Redigerer Det norske landssvikoppgjøret (avsnitt)

=== Typer av samarbeid ===
[[Fil:Møte i Colosseum kino. (8612617595).jpg|thumb|Stort møte i [[Colosseum kino]] i Oslo der rikskommissær Terboven taler etter ett år i Norge 1. mai 1941. På fremste rad sitter Quisling (utenfor bildekanten til venstre) og regjerende partifeller i NS, støtteorganisasjon for okkupasjonsmakten. Ellers deltar representanter for tyske politiske og militære myndigheter, tyske soldater og norske sympatisører og interesserte. Salen er smykket med [[Det tredje rikes riksvåpen]].{{byline|[[Riksarkivet]]}}]]

* Ideologisk fraternisering – NS-medlemmer ble straffet for landssvik. [[Frontkjempere]] ble dømt for det samme; ikke hva de eventuelt gjorde i tysk tjeneste.  
* Politisk samarbeid – samarbeidet frem til Riksrådforhandlingene brøt sammen i august. Impliserte personer valgte senere å utvise enten passivitet, aktiv motstand eller kollaborasjon med okkupasjonsmakten, og måtte svare for dette.

* Administrativt samarbeid – akseptert under hele krigen.
* Økonomisk samarbeid – oppmuntret og akseptert til å begynne med, ble mer og mer tvilsomt efterhånden. Mildt straffet.

* Militært samarbeid – mange offiserer sympatiserte med [[Nasjonal Samling|NS]] og samarbeidet med tyskerne. Det var mye forvirring sommeren 1940 om hva norske offiserer skulle gjøre etter kapitulasjonen da [[Administrasjonsrådet]] styrte. I en undersøkelse basert på arkivmateriale fra forsvaret fant forskeren [[Lars Borgersrud]] at nær halvparten av datidens høyere offiserer var medlemmer i NS eller i løpet av krigen hadde høyere stillinger i tjeneste for okkupanten. I juni 1945 bestemte forsvarsminister [[Oscar Torp]] av det i hvert enkelt forsvarsdistrikt skulle utnevnes et utvalg som skulle granske befalets nasjonale holdning. Torp la vekt på at ingen kunne tas inn i tjeneste igjen uten at den nasjonale holdningen hadde vært uklanderlig. Utvalgene var strenge til å begynne med, men etter hvert som verden beveget seg inn i [[den kalde krigen]] ble offisersbehovet så stort at kravene ble mildere. Forsvaret hemmeligholdt også rapporten fra ''Det centrale granskningsutvalg for militære befalingsmenn av 1945'' (DSU), som var utilgjengelig for forskning inntil slutten av 1990-tallet.{{tr}}