Redigerer Formel 1 (avsnitt)

== Historie ==
Den [[13. mai]] [[1950]], på en flystripe-bane på Silverstone i England, begynte Formel 1 sin heseblesende karriere. Allerede i den første Formel 1-sesongen ble grunnlaget lagt for en del basisprinsipper som eksisterer ennå. Formel 1-biler var konstruksjoner som ble satt på hjul med en eneste hensikt: For å vinne.

=== I starten (1950&ndash;1959) ===
[[Fil:Alfa-Romeo-159-(1951).jpg|thumb|230px|Alfa Romeos vinnerbil som kjørte i 1951-sesongen]]
Når vi ser tilbake på den tidens biler ser de for oss ut til å være håpløse for sine oppgaver. Men for 50-årenes motorsportentusiaster var de tekniske mirakler bygget for å «fly» på bakken. Reglene tillot 1,5 liters kompressormotorer og 4,5 liters forgassermotorer.

Det sterkeste laget fra dag én viste seg å være [[Alfa Romeo]], som hadde tre Fa-er i stallen: Dr. [[Nino Farina]], [[Juan Manuel Fangio]] og [[Luigi Fagioli]]. Disse tre fordelte alle seierne seg i mellom, og Farina ble den første verdensmesteren i F1 historien. Siden regelverket tillot fritt valg av [[drivstoff]], blandet konstruktørene vanlig bensin med en god dose alkohol for å holde temperaturen nede. Kompressorbilene hadde også problemer med sitt enorme drivstofforbruk.

[[Maserati]] greide å hente i overkant av 200 [[Hestekraft|hk]] ut av sine motorer, og en ny rekord for forgassermotorer ble satt. Det magiske tallet: 100 hester per 1000&nbsp;cm³ sylinderkapasitet i en sugemotor. Mercedes entret F1-scenen på [[Reims-Gueux|Rheims]]-banen i [[Frankrike]] med biler som så ut som [[sportsvogner]] – hjulene var nemlig dekket av skjermer for aerodynamikkens skyld. Resultatet ble at Juan Manuell Fangio ble verdensmester i 1954 og 1955. Alle bilene var fortsatt utstyrt med [[Bremser (bil)#Trommelbremser|trommelbremser]], i motsetning til moderne skivebremser. Det britiske [[Connaught Engineering|Connaughtlaget]] introduserte [[Bremser (bil)#Skivebremser|skivebremser]] i Formel 1 for første gang i 1955. En annen innovasjon kom i 1955 og viste seg snart å være uslåelig. Motoren montert bak føreren hadde vist seg så vellykket at innen 1961 hadde frontmonterte motorer forsvunnet for godt.

=== Farlige tider (1960&ndash;1969) ===
60-årene startet som 50-årene hadde sluttet, med australske [[Jack Brabham]] som verdensmester. To førere omkom på Spa under [[Belgia Grand Prix]]. Den neste tragedien inntraff da også [[Team Lotus|Lotus]]-føreren [[Alan Stacey]] kjørte av banen etter å ha blitt truffet av en fugl på et av banens raskeste partier. Helhjelmer med visir ble først obligatorisk åtte år senere. Fra 1961 ble bilenes sylindervolum redusert fra 2,5 til 1,5 liter for å redusere risikoen for ulykker. Veteranen [[Phil Hill]], som kjørte for [[Scuderia Ferrari]], ble første, verdensmester fra USA i Formel 1, men triste omstendigheter la en demper på triumfen. I [[Autodromo Nazionale di Monza|Monza]] omkom hans tyske lagkollega, [[Wolfgang von Trips]], etter en kollisjon med [[Jim Clark]]. 14 tilskuere ble også drept.

[[Fil:Mitter, Gerhard - Lotus1965.jpg|thumb|left|Gerhard Mitter for [[Team Lotus|Lotus]] i 1965]]
I 1962 skapte Lotus-sjefen Colin Chapman en revolusjon innen chassis-bygging da han presenterte sin Lotus 25. Det var den første bilen som var bygget rundt en såkalt «Monocoque»-konstruksjon. I stedet for den tradisjonelle rør-rammen ble det benyttet forsterkede, lette metallkasser. Resultatet var et solid chassis som tålte tøffe påkjenninger samtidig som det ga føreren relativt god beskyttelse.

I 1966 kom en ny epoke da man gikk fra 1,5 til 3 liter. Jack Brabham klarte å feie all motstand til side i sin [[Brabham]]-[[Repco]]. I 1967 gjorde den legendariske [[Cosworth DFV|Ford DFV-motoren]] i Nederland. Jim Clark kjørte bilen direkte til seier og motoren utviklet seg til en uslåelig serievinner som fortsatte sin seiersrekke helt frem til [[turbo]]-alderen på 80-tallet. Motoren kom for sent til å hindre at Brabham Repco oppnådde nok en triumf. Denne gangen gikk tittelen til Jack Brabhams lagkollega, [[Denny Hulme]].

1968 ble også uforglemmelig. Ikke fordi helten Jim Clark ble drept under et Formel 2-løp på [[Hockenheimring|Hockenheim]]; heller ikke på grunn av de mislykkede forsøkene med firehjuls-drevne biler; ei heller fordi sponsor-merker dukket opp på bilene for første gang. I 1968 begynte det for første gang å dukke opp vinger i Formel 1. [[Graham Hill]] samlet flest poeng denne sesongen og ble verdensmester og gjentok bragden fra 1962. I 1969 inntraff to alvorlige ulykker under gateløpet i Barcelona da bakvingene på Lotusene til både Graham Hill og [[Jochen Rindt]] knakk. Som resultat forbød FIA vingene før [[Monaco Grand Prix]]. En av de som protesterte mest var [[Ken Tyrrell]], den gang teamsjef for [[Matra]]-[[Cosworth|Ford]]. Hans fører, [[Jackie Stewart]], vant likevel mesterskapet uten vingene.

[[Fil:Formula 1 all over the world.svg|thumb|Kart over land hvor et formel 1 Grand Prix har blitt arrangert.]]

=== Historiske førere ===
Blant mange legendariske Formel 1-førere gjennom tidene finner vi [[Juan Manuel Fangio]], [[Jack Brabham]], [[Niki Lauda]], [[Alain Prost]], [[Ayrton Senna]] og [[Michael Schumacher]]. Sistnevnte var med sine sju VM-titler den mestvinnende føreren i Formel 1-historien, en rekord han etter [[Formel 1-sesongen 2020|2020]] deler med [[Lewis Hamilton]].

De fem siste tok Schumacher med [[Scuderia Ferrari|Ferrari]] i tidsrommet 2000&ndash;2004, men i 2005 var det spanjolen [[Fernando Alonso]] ([[Renault F1|Renault]]) som vant mesterskapet. Alonso og hans italienske lagkamerat [[Giancarlo Fisichella]] tok også hjem konstruktørtittelen for Renault. I 2006 gjentok Alonso bragden fra året før.