Redigerer Edmund Jernside (avsnitt)

=== Slaget ved Assandun ===
[[Fil:054-meeting of Edward Ironside and Canute.png|thumb|En anakronistisk framstilling av møtet mellom Knut og Edmund ved fredsavtalen. Fra ''Cassell's illustrated history of England'', 1865.]]
Edmund samlet en femte hær og trengte inn i Essex. De to hærene møttes den 18. eller 19. oktober 1016. [[Slaget ved Assandun]], som det er blitt kjent som, ble utkjempet enten ved [[Ashingdon]] i sørøst eller [[Ashdon]] i [[Essex]]. Det endte med dansk seier, og årsaken for tapet ble tilskrevet feigheten til Eadric. Som ''Den angelsaksiske krønike'' uttrykte, han «forrådte sin naturlige herre og alle menneskene i England.»<ref>''Anglo-Saxon Chronicles'', s. 151–153</ref> Florence av Worcester skildret det samme:<ref>[http://aclerkofoxford.blogspot.no/2013/10/the-battle-of-assandun-three-sources.html «The Battle of Assandun: Three Sources»], Clerk of Oxford 18. oktober 2013</ref>

{{sitat|Det ble fra begge side kjempet med den største kraft, og mange falt på begge sider, men da ealdorman Eadric Steona så den danske slagorden bøyde inn, og at englenderne ville seire, tok han, slik som han hadde lovet kong Knut, flukten med mageseterne<ref>Mageseterne var betegnelsen på folket fra Herefordshire.</ref> og den hærstyrke han sto i spissen for. Han brakte med sitt svik sin herre, kong Edmund, og den engelske hær i fare, og ga seieren til danene.<ref>Skaaning, Poul (2011): ''Knud den store'', Hovedland, s. 78</ref>}}

Danenes seire ved Sherston og Assandun ble dyrekjøpt. Mange av de angelsaksiske lederne ble drept, blant dem Ulfkell Snilling fra East Anglia. Edmund selv var på flukt igjen.<ref name="Stenton_392"/> Han hadde fått et omdømme av en konge som viste storhet i harde tider, og hans tilnavn Jernside viste at han ble beundret og respektert av folk flest. Knuts rådgivere innså at de måtte komme til en avtale.<ref name="Stenton_392"/> Angelsakserne var krigstrette og motløse. Det ble Eadric som ble valgt til megler mellom Knut og Edmund. Edmund ville kjempe videre, men hans folk var innstilt på et kompromiss. Forslaget var å dele England mellom dem. I henhold til ''[[Encomium Emmae]]'' organiserte Eadric et hærmøte på en øy i elven [[Severn]] nærheten av [[Deerhurst]] i Gloucestershire holdt Eadric selv hovedtalen. Han la ikke skjul på at han selv hadde flyktet fra slaget, men det skyldes slett ikke feighet eller frykt, men for at han var sikker på at motstand var forgjeves. «Det er bedre at vår konge sitter med halve riket i fred,» skal han sagt, «enn at han skal miste det hele på en gang.»<ref>Skaaning, Poul (2011): ''Knud den store'', Hovedland, s. 83-84</ref>

Eadric og allierte stormenn tvang Edmund til en fredsavtale. Det ble enighet om at England skulle deles mellom Knut og Edmund. Sistnevnte fikk den minste andelen ved landet sør for Themsen, hvilket var Wessex, og alt nord for Themsen til Knut.<ref name="Stenton_392"/> Florence av Worcester la London, Essex og East Anglia til hans andel, men det er kanskje ikke riktig. London ble Knuts undersåtter ved denne avtalen, men måtte kjøpe sin egen fred. Det var en avtale som hadde framtidige vanskeligheter med stormenn som eide landområder i både Mercia og Wessex.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 393</ref>