Redigerer Finskekrigen (avsnitt)

== August–september 1808, svensk sommeroffensiv ==
[[Fil:The Finnish war map3.svg|mini|Situasjonen mai til oktober 1808 {{Byline|kart|Eleftherios Tsouris}}]]
Ved den svenske sommeroffensiven ble de russiske styrkene presset tilbake mot det sentrale Finland og var fordelt langs linjen [[Björneborg]] – [[Tammerfors]] – [[Sankt Michel]]. De mottok store forsterkninger utover sommeren og nådde 55&nbsp;000 mann, mot svenskenes 36&nbsp;000. Den 14. august besluttet general Nikolaj Kamenskij seg for å benytte sin tallmessige overlegenhet til å starte en ny offensiv.

Selv om svenskene under [[Georg Carl von Döbeln]] vant [[slaget ved Jutas]] den 13. september, vant Kamenskijs korps på 11&nbsp;000 mann mer avgjørende seire [[slaget ved Ruona|ved Ruona og Salmi]] den 1–2. september. Den svenske arméen led et avgjørende nederlag i [[slaget ved Oravais]] 14. september. Svenske forsøk på å landsette tropper ved [[Åbo]] ble stoppet av general [[Pjotr Ivanovitsj Bagration|Bagrations]] raske reaksjon. I det østlige Finland ble geriljabevegelsen gradvis nøytralisert, og de russiske styrkenes situasjon i det sørlige Finland ble utover høsten 1808 betraktelig forbedret.

=== Våpenhvilen i Lohteå ===

I det nordlige Finland var situasjonen mer komplisert. Tutjkovs hardt utsatte styrke kjempet for å holde stillingen mot oberst Sandels, mens en unnsetningsstyrke under general Aleksejev ble oppholdt av geriljastyrker. Det var ikke før 26. september at fyrst Dolgorukov (Aleksejevs etterfølger) klarte å trenge frem til Tutjkov og presse Sandels styrker tilbake.

Tre dager etter, den 29. september, undertegnet øverstkommanderende, feltmarskalk Buxhoevden, en våpenstillstand i Lohteå, grunnet tidlig vinter. Avtalen innebar at våpenhvilen skulle gjelde inntil en av partene sa den opp, og stridigheter skulle tidligst innledes 8 dager etter. De svenske styrkene skulle forlegges i traktene ved [[Kalajoki]], mens de russiske skulle holde seg ved [[Gamlakarleby]]. Tsaren nektet imidlertid å ratifisere våpenhvilen og erstattet Buxhoevden med en ny øverstkommanderende, general [[Bogdan von Knorring]].

=== Svensk tofrontskrig og russiske forsyningsproblemer ===

Sveriges situasjon var svak, da landet også var i krig med Danmark-Norge og dets allierte Frankrike og ble truet av invasjon fra Norge (36&nbsp;000 soldater) og Danmark (45&nbsp;000 franske og spanske soldater var stasjonert på Jylland under den franske marskalken [[Karl III Johan|Jean-Baptiste Bernadotte]]). Denne kombinerte trusselen tvang Sverige til å konsentrere sine styrker i den sørvestlige delen av landet og mot grensen til Norge (23&nbsp;000 soldater). 

Etter Danmark-Norges krigserklæring ble det imidlertid bare mindre trefninger som hurtig ble slått tilbake langs grensen til Norge. Opprøret i Spania tok det meste av Napoleons oppmerksomhet fra april, og [[Royal Navy|den britiske marine]] var en stadig trussel mot eventuelle troppetransporter fra Danmark til Sverige.

Begge de stridende partene hadde store forsyningsproblemer, ettersom den finske delen av Sverige var et tynt befolket og fattig område, med få og dårlige veier. En stor del av forsyningene til arméene måtte bringes inn utenfra, og særlig de russiske forsyningslinjene var lange og ble tidvis truet og plyndret av mindre svenske avdelinger. I en rapport til tsaren i august 1809 skrev den russiske øverstkommanderende, feltmarskalk Buxhoevden, at man kjempet mot tre fiender: svenskene, opprørske bønder og mangel på forsyninger.<ref name="Hårdstedt2006_s117" />

=== Skjærgårdskrig og sjøkrig ===

I løpet av sommeren 1808 ble også den svenske [[Skärgårdsflottan]] satt inn i kampen mot den russiske invasjonen. I alt fire større landgangsoperasjoner ble gjennomført i Finland.<ref name="Wolke2009_s260_261" /> Skärgårdsflottan bandt opp russiske styrker langs kysten, men den ble også delvis balansert av de fartøyene som de russiske styrkene hadde erobret ved overgivelsen av festningen Sveaborg. Flere forsøk på landstigning langs sørkysten av Finland fra fartøyer tilhørende Stockholmseskadren i Skärgårdsflottan ble slått tilbake av de russiske styrkene.

Storbritannia bisto sin svenske allierte med en flåtestyrke (16 [[Linjeskip (marinefartøy)|linjeskip]] og 20 andre britiske skip) under kommando av viseadmiral [[James Saumarez]]. Den blokkerte effektivt den russiske flåten i [[Paldiski|Baltischport]] (dagens estiske by Paldiski) og truet en eventuell invasjon av Sør-Sverige fra Danmark. Ved hjelp av fartøyene fra sin britiske allierte hadde Sverige delvis herredømme på sjøen, men utnyttet ikke dette effektivt. Landgangsoperasjonene var små og dårlig koordinerte og fordelen ved sjøveis forsyningstransporter ble også i for liten grad utnyttet.<ref name="Wolke2009_s271" />