Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

===Den polske deling (1772–1795)===
[[Fil:Partitions of Poland.png|miniatyr|Polens tre delinger. I 1772 tok Østerrike området i oransje, Preussen blågrått og Russland mørkegrønt. I 1792 tok Russland området i grønt og Preussen området i blått, mens i 1795 tok Russland området i lysegrønt, Preussen området i lyseblått og Østerrike området i gult. Området i hvitt i midten var prøyssisk før delingen.]]
{{Utdypende|Polen-Litauens tre delinger}}
Der Vest-Europa ble dominert av liberalkonservative Storbritannia og liberalradikale Frankrike, var Øst-Europa i stadig større grad under innflytelse av de konservative landene Russland, Preussen og Østerrike. Dette ble demonstrert særlig under oppdelingen av det store, men svært ineffektive, landet Polen.

Polen manglet en sterk sentralisering, og adelige styrte i hovedsak sine områder med liten eller ingen innflytelse fra kongen. Innen adelen var det mye intern krangel og mye fraksjonering. Dette medførte at Polen på 1700-tallet var sterkt svekket. Katarina den store hadde ambisjoner om å kontrollere polske områder med overveiende russisk befolkning.<ref>Side 407, Greer, Lewis</ref> Polen strakk seg fra Baltikum nesten til Svartehavet, men manglet samhold, kommunikasjon, inntekter og en hær. Polske liberale ønsket å få et sterkere Polen med en sterkere statsmakt. Dette innebar å begrense adelens makt, og en viktig del av det var å fjerne såkalt [[liberum veto]], det vil si retten ethvert medlem av parlamentet i Polen (som besto av adelsmenn) hadde til å erklære veto, slik at alle lover som hadde blitt erklært i denne tiden ble ansett som ugyldige. Russland hadde imidlertid ingen interesse av et sterkt Polen. I 1763 fikk Katarina den store utnevnt en tidligere elsker og en mann hun hadde god kontroll over som konge. I tillegg erklærte hun seg som beskytter av alle polske friheter, inkludert liberum veto og andre adelige rettigheter som hindret modernisering og styrking av Polen.<ref>Side 245–46, Palmer, Colton</ref>

Mens Russland var fornøyd med indirekte kontroll over Polen, ville Preussen ha direkte kontroll over deler i nord og Østerrike i sør. De to landene øvet innflytelse på Russland. Blant annet brukte de russisk seier i [[den russisk-tyrkiske krig (1768–1774)]], til å foreslå at Russland heller enn å heftes ved å dele opp [[Det osmanske rike]] brukte hæren til å dele opp grenseområdene til Polen. Russland hadde stort sett bare det å slippe til i Svartehavet som mål, og etter å ha sikret seg tilgang til en isfri havn i [[Svartehavet]], gikk russerne med på det prøyssisk-østerrikske forslaget. Dermed mistet Det osmanske rike få områder, mens Polens grenseområder ble fordelt i 1772. Østerrike tok [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]], Russland områder fra [[Homjel]] i sør via [[Vitsiebsk|Vitebsk]] og til [[Daugavpils]] i nordvest. Preussen tok et område fra [[Gdansk]] i nord til [[Bydgoszcz]] i sør og [[Elbląg]] og [[Lidzbark Warmiński]] i øst, slik at Preussen nå var knyttet direkte til [[Kaliningrad|Königsberg]]. Dette samlet mange polakker om å styrke det som var igjen av Polen. Imidlertid var disse polakkene hovedsakelig adelige, og lyktes ikke i å skape en folkebevegelse. For de mange fattige livegne og jødene spilte det liten rolle om de ble styrt av polakker, tyskere eller russere.<ref>Side 246–47, Palmer, Colton</ref>

Polakkene lyktes likevel i å innføre et arvelig kongedømme. Hensikten med dette var at man hadde en forutsigbarhet i arverekken, og at man kunne få en polsk konge som følte seg polsk. Dette ville forhindre at stormaktene kunne støtte økonomisk og, om nødvendig, militært sine kandidater, som oftest adelsfolk uten noen tilknytning til Polen og Polens sak. Arvekongedømmet ble innført i 1791. Katarina den store anså dette som et [[Jakobinerklubben|jakobinsk]] opprør og angrep hovedstaden. Etter avtale med Preussen ble Polen igjen delt, og de nåværende ytre områdene ble igjen fordelt. Russland tok en stor del av Polen, fra [[Pilten]] i nord via [[Vilnius]] til [[Kovel]] i sør. Preussen tok et område mellom [[Poznań]], [[Płock]] og [[Częstochowa]]. Et mislykket opprør ble igjen knust av russiske og prøyssiske hærer, og de to delte resten av Polen mellom seg og Østerrike. Fra 1795 av eksisterte ikke Polen lenger.<ref>Side 247, Palmer, Colton</ref><ref>Side 90, 97, Hobson</ref>

Reaksjonene på Polens deling var varierte, men mange var positive. Polen hadde selv kontrollert store områder uten polsk befolkning, og alt Russland tok var i liten grad bebodd av polakker, adelige jordeiere unntatt. Ettersom det var gitt som et ''fait accompli'' at Russland, Preussen og Østerrike var makthaverne i området, var selv de som var skeptiske til oppløsningen av Polen fornøyd med at det foregikk uten krig. Polen var selv svært reaksjonært i styreform, og mange liberale tenkere mente at landet ikke ville ha overlevd uansett. Imidlertid var den polske delingen spesiell fordi i motsetning til delingen av det svenske og det spanske rike, der Sverige og Spania besto, men mistet nyervervede områder, forsvant ikke bare Polens erobringer, men også selve Polen. At et land kunne forsvinne uten krig ble sett på av samtidige som bekymringsfullt. Akkurat som med den franske revolusjonen, var makthavere redd for smitteeffekten den kunne ha. Derfor ble det å forsvare en nasjons integritet et vesentlig prinsipp i maktbalansen.<ref>Side 247–249, Palmer, Colton</ref>