Redigerer Dodekanesene (avsnitt)

=== Italiensk styre ===
[[File:Dardanelles fleet-2.jpg|thumb|350px|right|Utsyn over flåten ved Dardanelles.]] 
Etter utbruddet av [[den italiensk-tyrkiske krig]] i [[Libya]] erklærte øyene samtidig sin uavhengighet fra [[Det osmanske rike]] i [[1912]], og utropte seg som en uavhengig stat som føderasjonen Dodekanesene. Denne vordende staten ble knust øyeblikkelig av [[Italia]]s invasjon som trengte øyene og i særdeleshet festningen på Rhodos for å kontrollere sjøvegen mellom Tyrkia og Libya. Italienerne okkuperte alle øyene i Dodekanesene, unntatt [[Kastellorizo]] som senere ble kortvarig erobret av Frankrike.

Mot slutten av krigen, i henhold til den første avtalen i [[Lausannetraktaten]], opprettholdt Italia okkupasjonen av øyene som en garanti for at avtalen ble oppretthold. Okkupasjonen fortsatte etter at Italia erklærte krig mot Det osmanske rike den 21. august 1915 under [[den første verdenskrig]].<ref>[http://links.jstor.org/sici?sici=0002-9300(191301)7%3A1%3C58%3ATOPBIA%3E2.0.CO%3B2-R Treaty of Peace Between Italy and Turkey], ''The American Journal of International Law'', Vol. 7, No. 1, Supplement: Official Documents (Jan., 1913), s. 58–62 doi:[http://dx.doi.org/10.2307%2F2212446 10.2307/2212446]</ref>

[[Fil:Grandpalace3.JPG|thumb|left|Palasset til stormesteren av ridderne på Rhodos (hospitallerordenen) i byen Rhodos og som ble gjenoppbygget av italienerne på 1930-tallet.]]
Øyene ble en viktig marinebase for [[Storbritannia]] og [[Frankrike]]. Italia var alliert med begge nasjoner under den første verdenskrig. Dodekanesene ble base for tallrike angrip, det mest kjente var [[slaget om Gallipoli]] i 1915. En del av de mindre øyene ble okkupert av franskmennene og britene, men Rhodos forble okkupert av italienerne.

Som følge av krigen ble [[Tommaso Tittoni|Tittoni]]–[[Eleftherios Venizelos|Venizelos]]-avtalen signert den 29. juli 1919 som førte de mindre øyene tilbake til Hellas mens Italia beholdt kontrollen over Rhodos. Avtalen skisserte også en utveksling hvor Italia ville motta [[Antalya]] for sørvestlige Anatolia. De greske nederlaget i [[den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922]] og opprettelsen av den moderne staten Tyrkia på ruinene av Det osmanske rike forhindret utvekslingen. Italia formelt annekterte Dodekanesene som ''Possedimenti Italiani dell'Egeo'' med henvisningen til vilkårene i Lausannetraktaten. [[Benito Mussolini|Mussolini]] satte i gang et program med påtvungen italianisering i det håp om gjøre Rhodos som utgangspunkt for videre spredning av italiensk innflytelse østover. Øyene var hovedsakelig [[gresk]]talende med en liten [[tyrkisk]]talende minoritet og en enda mindre flerspråklig minoritet av [[jøder]] som primært snakket [[jødespansk]]. Innflyttende italienere fikk ikke en varig innflytelse på språket eller kulturen.

[[Fil:March on Rome 1922 - Mussolini.jpg|thumb|250px|De Vecchi (lyse bukser) bak fremre [[Michele Bianchi]] og fulgt av [[Benito Mussolini]].]]
Det italienske fascistprogrammet hadde en del positive effekter i sine forsøk på å modernisere øyene, noe som førte til utryddelse av [[malaria]], byggingen av sykehus, [[akvedukt]]er, en kraftstasjon som skaffet hovedstaden på Rhodos elektrisk lys og etableringen av en [[matrikkel]] for Dodekanesene. Hovedfestningen til hospitallerordenen ble også gjenoppbygd. Den betongdominerte fascistarkitekturen forringet betydelig øyenes øvrige vakre landskap, og var en påminnelse om italiensk okkupasjon, og har siden blitt revet eller ombygd, unntatt det kjente eksempelet Lakki i byen [[Leros]] som står igjen som bedre eksempel på arkitekturen.

Fra 1936 til 1940 fungerte den italienske [[Fascisme|fascisten]] [[Cesare Maria De Vecchi]] som guvernør av de italienske øyene i Egeerhavet. Han promoterte offisiell bruk av italiensk språk og favoriserte en italiensiering som ble avbrutt av utbruddet av [[den andre verdenskrig]].<ref>Dubin, Marc S. (2002): ''The Rough Guide Dodecanese and the East Aegean Island'', Rough Guides, ISBN 978-1-85828-883-3, kapittelet [http://books.google.no/books?id=fJ3gVGqB1uQC&pg=PA436&lpg=PA436&dq=de+vecchi+dodecanese+italian+language&redir_esc=y#v=onepage&q=de%20vecchi%20dodecanese%20italian%20language&f=false «Italian rule in the Dodecanese: 1912-43»], s. 436</ref> I 1936 ved den italienske folketelling for øyene, var den totale befolkningen på 129 135 innbyggere. Av dem var kun 7 015 italienere.

I løpet av [[den andre verdenskrig]] gikk Italia med i [[aksemaktene]], og brukte Dodekanesene som en marinebase for landets [[Slaget om Kreta|invasjon]] av [[Kreta]] i [[1940]]. Etter at Italia overga seg i september [[1943]], ble øyene slagmark mellom [[Tysklands historie (1933–1945)|det nasjonalsosialistiske Tyskland]] og [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte styrkene]], inkludert italienere; se [[slaget ved Leros]]. Tyskerne sto imot de alliertes angrep på Dodekanesene til tross for at de ble fordrevet fra det greske fastlandet i [[1944]] og øyene forble okkupert fram til slutten av krigen i [[1945]]. I løpet av denne tiden ble bortimot hele den [[Jøder|jødiske]] befolkningen på rundt 6000 deportert og myrdet. Kun 1 200 av disse jødene overlevde ved å rømme til kysten av Tyrkia.