NbEVmMlZsM3lFMVhRT0VPMTAwMjAxMDEwYzEyJng9ZTI1YTQ3YjYyYzE2NGVmNDkyMTZjNWY5MDA1MzU2OGU=|url-status=yes}}</ref> tilstedeværende tegnet seg som medlemmer.<ref name="VG_1973-04-09">{{Kilde artikkel|forfatter=Dag Worm-Muller|tittel=Anders Lange, Bjarne Stendahl og Alf R. Bjercke danner parti : Til kamp mot «samfunns-gutta»|publikasjon=VG|dato=9. april 1973|side=12|url=https://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayPDF&documentId=05501619730409AR01201&serviceId=2}}</ref><ref>http://partileksikon.blogspot.no/2009/09/anders-langes-parti.html</ref> På møtet holdt [[Anders Lange]] en to timer lang tale, der han gikk hardt ut mot de høye skattene og de ansvarlige politikerne. Dette fortsatte han med i valgkampen, og kritikken hans gikk i like stor grad mot Høyre som mot Arbeiderpartiet.<ref name="VG_1973-09-20">{{Kilde artikkel|forfatter=Jens Henrik Stemland|tittel=Anders Lange: – med brev fra Fridtjof Nansen|publikasjon=VG|dato=20. september 1973|side=5|url=https://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayPDF&documentId=05501619730920AR00501&serviceId=2}}</ref> Forretningsmannen og tidligere Høyre-politiker [[Alf R. Bjercke]] var til stede på stiftelsesmøtet og var blant de første kjente personene som knyttet seg til partiet.<ref name="VG_1973-04-09" /> [[Erik Gjems-Onstad]] ble nestformann i partiet noen uker etter.

Den 15. mai holdt Lange sin første tale på [[Youngstorget]], for rundt {{formatnum:4000}} tilhørere.<ref>[http://www.youtube.com/watch?v=NxSLa6p9mlo Fra Anders Lange sin tale på Youngstorget i 1973] på [[YouTube]].</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Andre toner på Youngstorget|publikasjon=VG|dato=16. mai 1973|side=6|url=https://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayPDF&documentId=05501619730516AR00601&serviceId=2}}</ref> Anders Langes Parti ble sett på som en norsk utgave av [[Mogens Glistrup]]s parti i Danmark, [[Fremskridtspartiet]],<ref name="VG_1973-04-09" /> og Glistrup holdt også tale under arrangementet på Youngstorget. I juni kom [[TNS Gallup|TNS Gallups]] første månedlige meningsmåling der Anders Langes parti var med, og partiet bemerket seg med 5,1 prosents oppslutning.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Anders Lange får 5,1&nbsp;% i sjokk-gallup|publikasjon=VG|dato=9. juni 1973|side=1|url=https://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayPDF&documentId=05501619730609AR00101&serviceId=2}}</ref> Under valgkampen foran [[stortingsvalget 1973]] lovte Lange avskaffelse av [[statsskatt]]en og kutt i [[statsbudsjett]]et på 9 milliarder kroner (om lag en tredjedel).<ref name="VG_1973-09-20" /> Partiet endte opp med en oppslutning på 5,0&nbsp;prosent i valget og fire stortingsmandater.

Sørafrikaneren Eschel Rhoodie hevdet i den selvbiografiske boka ''The Real Information Scandal'' (1983) om sitt arbeid i det sørafrikanske informasjonsdepartementet på 1970-tallet at sørafrikanerne finansierte en ukesavis for partiet samt en valgkampanje i 1973. Fremskrittspartiet vedgikk at «Anders Lange hadde samtaler med regimet i Sør-Afrika», men avviste påstandene om pengestøtte.<ref>Tika Sofia Leon: [http://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/23984 Antirasistisk Senter gjør ikke jobben sin] Utrop, 23. november 2012</ref><ref>[http://www.spiegel.de/spiegel/print/d-40351930.html Der Spiegel 13/1979]</ref>

Med mange sterke personligheter og manglende enighet gikk det mot ulikt syn på styring av partiet, og det endte i splittelse. I 1974 brøt deler av ALP, med [[Kristofer Almås]] og Anders Langes vararepresentant til Stortinget, [[Carl I. Hagen]], i spissen, ut og dannet [[Reformpartiet (1974–1975)|Reformpartiet]]. Men da Anders Lange plutselig døde samme høst, rykket Hagen inn på hans plass fordi Gjems-Onstad var valgt representant fra Akershus. I 1975 ble det forsoning, og ifølge partiet selv vendte 90 prosent av Reformparti-medlemmene tilbake til ALP. Hagen fikk garanti om at partiet straks skulle skifte navn og skaffe både et fullverdig partiprogram og demokratiske vedtak, slik som de fleste andre partiene. Anders Langes Parti tok så navnet ''Fremskrittspartiet'' i 1977. På landsmøtet i 1978 ble Carl I. Hagen valgt til formann og [[Fremskrittspartiets Ungdom]] etablert med [[Peter N. Myhre]] som formann.{{tr}}

=== 1980–1989 ===
Ved [[Stortingsvalget 1981]] kom FrP tilbake på Stortinget med fire mandater. Ved [[Stortingsvalget 1985]] gikk FrP tilbake og kom bare inn på Stortinget med to mandater, men sittende [[statsminister]] [[Kåre Willoch]]s [[Kåre Willochs regjering|koalisjonsregjering]] havnet i mindretall i Stortinget, slik at FrP kom i vippeposisjon på Stortinget. 30. april [[1986]] stilte Willoch [[kabinettsspørsmål]] i forbindelse med økning av bensinavgiften og gikk av da FrP stemte mot. Det var første gang partiet utøvde betydelig makt. Året etter prøvde Willoch-partiene å gjenerobre regjeringsmakten gjennom å rette [[mistillitsforslag]] mot den sittende AP-regjeringen, men 11. juni 1987 kunngjorde Hagen at FrP ikke kunne stille seg bak de andre borgerlige partienes mistillitsforslag mot Brundtland-regjeringens landbrukspolitikk. Da [[Senterpartiet]] på sin side nektet å støtte et generelt mistillitsforslag, ble regjeringen sittende. Disse to episodene bidro til et dårlig klima på borgerlig side.

Under valgkampen i 1987 mottok partiformann Hagen ''[[Mustafa-brevet]]'', som angivelig skulle være skrevet av en muslimsk innvandrer som fortalte om hvordan en gruppe muslimer skulle forvandle Norge til en muslimsk stat, og leste høyt fra dette. Brevet viste seg senere å være falskt,<ref>[http://www.retriever-info.com/proxy/?id=055016200302114leZMn09m23b18rL3B1N5IuA10020101081o&x=74869914b8b15b3fc5ab7c9d9880bedd VG - Fra ramp til statsmann (11.02.2003 - Side: 8)] Sitat: «Hagen leser høyt fra et brev han skal ha fått fra innvandreren Mohammad Mustafa, som «bevis» for at muslimer er fiendtlige overfor nordmenn. Brevet viser seg å være en bløff, og Hagen beklager overfor Mustafa. Frp blir landets tredje største parti ved kommune- og fylkestingsvalget»</ref><ref>[http://www.dagbladet.no/magasinet/2003/08/16/376054.html Dagbladet (2003)]</ref> men gav partiet en oppslutning på over tolv prosent ved valget, mer enn tre ganger høyere enn ved valget i 1985. Enda Anders Lange var negativ til norsk innvandringspolitikk, var det ikke før etter valget i 1987 at innvandring ble en frontsak for partiet.

Etter valget i 1987 fikk FrP sin første [[ordfører]], [[Bjørn Bråthen]] i [[Råde]] kommune i [[Østfold]], og en uke senere ble [[Håkon Rege]] i [[Sola]] kommune i [[Rogaland]] partiets andre ordfører. 24. oktober 1990 fikk partiet sin tredje ordfører da [[Peter N. Myhre]] overtok som ordfører i Oslo etter den mangeårige Høyre-ordføreren [[Albert Nordengen]] som ble tvunget til å gå av. Også [[stortingsvalget 1989]] gav fremgang for partiet.

=== 1990–1999 ===
[[Fil:View from Bolkesjø.jpg|thumb|[[Fremskrittspartiets landsmøte 1994|Landsmøtet i 1994]] på Bolkesjø hotell var et oppgjør mellom Hagen og partiets liberalistiske fløy. Møtet førte til at fire av ti stortingsrepresentanter meldte seg ut. [[Ellen Wibe]] gikk av som nestformann.]]
Inn i 1990-åra begynte den liberale fløyen å gjøre seg sterkere bemerket, og intern uro og splittelse preget partiet. Særlig kom FpU til å skape uro og irritasjon innad, med verdiliberale utspill om innvandring og homofili, og utad, som da de 1. mai [[1992]] presenterte plakater med tittelen «Nasjonal Samling mot EF», der [[Senterpartiet|Sp]]-leder [[Anne Enger Lahnstein]] og [[SV]]-leder [[Erik Solheim]] ble avbildet sammen med den kontroversielle innvandringsmotstanderen [[Folkebevegelsen mot innvandring|FMI]]-leder [[Arne Myrdal]]. Ved valgene i 1991 og 1993 ble partiets oppslutning nær halvert.

I 1994 kom det til alvorlig splittelse i partiet på grunn av uenighet om politisk profil, og de mer rendyrkete liberalistene meldte seg ut av partiet. Etter det dramatiske [[Fremskrittspartiets landsmøte 1994|Bolkesjø-landsmøtet]] samme år, meldte fire av ti stortingsrepresentanter seg ut og etablerte den partipolitisk uavhengige organisasjon [[FRIdemokratene]]. 2. juli vedtok [[Fremskrittspartiets Ungdom|FpU]] å legge seg selv ned, men vedtaket fikk ingen praktisk betydning ettersom organisasjonen umiddelbart ble erstattet av et nytt, Hagen-lojalt ungdomsparti. Dermed var sluttstrek satt for Hagens oppgjør med partiets verdi-liberale fløy.

Ved [[Stortingsvalget 1997]] fikk partiet 15,3 % av stemmene, partiets beste valg til da. Etter valget ble [[John I. Alvheim]] leder av [[Stortingets arbeids- og sosialkomité|stortingets sosialkomité]] - en posisjon han kom til å inneha i to perioder. Gjennom denne posisjonen fikk Alvheim en fremtredende rolle i den pågående debatten om helse- og omsorgssektoren, og han oppnådde betydelig respekt i alle politiske leire. Slik ble han en viktig brobygger for FrP.

=== 2000–2005 ===
[[Fil:Terje Søviknes Sentralbanksjefens årstale 2018 (175113).jpg|thumb|FrP oppnådde godt resultat ved kommunestyrevalget i 1999 i Os og [[Terje Søviknes]] ble ordfører. I 2016 ble han olje- og energiminister i [[Erna Solbergs regjering]]. {{byline|Tore Sætre, 2018}}]]
Ved valget i 1999 oppnådde FrP et svært godt resultat i [[Os (Hordaland)|Os]] kommune i Hordaland med 36,6 prosent av stemmene, med den følge at [[Terje Søviknes]] ble ny ordfører og for alvor etablerte FrP som et nytt ordførerparti i Norge. Høsten 2000 opplevde FrP svært høy oppslutning på [[meningsmåling]]ene. I løpet av september ble partiet flere ganger målt som det største partiet, med oppslutning på opptil 34 prosent.<ref>Aftenposten - Kritisk for Ap. og Regjeringen (6.9.2000, s.15)</ref><ref>Aftenposten - Fr.p. slår alle rekorder (29.9.2000, s.21)</ref>

I kjølvannet av de mange kontroversene knyttet til Kleppe, Hedstrøm og enkelte andre markante innvandringskritikere i partiet innså parti-ledelsen at det måtte ryddes opp i egne rekker dersom partiet skulle ha håp om å få slippe inn i varmen sammen med de andre borgerlige partiene. Et ledd i strategien var å reservere sikre plasser på partiets valglister i henholdsvis Oslo og Hordaland for nestformennene [[Siv Jensen]] og [[Terje Søviknes]]. Dette innledet en ny periode med interne uenigheter og stridigheter i partiet. 3. desember 2000 ble storingsrepresentant [[Dag Danielsen]] og flere andre sentrale aktører i Oslo FrP suspendert eller ekskludert som følge av fraksjonsvirksomhet. Saken ble brakt inn for namsretten som 11. desember fastslo at partiets sanksjoner var lovlige. I februar [[2001]] meldte [[Fridtjof Frank Gundersen]] seg ut av partiet etter å ta tapt nominasjonen i Akershus. Under Hordaland FrP’s årsmøte, 10. februar, stod [[Cathrin Rustøen]] frem og hevdet at hun var blitt voldtatt av en sentralt tillitsvalgt i partiet. Rustøen hevdet videre at sju unge kvinner og to unge menn skal ha blitt voldtatt eller seksuelt misbrukt på annen måte av andre tillitsvalgte i partiet.<ref>[http://www.dagbladet.no/nyheter/2001/02/11/241253.html Dagbladet - Søviknes har ikke voldtatt meg (11.2.2001)]</ref> Dette utløste igjen [[Søviknes-saken]] som resulterte i at [[Terje Søviknes]] måtte trekke seg fra alle nasjonale verv i partiet som følge av at han hadde hatt sex med en 16 år gammel jente i [[FpU]] året før. Det vakte ytterligere bestyrtelse da det ble kjent at både Søviknes og Siv Jensen hadde løyet da de ble konfrontert med saken på TV2 programmet [[Tabloid (fjernsynsprogram)|Tabloid]].<ref>[http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/10/01/445036.html Dagbladet - Vår pinligste TV-opptreden (1.10.2005)]</ref> Strafferettslig ble saken mot Søviknes senere henlagt som «intet straffbart forhold», men det satte en foreløpig stopper for hans karriere i rikspolitikken. [[John I. Alvheim]] overtok Søviknes' posisjon som 2. nestformann.

I kjølvannet av de interne stridighetene i partiet forlot en rekke av FrP’s mest profilerte representanter partiet i løpet av 2001. 18. mars meldte [[Vidar Kleppe]] seg ut av partiet etter å ha blitt suspendert i 9 måneder, og 19. oktober ble [[Jan Simonsen]] ekskludert. Kleppe, Simonsen og flere andre FrP-utbrytere endte etter hvert opp i [[Demokratene i Norge|Demokratene]].
[[Fil:Jan Simonsen 2006-05-15.jpg|thumb|[[Jan Simonsen]] ble ekskludert i 2001 og etablert sammen med blant andre [[Vidar Kleppe]] partiet [[Demokratene i Norge|Demokratene]]. {{byline|Kjetil Ree, 2006}}]]
Ved [[Stortingsvalget 2001]] ble det borgerlig flertall, med det resultat at FrP sørget for parlamentarisk flertall for [[Kjell Magne Bondevik]]s andre regjering. Hagens håp var at man i løpet av stortingsperioden kunne bygge opp et tillitsforhold til de andre borgerlige partiene og slik legge til rette for at FrP kunne bli en del av et borgerlig regjeringsalternativ i 2005. Det viste seg imidlertid raskt at motviljen mot FrP fortsatt var stor blant de potensielle samarbeidspartnerne. 8. oktober [[2001]] fikk Hagen beskjed om at de tre regjeringspartiene foretrakk [[Arbeiderpartiet]]s [[Jørgen Kosmo]] som ny [[stortingspresident]] i stedet for Hagen.

Høsten 2003 gjorde FrP sitt til da beste lokalvalg, med 17,9 prosent av stemmene, og fikk tolv nye ordførere.

=== 2005–2010 ===
Til tross for at [[Arbeiderpartiet]], [[Sosialistisk Venstreparti]] og [[Senterpartiet]] i [[2005]] gikk til valg på et felles regjeringsalternativ, nektet de tre [[Bondevik]]-partiene fortsatt å inkludere FrP i sitt borgerlige regjeringsalternativ. I FrP-kretser var det særlig statsminister [[Kjell Magne Bondevik]] som ble oppfattet som hinder for et slikt samarbeid. Våren 2005 hadde partiet fått nok og 20. juni [[2005]] erklærte partiet at man ikke under noen omstendighet ville støtte en regjering med [[Kjell Magne Bondevik]] som statsminister etter valget. Fremskrittspartiet ble ved [[stortingsvalget 2005]] landets nest største parti og størst på borgerlig side, med 22,1 prosents oppslutning og 38 mandater.

I sin siste periode på Stortinget ble Hagen etter valget visepresident på Stortinget. 5. oktober [[2005]] ble slutten på Hagen-æraen innledet ved at Siv Jensen overtok som FrP’s parlamentariske leder etter Carl I. Hagen. Partiet ble ledet av [[Carl I. Hagen]] fra 1978 til partiets landsmøte [[5. mai|5.]] – [[7. mai]] [[2006]], da [[Siv Jensen]] ble valgt til partiets nye formann. I 2009 gikk FrP som siste parti på Stortinget over til å bruke tittelen ''leder''. Også før stortingsvalget i 2009 var det fortsatt motvilje mot at FrP skulle bli tatt med i et forpliktende samarbeid på borgerlig side. Venstres leder [[Lars Sponheim]] gikk så langt som til å lansere erklæringen «heller Jens enn Jensen».<ref>[https://www.nrk.no/norge/sponheim_-heller-jens-enn-jensen-1.6759926 Sponheim: – Heller Jens enn Jensen] – NRK 3. september 2009</ref>

Ved [[stortingsvalget 2009|valget i 2009]] fikk FrP en liten fremgang til 22,9 prosent, partiets beste valgresultat noensinne. Med 41 mandater beholdt partiet dermed posisjonen som landets nest største parti på landsbasis, og ble på fylkesbasis størst i [[Vest-Agder]]<ref>[http://www.pollofpolls.no/?cmd=Stortinget&fylke=10 Stortingsvalg: Vest-Agder] – Poll of polls</ref> og [[Rogaland]]<ref>[http://www.pollofpolls.no/?cmd=Stortinget&fylke=11 Stortingsvalg: Rogaland] – Poll of polls</ref>. Valget gav fortsatt mandatflertall til de tre rød-grønne partiene og koalisjonsregjeringen [[Stoltenberg II]].

=== 2011–2013 ===
[[Fil:Frp valgkamp foto brage aronsen.jpg|thumb|FrPs valgbod i Karl Johans gate under valgkampen 2011.{{Byline|Brage Aronsen.}}]]
I løpet av 2011 ble FrP hardt rammet av en rekke utenompolitiske skandaler. 20. mars ble FrP’s ordførerkandidat i [[Stavanger]], [[Trond Birkedal]], siktet for snikfilming av unge gutter i dusjen i sitt hjem. Senere ble han også tiltalt for seksuell omgang med en mindreårig gutt. 21. september kunngjorde TV2 at partiets samferdselspolitiske talsmann Bård Hoksrud hadd kjøpt seksuelle tjenester i Latvias hovedstad Riga.

I kjølvannet av terroraksjonene [[Terrorangrepene i Norge 2011|22. juli]] falt partiet på meningsmålingene og til [[kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011]], der fikk FrP gikk tilbake og med 11,4&nbsp;% av stemmene på landsbasis oppnådde det svakeste resultatet sitt siden 1991. Nedgangen kunne tilskrives [[terrorangrepene i Norge 2011|terroraksjonene 22. juli]], ved at hver tredje FrP-velger fra valget i 2007 lot være å stemme. Partiets innvandringspolitiske ytringsrom ble mindre, og flere velgere opplevde retorikken som for tett opptil den gjerningsmannen, tidligere partimedlem [[Anders Behring Breivik]], brukte..<ref>[https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/e8KR9/Frp-velgere-turte-ikke-stemme-ved-valget-etter-22-juli Frp-velgere turte ikke stemme ved valget etter 22. juli] – Aftenposten</ref> Særlig Høyre, men også Arbeiderpartiet, opplevde fremgang på bekostning av de andre partiene. Dette gjorde at FrP likevel beholdt posisjonen som Norges tredje største parti.

==== Økt usikkerhet på meningsmålingene ====
På grunn av vekting ble spriket mellom FrP’s råtall og barometertall etter hvert stort på meningsmålingene. Under intervjuer ville bare 10–12&nbsp;% oppgi at de stemte FrP i 2009, enda valgresultatet den gangen var 22,9&nbsp;%, og enkelte målinger viste opptil dobbelt så høyt barometertall som råtall.<ref>[http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=916 Frp - systematisk lave råtall] – Poll of polls 13. november 2012</ref> Det viste seg at råtallet gjerne lå på samme nivå som valgresultatet i 2011, og på grunn av den store usikkerheten valgte Aftenposten (Respons Analyse) og VG (InFact) å legge om til å vekte meningsmålinger mot kommunevalget i 2011 istedenfor stortingsvalget i 2009. Det første til tidvis betydelige forskjeller mellom målingene fra «2009-byråene» og «2011-byråene», og det var helt frem mot [[stortingsvalget 2013]] uvisst hvor stor oppslutning partiet egentlig hadde. Råtallet til FrP lå hos Aftenposten i valgkampen mellom 8,7 % og 10,0 %, og var dermed også under resultatet fra referansevalget (kommunevalget 2011). Første landsdekkende meningsmåling publisert etter valget viste dessuten en nedgang på 2,0 prosentpoeng fra valgresultatet. På bakgrunn av disse opplysningene kom valgnettstedet Poll of polls frem til at FrP kunne bli vanskelig å måle også etter valget.<ref>[http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=1342 Fortsatt måleproblemer for Frp?] - Poll of polls 20. september 2013</ref> Nettstedets materiale viste at FrP etter valget og ut året ble målt til et stabilt nivå, men, med ett unntak, konsekvent lavere enn valgresultatet.<ref>[http://www.pollofpolls.no/image.php?type=parti_galluper&parti=Frp&slutt=2013-12-31&b=300&ref=2013 Frp’s oppslutning fra valget og ut året (2013)] lest 31. desember 2013</ref> I samme periode etter valget i 2009 fordelte målingene seg jevnere rundt valgresultatet.<ref>[http://www.pollofpolls.no/image.php?type=parti_galluper&parti=Frp&slutt=2009-12-31&b=300&ref=2009 Frp’s oppslutning fra valget og ut året (2009)]</ref> Pollofpolls har også seinere diskutert meningsmålingenes vekting og treffsikkerthet, med særlig fokus på Fremskrittspartiets sprikende oppslutning.<ref>[http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=2141 Frp "vinner" mest i nord med vekting mot 13 vs 15] – Poll of polls 10. juni 2017</ref><ref>[http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=2181 Sentio for DN – "råtallsjustering"] – Poll of polls 3. august 2017</ref>

=== 2013– ===
[[Fil:Siv Jensen - 2014-02-13 at 18-47-58.jpg|thumb|FrP-leder [[Siv Jensen]] ledet partiet inn i regjeringsposisjon.]]

På FrP’s landsmøte våren 2012 erklærte Siv Jensen at det etter valget i 2013 ville være uaktuelt for FrP å støtte en regjering der partiet ikke selv er med. Som begrunnelse viste hun til tidligere dårlige erfaringer som støtteparti for de andre borgerlige partiene.

Med [[Knut Arild Hareide]] og [[Trine Skei Grande]] som nye ledere i henholdsvis [[Kristelig Folkeparti]] og [[Venstre]], og kloke av skade etter det borgerlige nederlaget i [[stortingsvalget 2009|2009-valget]] åpnet de andre borgerlige partiene, for første gang, for å gå til valg på et samlet borgerlig regjeringsgrunnlag bestående av [[Høyre]], Fremskrittspartiet, [[Kristelig Folkeparti]] og [[Venstre]]. [[Høyre]]-leder [[Erna Solberg]] fremstod som de borgerliges naturlige statsministerkandidat.

Ved [[stortingsvalget 2013|stortingsvalget]], 9. september [[2013]] oppnådde FrP 16,3 prosent av stemmene og fikk 29 mandater. Til tross for betydelig tilbakegang både prosentvis og i antall mandater ble valgresultatet feiret som en stor seier på partiets valgvake, for det første fordi valgresultatet lå nesten fem prosentpoeng over det svake 2011-valget, men særlig fordi det banet veien for FrP’s historiske, første deltakelse i regjeringssamtaler.

Til sammen oppnådde de borgerlige partiene et klart flertall på Stortinget med 96 mandater, hvorav 77 til Høyre og FrP sammenlagt. Dermed kunne disse to partiene danne flertall sammen med kun ett av de to samarbeidspartiene [[Kristelig Folkeparti]] og [[Venstre]]. 16. september deltok Fremskrittspartiet, for første gang i partiets 40-årige historie, i regjeringssonderinger på [[Radisson Blu]] i [[Nydalen]] i [[Oslo]] representert av leder [[Siv Jensen]] og de to nestlederne [[Ketil Solvik-Olsen]] og [[Per Sandberg]]. Dagen etter arrangerte FrP en internasjonal pressekonferanse for å tilbakevise utenlandske mediers tendens til å knytte partiet opp mot den terrordømte [[Anders Behring Breivik]] i sine reportasjer fra det norske valget.

1. oktober gikk FrP for aller første gang i reelle regjeringsforhandlinger med Høyre på [[Sundvolden Hotel]] i [[Hole]] kommune representert av leder [[Siv Jensen]], de to nestlederne [[Ketil Solvik-Olsen]] og [[Per Sandberg]] og generalsekretær [[Finn Egil Holm]]. Bruken av Sundvolden Hotel til dette formålet var på forhånd avklart med [[Arbeiderpartiet]], som har sterke minner knyttet til stedet etter at overlevende fra [[Massedrapene på Utøya]] ble tatt imot der. Regjeringsplattformen ble presentert 7. oktober.

Onsdag 16. oktober 2013 ble [[Erna Solbergs regjering]] utnevnt med sju statsråder fra Fremskrittspartiet. Etter mindre justeringer i desember 2015 og desember 2016, hadde partiet åtte statsråder inntil januar 2018 da Venstre kom med i regjeringen, og antallet FrP-statsråder igjen ble sju.

Etter fallende oppslutning på meningsmålingene utover i regjeringsperioden, opplevde Fremskrittspartiet en periode med oppgang i forbindelse med uvanlig høy tilstrømming av migranter til Europa i 2015. I månedene før valget 2017 var partiet i en svakt stigende trend,<ref>[http://www.pollofpolls.no/?cmd=Stortinget Gjennomsnitt av nasjonale meningsmålinger om stortingsvalg] – Poll of polls (lest 16. august 2017)</ref> og ble i august for andre gang etter valget 2013 målt over dette valgresultatet, i en måling som viste fortsatt flertall for Regjeringen med samarbeidspartiene.<ref>[http://www.pollofpolls.no/?cmd=Maling&gallupid=3212 Norstat for NRK 15. august 2017] – Poll of polls</ref><ref>[http://pollofpolls.no/image.php?type=parti_galluper&parti=Frp&slutt=2017-08-15&b=300&ref=2013 Frp’s oppslutning f.o.m. valget 2013 t.o.m. 15. august 2017] – Poll of polls</ref>

[[Per Sandberg]] var 1. nestleder til 13. august 2018<ref>{{Kilde avis|tittel=Per Sandberg også ferdig som Frp-nestleder|avis=Dagbladet.no|url=https://www.dagbladet.no/nyheter/per-sandberg-ogsa-ferdig-som-frp-nestleder/70099626|besøksdato=2018-08-13|dato=2018-08-13|språk=no}}</ref> og [[Ketil Solvik-Olsen]] var 2. nestleder.

20. januar 2020 vedtok partiets landsstyre å gå ut av Ernas Solbergs regjering.<ref>{{kilde www
| url=https://www.dagsavisen.no/rogalandsavis/nyheter/frp-gar-ut-av-regjeringen-1.1650380
| tittel=Frp går ut av regjeringen
| dato=2020-01-20
| besøksdato=2020-01-20
| utgiver=Rogalands avis
| forfatter=[[NTB]]
| språk=nb-NO
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20200120140517/https://www.dagsavisen.no/rogalandsavis/nyheter/frp-gar-ut-av-regjeringen-1.1650380
| arkivdato=2020-01-20
| url-status=live
}}</ref>

Geir Ugland Jacobsen ble kastet som fylkesleder i Oslo FrP og ekskludert som partimedlem av FrPs sentralstyre 15. desember 2020. Jacobsen hadde vært fylkesleder siden februar 2020 og hadde arbeidet for at Fremskrittspartiet skulle bli et [[Nasjonalkonservatisme|nasjonalkonservativt]] parti, uttalelser som utfordret Siv Jensens posisjon som partileder og førstekandidat.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/ytring/et-dramatisk-politisk-oppgjor-1.15291732|tittel=Et dramatisk politisk oppgjør|besøksdato=2021-02-23|dato=2020-12-16|fornavn=Lars Nehru|etternavn=Sand|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/AlbKW3|tittel=Fylkesleder i Frp: – USA-valget var fikset|besøksdato=2021-02-23|språk=nb|verk=www.vg.no}}</ref> Jacobsen ble i januar 2021 fylkesleder i [[Norgesdemokratene|Demokratene]] i Oslo.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagsavisen.no/oslo/ekskludert-frp-leder-i-oslo-far-lederverv-i-demokratene-1.1823948|tittel=Ekskludert Frp-leder får lederverv i Demokratene – hele styret består av eks Frp-ere|besøksdato=2021-02-23|språk=no|verk=www.dagsavisen.no}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.tv2.no/a/11861848/|tittel=Ugland Jacobsen slår seg sammen med Vidar Kleppe i Demokratene|besøksdato=2021-02-23|fornavn=TV 2|etternavn=AS|språk=no|verk=TV 2}}</ref>