Redigerer Frankrike (avsnitt)

== Historie ==

{{Utdypende artikkel|Frankrikes historie}}
Frankrike er en av Europas eldste nasjonalstater. Frankrike har vært befolket siden steinalderen, og allerede med frankerne fra 800-tallet oppstod forløperen til det moderne Frankrike. Opp igjennom historien har landet vært en av de mektigste i Europa, med berømte herskere som [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] og [[Napoléon Bonaparte]].

[[Den franske revolusjon]] er en av de viktigste hendelser ved inngangen til moderne tid. Revolusjonen satte landet på hodet, både kulturelt, politisk og sosialt. På attenhundretallet, under ''[[Belle Époque|La Belle Époque]]'', var Frankrike verdensledende innenfor kunst, litteratur og annen kultur. På første halvdel av nittenhundretallet var landet sentralt i både [[første verdenskrig|første]] og [[andre verdenskrig]].

I etterkrigstiden har Frankrike vært en av de store pådriverne for EU-samarbeidet, samtidig som landet har blitt preget av avkolonialiseringen. Landet har fått en styreform som ofte kalles [[Semipresidentsystem|semipresidentialisme]], og har (med bare to unntak) blitt styrt av høyreorienterte presidenter siden [[Charles de Gaulle]] overtok fra [[René Coty]].

=== Fra Romerriket til revolusjonen ===
[[Fil:Musée des Beaux-Arts de Dijon - Louis XIV 2.jpg|thumb|upright|Ludvig XIV var kjent som «Solkongen» og regjerte med eneveldig makt. Hans mest kjente sitat er ''L'état, c'est moi!'' &ndash; «Staten, det er meg!».]]
Det moderne Frankrikes grenser er omtrent sammenfallende med utstrekningen til [[Gallia]], som var bebodd av de [[keltere|keltiske]] gallerne. Gallia ble erobret av [[Julius Cæsar]] og underlagt [[Romerriket]] i det første århundre før Kristus. Dette førte til at gallerne tok opp romernes språk (der det franske språket etter hvert oppstod fra [[vulgærlatin]]) og kultur. Kristendommen kom til landet i løpet av det andre og det tredje århundret etter Kristus og fikk en dominerende stilling i løpet av det fjerde og det femte århundre.

I det fjerde århundre etter Kristus ble de østre delene av Gallia invadert av [[Germanere|germanske stammer]], deriblant frankerne. Sistnevnte skulle etter hvert gi navn til landet. Frankerne var de første av germanerne til å gå over til kristendommen, noe som skjedde da kong [[Klodvig I]] lot seg døpe i 498. Frankernes tidlige omvendelse til kristendommen gav opphav til det franske uttrykket ''la fille aînée de l'Église catholique'' («den katolske kirkes eldste datter»). I fransk selvbevissthet symboliserer dette bildet Frankrikes sentrale rolle i det kristne Europa.

I 843 ble [[Karl den store]]s Frankerrike delt, stadfestet i [[traktaten i Verdun]]. Av de tre nye rikene ble det vestligste ([[Vestfrankerriket]]) kimen til det som skulle bli Frankrike. [[Karolingerne]] kom til å styre vestriket fram til 987, da [[Hugo Capet]] ble fransk konge. Hugos etterkommere, gjennom dynastiene [[Huset Capet|Capet]], [[Huset Valois|Valois]] og [[Huset Bourbon|Bourbon]], kom med tiden til å samle og senere utvide landet gjennom en serie med kriger og strategiske giftermål. Fra 1209 fikk franskmennene gjennom [[albigenserkorstoget]] beseiret de hedenske [[Katarer|katarene]] og utvidet riket til å omfatte [[Oksitania]]. I 1337, like før [[svartedauden]] kom til landet, begynte [[hundreårskrigen]] mot England. I andre halvdel av 1500-tallet var Frankrike plaget av en indre religionskrig, noe som kulminerte med [[Bartolomeusnatten]] i 1572, da [[Hugenotter|hugenottene]] ble slaktet ned og fordrevet. I løpet av 1600-tallet kulminerte makten til det franske monarkiet, under styret til Ludvig XIV. På denne tiden var Frankrike Europas mest folkerike land og hadde en enorm innflytelse på europeisk politikk, økonomi og kultur. Det franske språket ble dominerende i internasjonalt diplomati og samhandel. Franske filosofer og forfattere var sentrale figurer i [[opplysningstiden]]. Samtidig skaffet Frankrike seg store kolonier i Amerika, Afrika og i Asia.

=== Revolusjonen, Napoleon og republikken ===
[[Fil:Eugène Delacroix - Le 28 Juillet. La Liberté guidant le peuple.jpg|thumb|[[Eugène Delacroix]]' berømte maleri ''[[La Liberté guidant le peuple]]'' viser en stilisert scene fra julirevolusjonen i 1830.]]
[[Fil:Tour_Eiffel,_July_1888.jpg|thumb|Fra byggingen av [[Eiffeltårnet]], 1888. Eiffeltårnet ble bygget i forbindelse med [[Verdensutstillingen i Paris (1889)|Verdensutstillingen i Paris]], som markerte hundreårsdagen for den franske revolusjon.]]
Frankrike var et monarki fram til den franske revolusjon i 1789. I 1793 ble kong Ludvig XVI og dronning [[Marie Antoinette av Frankrike|Marie Antoinette]] henrettet. I [[skrekkveldet]] som fulgte ble tusenvis av franskmenn ofre for [[giljotin]]en. Etter en serie regjeringer med kort levetid tok Napoléon Bonaparte makten i 1799. Napoleon tok først tittelen «førstekonsul», før han senere lot seg krone til keiser og etablerte [[det første franske keiserdømme]] (1804–1814). I løpet av [[Napoleonskrigene]] tok Napoleon kontroll over mesteparten av Kontinental-Europa og satte slektninger på tronen i en rekke nyetablerte franske klientstater.<ref>Lars U. Larsen Vegstein (30. april 2016). «Elitenes makt forvitrer». Klassekampen, s. 25</ref>

Etter Napoleons endelige nederlag ved [[slaget ved Waterloo]] i 1815 ble det franske monarkiet gjeninnført, men denne gangen uten enevelde. Med [[julirevolusjonen]] i 1830 ble landet et konstitusjonelt monarki. Det såkalte [[julimonarkiet]] varte fram til 1848, da [[Februarrevolusjonen 1848|februarrevolusjonen]] førte til opprettelsen av [[den andre franske republikk]]. Republikken varte imidlertid bare i fire år, da Napoleons nevø [[Napoleon III av Frankrike|Louis Napoléon]] lot seg krone til keiser og gjenetablerte keiserriket. Etter nederlaget i [[den fransk-tyske krig]] i 1870 måtte Louis Napoléon gå av, og keiserriket ble erstattet av [[Den tredje franske republikk|den tredje republikk]].

Allerede på 1870-tallet kom det til «økte arbeidskonflikter og sosial uro. I Frankrike vendte folk seg mot italienske og østeuropeiske fremmedarbeidere som kom og tok jobbene og presset lønningene til vanlige franskmenn. De fleste land innførte proteksjonisme», sa professor [[Rolf Hobson]].

==== Første verdenskrig ====
Frankrike var del av alliansen sammen med Storbritannia og Russland ([[trippelententen]]) ved utbruddet av første verdenskrig. Da den tyske keiseren erklærte krig mot Frankrike 3. august 1914, ble erklæringen etterfulgt av en umiddelbar tysk invasjon. Krigen utviklet seg til å bli en fastlåst [[skyttergravskrig]] gjennom fire år, der de nordlige franske grenseområdene mot Belgia og Tyskland var okkupert. Det er beregnet at hele 1,4 millioner franske soldater omkom. I tillegg led sivilbefolkningen under dårlige kår, særlig internflyktninger fra de okkuperte områdene. Krigen skapte også en million foreldreløse barn etter krigen<ref>{{Kilde www|url=https://www.france-pub.com/world-war-1.php|tittel=The First World War in France|besøksdato=28. januar 2019|forfattere=Aldridge, Alister|dato=|forlag=|sitat=}}</ref>. Da fredstraktaten ble [[Versaillestraktaten|underskrevet i Versailles]] i [[1917 i Frankrike|1917]] fikk Frankrike tilbake provinsene [[Alsace-Lorraine]], mandat over [[Syria]] og råderett over en del av de tyske koloniene<ref>{{Kilde bok|tittel=Store norske leksikon|etternavn=Frankrike|fornavn=|utgiver=Kunnskapsforlaget|år=1996|isbn=8257306800|utgivelsessted=Oslo|side=490|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>.

==== Andre verdenskrig ====
Tyskland invaderte og erobret Frankrike i løpet av seks uker i 1940, i [[slaget om Frankrike]]. Siden de tyske troppene, med støtte fra allierte Italia, var i ferd med å underlegge seg hele Frankrike, inngikk den daværende statsministeren [[Philippe Pétain]] en fredsavtale. De tyske okkupantene tok selv kontrollen over de nordlige delene av Frankrike, mens de satte opp et marionettregime &ndash; [[Vichy-regimet|Vichy-Frankrike]] &ndash; i sør. Den franske motstanden ble ledet av general de Gaulle, som ledet de frie franske styrkene i eksil fra [[Algerie]]. Allerede fra høsten 1940 dukket de opp andre spredte motstandsgrupper, og fra 1941 ble også det kommunistiske motstandsbevegelsens illegale arbeid startet opp<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Frankrike under andre verdenskrig|url=http://snl.no/Frankrike_under_andre_verdenskrig|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2018-05-02|besøksdato=2019-01-30|språk=no|fornavn=David|etternavn=Brégaint}}</ref>. Den tyske okkupasjonen varte uavbrutt fram til [[Operasjon Overlord|D-dagen]] [[6. juni]] [[1944]], da de allierte styrkene invaderte kysten av [[Normandie]].

=== Etterkrigstid og fram til i dag ===
Etter krigen ble [[Den fjerde franske republikk|den fjerde republikk]] etablert. På tross av en sterk økonomisk vekst i de første tretti årene etter frigjøringen slet Frankrike med å beholde sin dominante posisjon i verdenspolitikken, mye på grunn av krav om frigjøring i koloniene. Forsøkene på å gjenvinne kontrollen over [[Fransk Indokina]] førte til [[den første indokinesiske krig]], der det franske nederlaget i [[slaget ved Dien Bien Phu]] i 1954 gjorde at landet måtte trekke seg ut av området. Like etterpå begynte [[Algeriekrigen|frigjøringskrigen i Algerie]], noe som med tiden skulle føre til at Frankrike måtte gi opp Nord-Afrika.

I 1958 kom krigshelten Charles de Gaulle til makten i det som ble kjent som [[Den femte franske republikk|den femte republikk]]. De Gaulle sørget for en styrket presidentmakt og maktet å holde landet relativt stabilt mens han avsluttet den franske deltagelsen i kolonikrigene. I et nært samarbeid med [[Konrad Adenauer]], som på denne tid var tysk regjeringssjef, sørget president de Gaulle for at Forbundsrepublikken Tyskland og Republikken Frankrike inngikk, ratifiserte og satte ut i livet den nå så velkjente [[Élysée-avtalen|Élyséetraktaten]]. Etterkrigstiden ble også preget av et stadig økende europeisk samarbeid, der Frankrike sammen med Tyskland har fungert som pådrivere for Den europeiske union. Det europeiske samarbeidet førte blant annet til at Frankrike innførte valutaen [[euro]] i 1999.

====Det franske koloniriket====
Frankrike begynte oppbyggingen av [[det franske koloniriket]] på begynnelsen av 1600-tallet, og på 1800- og 1900-tallet var dette blitt verdens nest største (etter [[det britiske imperiet]]). I perioden 1919-39 var riket på sitt største og omfattet da et landareal på {{formatnum: 12347000 }} kvadratkilometer. Sammen med den europeiske delen av Frankrike omfattet riket på denne tiden 8,6 % av verdens landareal.