Redigerer Det osmanske rike (avsnitt)

=== Oppløsningen (1908–1922) ===
[[Fil:Ottoman soldiers after the First Balkan War.png|thumb|To osmanske soldater går mot Istanbul etter den osmanske hærens tap i den første Balkankrigen.]]
{{se også|Ungtyrkerne}}
Mot slutten av 1800-årene ble arven etter [[ung-osmanene]] tatt opp av en ny generasjon progressive tyrkere, nå med et sterkere innslag av tyrkisk nasjonalisme. '''Ungtyrkerne''' (tyrkisk: ''Jöntürkler'') var en patriotisk organisasjon, offisielt kjent som «Komiteen for enhet og fremskritt» (tyrkisk: ''İttihat ve Terakki Cemiyeti''). Lederne gjorde i opprør mot sultan [[Abd-ul-Hamid II|Abdülhamit II]] i 1908 og fremtvang gjeninnføringen av konstitusjonelt styre. De hadde regjeringsmakten i Det osmanske rike til slutten av [[første verdenskrig]] i november 1918.

Oppløsningen av imperiet hadde pågått lenge da [[Kreta]] gikk tapt i 1898, etter at et opprør i den greske befolkningen førte til at stormaktene grep inn og fremtvang opprettelsen av en autonom republikk under formell osmansk overhøyhet, men med en gresk prins som president. I 1908 ble øya annektert av Hellas.

I 1908 ble også Bosnia-Hercegovina formelt annektert av Østerrike-Ungarn, og Bulgaria benyttet anledningen til å erklære seg som et fullt uavhengig kongedømme.

[[Italia]]s ønske om å skaffe seg et kolonirike gjorde at landet med støtte fra vestmaktene gjorde invasjon i [[Libya]] i 1911 og uløste slik [[den italiensk-tyrkiske krig]]. Den osmanske hær under general [[Mustafa Kemal Atatürk|Mustafa Kemal Pasja]] gjorde sterk motstand, men italienernes overmakt til sjøs førte til at både  de osmanske provinsene [[Tripolitania]] og [[Kyrenaika]] som ble til Libya og øyene [[Rhodos]] og [[Dodekanesene]] ble avstått til Italia i 1912.

Det var store uroligheter på Balkan før [[Første Balkankrig|den første Balkankrigen]] brøt ut i 1912. Den osmanske hærens styrke på Balkan var stor, og tilsynelatende var den moderne. Men det var bare på overflaten, i virkeligheten var den korrupt, dårlig ledet, dårlig trent og lite stridsdyktig. Etter opprør i [[Albania]], og oppmuntret av italienernes militære fremgang, angrep [[Balkanforbundet]] (bestående av [[Serbia]], [[Montenegro]], [[Hellas]] og [[Bulgaria]]) de osmanske styrkene i oktober. Albania erklærte uavhengighet 28. november. Det ble inngått våpenhvile 2. desember. Det osmanske riket måtte avstå nesten alle sine gjenværende besittelser i Europa – Albania, [[Kosovo]], [[Novi Pazar]]-regionen, [[kongeriket Makedonia|Makedonia]] og det meste av den historiske regionen [[Thrakia|Trakia]]. Bare et brohode ble tilbake, en kyststripe fra [[Svartehavet]] til Middelhavet.

Seierherrene ble imidlertid uenige om fordelingen av erobringene, og i [[Andre Balkankrig|den andre Balkankrigen]] i 1913 gikk Det osmanske rike sammen med de andre Balkan-statene mot Bulgaria og lyktes i år gjenerobre deler av Trakia, omtrent til de nåværende grensene.

==== Første verdenskrig ====
I et siste forsøk på å gjenvinne tidligere tapte områder og utfordre britenes herredømme over [[Suezkanalen]] inngikk den ungtyrkiske krigsminister [[İsmail Enver|Enver Pasja]] en avtale med [[Sentralmaktene]] under første verdenskrig. Dette ledet i utgangspunktet til tre potensielle fronter, hvorav Osmanriket var aktivt på to av dem, men hvor man under krigen primært kom til å forsvare land det allerede holdt fremfor å invadere nye områder eller områder man hadde før 1913. Disse frontene var:
* [[Kampene i Kaukasus]] mot det russiske keiserdømmet og senere [[Den demokratiske republikken Armenia]].
* Kampene i (det øvrige) [[Midtøsten]] mot [[det britiske imperiet]] og lokale uavhengigshetsopprørere som [[araberoppstanden]].
* [[Balkanfronten (første verdenskrig)]] – involverte seg i liten grad, med unntak av å forsvare seg ved [[slaget om Gallipoli]] som akkurat er grensen for Balkan/Europa.

I begynnelsen av krigen hadde Det osmanske rike noe fremgang. De allierte, som nå også omfattet den nydannede [[ANZAC]]-styrken, ble beseiret i [[Irak]] og i forsøket på å erobre [[Gallipoli (Tyrkia)|Gallipoli]]. Britene ble slått tilbake, og noen av de tapte territoriene ble gjenerobret. I [[Kaukasus]] tapte imidlertid osmanene store landområder og over 100&nbsp;000 soldater. Russiske Keiserdømmet hær rykket frem i [[Armenia]] til en linje fra [[Trabzon]], [[Erzurum]] til [[Van (Tyrkia)|Van]]. [[Den russiske revolusjon]] gav Det osmanske rike en sjanse til å slå tilbake, men den britiske offensiven i Midtøsten ble for mye. Osmanene ble beseiret helt mot slutten av krigen av de allierte under ledelse av general [[Edmund Allenby]], med hjelp av arabiske opprørere og [[Thomas Edward Lawrence]].

Under første verdenskrig innledet det ungtyrkiske styret en massiv forfølgelse av den store og innflytelsesrike [[Armenia|armenske]] minoriteten i riket. Konsentrert armensk bosetning fantes i det historiske Armenia i rikets østlige deler mot [[Kaukasus]], men armenere utgjorde også et stort innslag i bybefolkningen i hele riket, hvor de var kjent som dyktige handelsmenn. De første isolerte massakrene mot armenere i det østlige [[Anatolia]] ble opptakten til en statlig organisert utryddelsesaksjon, til dels med bakgrunn i frykten for at armenerne skulle gå sammen med rikets kristne fiender.

I 1915 innførte staten lover rettet mot armenere, og organisasjonen ''Teşkilat-ı Mahsusa'' ble opprettet for å gjennomføre deportasjoner over de neste to år. Kanskje så mange som én million armenere ble drept eller omkom under deportasjonene. Antallet døde er imidlertid usikkert og omstridt, og den tyrkiske stat benekter at det fant sted. (''Se [[Folkemordet på armenerne]] for mer informasjon'').

==== Etter første verdenskrig ====
Ved [[våpenhvilen i Moudros]] 30. oktober 1918 måtte Det osmanske riket trekke seg tilbake fra alle sine besittelser utenfor Anatolia og godta alliert okkupasjon av hovedstaden Istanbul og byen [[İzmir]] (Smyrna). Som vilkår for fred måtte osmanene godta en oppdeling av riket ved [[Freden i Sèvres|Sèvres-traktaten]] av 10. august 1920. Ifølge denne skulle Italia og Hellas få overta store deler av Anatolias kyst, Armenias selvstendighet skulle anerkjennes, og hele Midtøsten skulle deles mellom Storbritannia og Frankrike.

De ydmykende fredsbetingelsene, sammen med okkupasjonen av Istanbul og İzmir, utløste en så sterk reaksjon blant rikets tyrkiske innbyggere at den utløste et opprør som førte til Osman-rikets fall og til opprettelsen av republikken Tyrkia i 1923. Men i mellomtiden tok nye nasjonalistiske ledere makten i det svekkede imperiet og innledet [[den tyrkiske uavhengighetskrigen]], som skulle komme til å omstøte de fleste av bestemmelsene i Sèvres-traktaten og jage okkupasjonsstyrkene ut av det tyrkiske kjerneområdet.

[[Fil:Ataturk22.JPG|thumb|Mustafa Kemal Atatürk og Rauf Bey under Sivas-kongressen.]]
Den osmanske regjeringen ble sett på som passiv og mistet respekt blant folk. Den ble kritisert for å avgi for store landområder etter krigen. Hellas hadde forestillinger om et nytt Stor-Hellas forsøkte med base i det okkuperte İzmir å utvide sitt herredømme langs hele kysten mot [[Egeerhavet]]. Frankrike okkuperte [[Hatay]] og [[Syria]] og ønsket i tillegg deler av Anatolia. Italienerne ville ha den sørlige delen av Anatolia, som de også var blitt lovet. Britene hadde allerede [[Den arabiske halvøy|Arabia]], [[Palestina]], [[Libanon]], [[Jordan]] og Irak. Den tyrkiske nasjonalismen blusset opp, spesielt næret av frykten for gresk ekspansjon. Anført av [[Mustafa Kemal Atatürk]], en tidligere seierrik general i den osmanske hæren, slo tyrkerne tilbake. I april 1920 opprettet Kemal Pasja en revolusjonsregjering med hovedkvarter i [[Ankara]]. Den besluttet å slå tilbake med militær makt mot okkupasjonen av tyrkiske områder. De allierte var krigstrette og trakk seg fort tilbake. Det ble holdt mange kongresser, deriblant en nasjonal kongress i [[Sivas]]. Der ble det bestemt at gresk uavhengighet i [[Aydın|Aydin]], [[Manisa]] og [[Balıkesir]] var uakseptabelt. [[Lausannetraktaten]]  (undertegnet 24. juli 1923) annullerte så Sèvres-traktaten oppdeling av [[Anatolia]]-delen (hvor det nå bodde nesten kun etniske tyrkere og kurdere, ettersom grekerne og armenerne var jagd ut) av Det osmanske rike.

Sultan [[Mehmet VI]] Vahdettin ble den siste sultanen. Han frasa seg sin verdslige makt den 1. november 1922 og forlot Konstantinopel 17. november ombord på et britisk krigsskip for å gå i eksil på [[Malta]]. Han døde i Italia den 15. mai 1926. Men sultanatets religiøse lederstilling som kalif ble opprettholdt ennå i to år under prins [[Abdülmecid II]], inntil republikken avskaffet kalifatet 3. mars 1924.

[[Tyrkia|Republikken Tyrkia]] ble etablert [[29. oktober]] [[1923]].