Redigerer Dialekt (avsnitt)

==Forhold mellom dialekt og standardspråk==
I noen språk, og da spesielt språk som har en skriftkultur som går langt tilbake i historien, finnes det talte språkformer som anses som en norm, en allmenngyldig standard, og som «riktigere» enn de øvrige talemålene innen språksamfunnet, herunder dialekter og sosiolekter.

===Hva er en dialekt?===
I [[Tettstedet Oslo|osloområdet]] finnes det ikke ett talemål, men to: [[oslodialekten]] og varianter av [[standard østnorsk]]. Disse to talemålene har helt forskjellig historisk opprinnelse og er svært forskjellige. Oslodialekten er en [[norske dialekter|norsk dialekt]] som er stedsegen for osloområdet, mens standard østnorsk har sin opprinnelse i [[dannet dagligtale]], som var den norske overklassens uttale av dansk og er den regionale videreføringen av dannet dagligtale som brukt på [[Østlandet]]. I faglig forstand er ikke standard østnorsk en dialekt, men et [[standardspråk]] eller et regionalt talemål som brukes i en stor region ved siden av stedsegne dialekter på de samme stedene. I Oslo og på Østlandet ellers er følgelig den utbredte oppfatning blant folk som snakker standard østnorsk at de ikke snakker dialekt, mens ordet dialekt reserveres for andre talemål, eksempelvis [[oslodialekt]], lokale dialekter fra områdene rundt Oslo, totning, finnmarking osv. Samme situasjon som i Oslo finner man også over store deler av Østlandet ellers, der standard østnorsk ofte eksisterer side om side med en lokal dialekt.

På [[italiensk]] omtaler man standard-italiensk rett og slett som «italiano», men dialektene heter «dialetti». Avstanden mellom standard-italiensk og italienske dialekter er imidlertid så stor at så godt som alle italienere i tillegg til sin dialekt også må beherske standard-italiensk. På [[tysk]] snakker man om «[[standardtysk|Hochdeutsch]]» (høytysk) som en motsetning til dialekter. Noen oslofolk anser på samme måte at deres talespråk er en landsgyldig standard som står i motsetning til mangfoldet av dialekter. På samme måte som fransk er basert på parisisk uttale.

[[Nordsamisk]] mangler helt en standardisert form, alle som snakker dette språket, snakker en dialektvariant av det. Nordsamisk er et språk med en forholdsvis kort historie som skriftspråk. Ingen spesiell region innenfor språkområdet har heller fått dominere politisk eller økonomisk. Derfor har det ikke oppstått et grunnlag for et standardspråk.

===Status===
{{refforbedreavsnitt}}
Å bruke en dialekt som fraviker standardspråket kan gi ulik status. Dialektene fra «bunadbygder» i [[Telemark]] og [[Sogn]] kan gi prestisje i mange kretser. Dette er ikke ukjent i mange språksamfunn. Londonerne synes sære skotske dialekter er morsomme, mens galluper viser at engelskmenn generelt er mest skeptisk til å kjøpe bruktbil av en «scouser» fra [[Liverpool]].{{tr}} En innfødt venetianer snakker gjerne [[venetiansk]] med bysbarna for å distansere seg fra innflyttede søritalienere. De samme venetianerne vurderer imidlertid søritalienske dialekter til å ha svært lav verdi.{{tr}}

===Å endre dialekt===
{{refforbedreavsnitt}}
Mange mennesker føler et press for å kvitte seg med en brysom dialekt, kanskje fordi det hefter noe udannet eller komisk ved den. I mange tilfelle er det nok å se til at grammatiske endelser og ordforråd er i samsvar med standardspråket, mens man fortsatt kan bruke intonasjon og lyder fra sin opprinnelige dialekt. Andre går lengre, slik som noen engelskmenn som går på kurs i «received pronunciation». Der øver de på intonasjon og lyder, slik at de skal lære seg en «perfekt uttale». I Sveits finnes en interessant variasjon; her tilbys det kurs i sveitsisk dialektuttale. For en tilflytter fra Tyskland vil kunnskaper i sveitsertysk være en døråpner både sosialt og jobbmessig.

===Standardspråk===
Alle språk manglet i utgangspunktet et standardspråk, de levde kun i form av sine ulike dialekter. Før eller siden utviklet det seg imidlertid et standardspråk, en uttale og en grammatikk som ble ansett som normgivende og «riktig». Det er ofte tilfeldig hvor i et språks geografiske utbredelsesområde et standardspråk kunne oppstå.

* [[Nederlandsk]] standard er både preget av språket i de flamske byene [[Brugge]] og [[Antwerpen (by)|Antwerpen]], siden de var ledende i den første blomstringen av litteratur på nederlandsk, og språket i [[Amsterdam]], som senere ble toneangivende. 
* Høy[[tysk]] sies å stamme fra [[Hannover]], men er egentlig et kompromiss mellom mellom- og sørtyske dialekter. 
* [[Italiensk]] standard er basert på dialektene i [[Toscana]].
* [[Fransk]] er basert på [[paris]]isk uttale. 
<!--  dette avsnittet er en sammensausing av standardtalemål og standardisering av skriftspråk, som ikke er så relevant i artikkelen dialekt
====Flere standardspråk====
I noen språksamfunn finnes det flere standardiseringer.

* Innen [[engelsk]] finnes det to viktige standardiseringer, nemlig [[britisk engelsk|britisk]] og [[amerikansk engelsk|amerikansk]]. Forskjellene er imidlertid relativt små, og berører stort sett stavemåte på noen ord. Det finnes også noen forskjeller i ordforrådet. Oxford-ordboka er toneangivende for britisk engelsk, mens Webster-ordboka setter standarden for amerikansk engelsk. Begge ordbøkene gjør imidlertid oppmerksomme på forskjellene i britisk og amerikansk stavemåte. Typisk amerikanske ord er opplistet i Oxford-ordboka, mens Webster også tar med typiske britiske ord.  
* [[Hindustani]], som snakkes i et stort område i Nord-[[India]] og [[Pakistan]], har to normaliseringer, nemlig [[hindi]] og [[urdu]]. Begge disse språkene ble standardisert i [[Delhi]], hvor muslimer og hinduer har bodd side om side i århundrer. Urdu skrives med persiske bokstaver, og har en del [[persisk]]e og arabiske lånord. Hindi skrives med [[devanagari]]-alfabetet, og mangler mange av de muslimsk-påvirkede lånordene. I India bruker muslimer urdu, mens hinduer bruker hindi, uten at de har problemer med å forstå hverandre. I Pakistan brukes urdu. 
* [[Spansk]] har en lignende situasjon som engelsk: I Spania er uttalen rundt Valladolid og Salamanca toneangivende. Denne uttalen anses derimot ikke som retningsgivende i Latin-Amerika. Her har hvert land sin normerte uttale.
* Norsk [[bokmål]] og [[nynorsk]] er nok et eksempel på at to standardiseringer eksisterer innen samme språkområde. Det spesielle med denne situasjonen er at de to er rivaliserende standardiseringer; både nynorsk- og bokmålstilhengerne mente opprinnelig at deres variant var den eneste korrekte formen for norsk. -->

====Kvalitetskriterier====
Når en dialekt tas i bruk som standardspråk, er det ingen objektive språkvitenskapelige kriterier som gjør den «bedre» enn de andre dialektene. Som regel er det politisk eller økonomisk makt som gjør at en spesiell dialekt begynner å bli ansett som «riktig».{{tr}}