Redigerer Elvis Presley (avsnitt)

=== Hits og filmer, 1960–1968 ===
Hans popularitet fortsatte da han dimitterte i 1960. Mange mener at hans topp-periode som sanger var nettopp tiden fra 1960 til 1963. LP-en ''[[Elvis Is Back!]]'' fra 1960 regnes som av hans beste. Singelplatene hans fortsatte å dominere som om han aldri hadde vært borte: «Stuck On You», «It's Now or Never» (hans versjon av «[[O sole mio]]»<Ref>[https://www.classicfm.com/discover-music/latest/elvis-presley-classical-music/#QisIT6j7LHSi048w.97 ''7 times Elvis Presley borrowed from classical music'', 16. august 2017]</ref>), «[[Are You Lonesome Tonight?]]», «[[Wooden Heart]]», «Surrender», «I Feel So Bad», «Wild in the Country», «Little Sister», «His Latest Flame», «[[Can't Help Falling in Love]]», «[[Good Luck Charm]]», «She's Not You», «Return to Sender» og «Devil in Disguise» kom på rekke og rad.

I Norge fikk han sin første gullplate med storselgeren «It's Now or Never» i 1960–1961. «Good Luck Charm» ble årets plate i 1962 basert på tall fra [[VG-listen]]. «In the Ghetto» gjentok den bedriften i 1969. Også «[[Return to Sender (sang)|Return to Sender]]» var meget populær, og toppet VG-listen i tre måneder vinteren 1962–1963. Han har fått en rekke [[Salgstrofeer i musikkbransjen|sølvplate-trofeer]], og etter hvert også ytterligere gull- og platina-plater. Han var den første artisten som passerte en million solgte plater i Norge.{{trenger referanse}}

Fra 1956 og utover spilte Elvis Presley hovedrollen i 31 filmer, mange av dem lette musikalkomedier som også var rettet inn på å markedsføre presleys nyeste låter. ''[[Jailhouse Rock]], King Creole'' (1958), ''Flaming Star'' (1960) og ''Follow That Dream'' (1961) regnes blant hans beste filmer. Med unntak av noen sangnumre er de fleste av de senere filmene fra 1960-årene av middels kvalitet, kanskje med unntak av ''Viva Las Vegas'' der han spilte mot [[Ann-Margret]]. Denne musikalkomedien er en favoritt både blant Elvis- og Ann-Margret-fans. Kjemien stemte godt mellom de to stjernene. ''Viva Las Vegas'' og ''Blue Hawaii'' var hans største kassasuksesser i USA, og også i Norge. Hans siste spillefilm, ''Change of Habit'', kom i 1969. I tillegg til spillefilmene kom to [[dokumentarfilm]]er fra 1970 (''That's the Way It Is'') og 1972 (''Elvis on Tour'') som dokumenterer Presley på scenen og på turné.

Han beveget seg i 1960-årene gradvis bort fra imaget som rebelsk ungdomsopprører, hans musikk og fremtoning i filmene ble mer avslepet og rettet inn på et bredere publikum. Med filmer som ''Blue Hawaii'' og ''G.I. Blues'' var publikum stadig entusiastisk og platene solgte i milliontall. Men interessen begynte å dale fra og med 1963 siden det da kom lite seriøst materiale fra ham på plate og på film. Tross enkelte lysglimt, virket mye av musikken og filmene uinspirert. Det var Presleys måte å signalisere til omverden at han var misfornøyd med karrieren slik den ble styrt av hans manager, «Oberst» Tom Parker.{{trenger referanse}} Han tok ingen konflikt med sin manager; han gikk ikke til streik, men han gikk sakte.{{trenger referanse}} At gjennombruddet til [[The Beatles]] hadde noe særlig å si, er en myte.{{trenger referanse}} I USA hadde soloartister som [[Roy Orbison]] og [[Bobby Vinton]] sine beste perioder samtidig med den såkalte «[[Den britiske bølgen|britiske invasjonen]]». I Storbritannia var den da nylig avdøde [[Jim Reeves]] den største artisten på hitlistene i årene 1964–1965, samtidig som Beatlemania var på sitt høyeste.

Også Presley hadde store hits i denne perioden; han hadde tre dobbeltsidige singler i USA i 1964 den ene, «Ask Me»/«Ain't That Loving You Baby», nådde henholdsvis 10. og 12.-plass på ''Cashbox''-listen. Året etter (1965) var «Crying in the Chapel» en internasjonal bestselger, og gikk til topps blant annet i Storbritannia og Norge. Men det var lenger mellom hver store ''hit''tonig-singel, og verst var årene 1966 og 1967. Singelen «Love Letters» nådde en respektabel 5.-plass i Storbritannia i 1966, mens de to singlene fra 1967, «Big Boss Man» og «Guitar Man», gikk mye upåaktet hen. Men likevel – i 1966 vendte han tilbake til en sentral del av sin musikalske sjel: [[gospelmusikk]]en. Han spilte inn albumet som skulle gi ham hans første [[Grammy]]pris – «[[How Great Thou Art]]».