Redigerer Den yngre Edda (avsnitt)

== Innhold ==
=== Prologen ===
Snorres forord begynner med begynnelsen, skapelsen, himlene og jorden, alle de lodd som hører til i deres følge, og til slutt Ádám og Evu. Han synes blande inn referanser fra Hesiods «Arbeid og Dager» læren om de fire verdensaldrene; gullalderen forut for Noaflommen. 8 menn overlevde flommen skriver han, som beviser at signifikatet for 'menn' i norrøn tid ikke er hankjønn, men mennesker. Han forteller at menneskene ikke vil vite av Guds den Allmektiges navn, at det i hele verden ikke lenger fantes en eneste som kunne skjelne sin skaper. Snorre beskriver at alt hører sammen med samme herkomst og har felles essens (eðli), men heter ulikt – Þat var eitt eðli – at Jorda var forgyllet med fjell og tinders ham. Vann sputet opp fra kildene. Jardars andre natur, skriver Snorre, at det hvert år vokser grass og blomster som det vokser hår og fjær, og visner. Den tredje naturen, at hun, Jorda, er både åpen og tildekt, at grasset gror ut av molden som er det øverste laget, det ytterste plagget som dekker Jorda. Berg og steiner tydet de som tegn for tenner og skjelettene til alle levende vesener med tenner og bein i kroppen. Slik skjelnet de at Jorda var kvikk, hadde liv, og har fått å hete et antall ting, og de var viss på at hun var forunderlig gammel, tidsaldertallig og mektig i sin essens; hun fødte alle levende skapninger og ga til gitt alt som er gjort; av den grunn ga de henne navn og talte sine ætter fra henne. Jardar er følgelig kjent som Tors mor, Trudes bestemor. Forordet fortsetter med en stadig mer kompleks og filosofisk ladd kosmologi fortalt i en refererende stil, men med egne betraktninger. Det er verdt å legge merke til at Rigstula er med i ''Worms bok'', selv om den ikke regnes som en del av Edda. Selv om tulens navnsak og den vi følger er Rig, er det et poeng at den første Rig møter og ligger med, får barn med, er Edda og Aí. Her er det ingen tvil om at Edda og Aí er kjære gamle navn på oldemor og oldefar. Det er utenkelig at denne betydningen av Edda ikke er i bevisstheten til Snorre, eller [[Sæmund Frode]] for den saks skyld, og hvem med ham som samlet den eldre Edda. At det er de gamles generasjon, trellenes visdom som skinner gjennom i den prosaiske teksten til Snorre forklarer måten han skriver på et godt stykke på vei. 

Etter den kortfattede, men rimelig komplekse kosmologien (kosmogonien) og påfølgende menneskets åndshistorie, begir Snorre seg ut på å greie ut om verdens geografi. Han beskriver verden forgreinet i tre halvdeler (?!). Fra sør i vest og inn Miðjarðarsjø (Middelhavet); det ene loddet, delen sørafor, er kallt Affrika. Det andre loddet, halvdelen fra vest til nord og inn til havet er kallt Európá, eller Enéá (henholdsvis gresk og latinsk navnetradisjon). på den nordligste delen av denne halvkulen er det så kaldt at det ikke vokser grass, og han anbefaler ingen å bosette seg der. Fra norden og bort om den østre halvdelen, helt til syden heter loddet Asia (jf. ''hlut'' – sammenlign engelsk ''alotment''). Her er det fagert og prydefult, gode vekstvilkår, gull og edelstener; der finnes verdens sentrum (om ikke meningen er flertydig, også bety Veraldas middel, medisin, eller mjød – ''miði''). 

Nær verdens midte, formidler Snorre, ble det bygd det mest storarta hus og herberge som noensinne til da hadde vært, Troja i Tyrkland. Denne staden var mye mer velgjort enn noe sted tidligere, mer fremskreden kunst og håndverk, hellige lunder med kosteligheter og fangstmuligheter. Dertil hørte 12 kongedømmer og en overkonge, med mange tjodland til hvert av kongedømmene. I Trojaborgen var det til enhver tid 12 høvdinger, representanter for de 12 kongene í Troja.. En av kongene bar navnet Múnón, eller Mennon. Det er kongen av Etiopia. Han hadde ektet dattera til hovedkongen Príámí, hun het Tróán. De hadde en sønn. Han het Trór; han vi kaller Þor. Den vi kjenner som Tor med hammeren er med andre ord prinsen av Etiopia, kong Memnons sønn, i det minste i dette livet som Snorre Sturlusson finner verdt å nevne i kontekst av skapelsen og Jordas (Tors mors) geografi som det mest avgjørende element i menneskehetens historie, legendenes legende i overgangen fra bronsjealder til jernalder (både i forhold til moderne og antikk tidsalderforståelse). Tor ble oppfostret i Trakia hos hertugen der, Lórikús. Bare 12 år gammel dreper han Lórikús, fosterfaren sin, og kona, fostermora Lórá (også kjent som Glórá) og tilegnet seg riket, Trakia, som vi kaller Truðheim. Langt i nord på sine reiser treffer han spåkona som het Síbil, som vi kaller Sif, forklarer Snorre, og fikk henne. Hun hadde en sønn fra før som han blir stefar til, Uller. Sammen får de Trude (Þruðr, jf. ''truth''). Snorre slår fast at ingen kjenner ætta til Siv. Høykongen Príami blir gjenfødt i det dynastiske huset til Tor og Siv, enten først som Skiolds (Skjalduns) far Heremód i ellevte slektsledd. Selv om det siden kommer fram at Skjold er sønn av Oðin og Rind, blir det klart at denne Skjold Hermodsson ikke er Skjoldungenes stamfar. Først i det 19. slektsleddet etter kong Tor av Trudland (eventuelt Hertug Trór av Trakia) blir overkongen Priami gjenfødt (om ikke for andre gang) i det trakiske kongehuset. Det er fra dette livet han blir kjent som Voden, han vi kaller Odin.. At Snorre henviser til sjelevandring, eller reinkarnasjonslære er hevet over enhver tvil, og ikke tilskrives en tolkningshypotese, ettersom han seinere i Edda (Skaldskaparmål) beskriver høykongen Priamis død, og samtidig skildrer hans vidre vandringer. At det er så tydelig, men likevel så ukjent skyldes trolig at Uppsalakodeksen, hvor disse detaljene ikke er åpenbare, er langt mer publisert og viden kjent sammenlignet med den mer omfattende og detaljerte Kongekodeksen som er bemerkelsesverdig utilgjengelig. Selv Árni Magnússon-instituttet på Island, hvor denne kodeksen nå finnes, vil ikke publisere den digitalt før november 2025. Old Norse Prose Dicctionary – Universitetet i København har en digitalt tilgjengelig utgave.<ref>{{Kilde www|url=https://onp.ku.dk/onp/onp.php?b655-6|tittel=Edda Snorre Sturlasson - Codex Regius (GKS 2367 4°) - Prologus|besøksdato=2025-07-14|forfattere=Snorre Sturlasson - Finnur Jónssons 1931 utgivelse|forlag=Old Norse Prose Dictionary - Copenhagen University}}</ref> Denne Voden, nær sagt den egentlige Oðin drar til Saxland, en folkevandring, med unge og gamle, koner og menn. Der satte han i forvarring sine tre sønner: Veggdegg, Beldegg, som vi kjenner som Balder (som Saxo Grammaticus kaller Balthus, Baltikums eponym) som fikk Vestfal (Vestfold) og som fikk sønnen Brand. Den tredje sønnen, Siggi, stamfar til Frakklands kongeslekt, Völsungeætten. Odin begynner deretter ferden nordover, og setter der i land sønnen sin Skiold (den andre), fra hvem Skjoldungene stammer. Det er danekongenes ætt som nå heter Jutland (Iotland) som den gang ble kallt Reiðgotaland. 

Hva som er vandringer i live og hva som er sjelevandringer skal kanskje kunne dechifreres. Etter at han avlet Skjoldungenes stamfar med Rind for han nord til det som nå heter Sviþjoð (Sverige). Der kongen Gylfi er navngitt, kjent som bror til Glomma (jf. Hversu byggðist Noregr – Orkneyjar Sagaene). Gylfaginning er den første delen etter prologen. Gylfa søker spore ferden til Asiamanna, som Snorre forklarer er synonymt med Æsene. Odin og Gylfas skikkelser smelter nær sagt sammen som Skirnir og Frey i Skirnrsmål (jf. Dobbeltgjenger-mytologemet). I Sviþjoð ordner et hovting, tempel, etter mønster fra Troja. Han setter 12 hovedmenn(esker) (småkonger) til bli enige om landets lov.  Etter dette farer Oðin ennå lenger nord til riket som nå heter Noreg. Sønnen som blir kallt Sæmingr blir den norgeskongene siden regner seg fra. Snorre skriver at Odin hadde med seg sønnen sin Yngve, som ble konung i Sviþjoð etter ham. Forvirringen virker være skapt med vilje. Ble Odin konge etter kong Gylfi? Ble Oðin høykonge som Priami, og Gylfi en av de 12, en parallell til kong Memnon? Oppdager kong Gylfa på sin reise til Åsgard der han møter Hárr, Jafnhárr og Þriði at han er Oðin? På reisen kaller han seg vitterlig Gangleri, en av Oðins navn nevnt i Grimnesmål. Det er forsåvidt også Hárr, Jafnhárr og Þriði, som kong Gylfi møter som Gangleri. Yngve blir identifisert som Frøy, sønn til Njorð (og Skaði? mens han i avslutningen av forordet blir omtalt som sønn av Odin. Det virker som at gåten ikke skal avsløres så enkelt, men plutselig står man ovenfor muligheten av at Æsenes og Vanenes, Trojanerne og Grekernes stamfedre, Oðin og Njorð er dobbeltgjengere, Agamemnon og Priamos den samme? 

Snorre Sturlassons forklaring på æsene og vanene blir konvensjonelt forstått som [[Evhemerisme|evhemeristisk]], etter den greske mytografen [[Euhemeros]] fra det 4. århundre før Kristus, en betegnelse skapt av "opiumspiseren" [[Thomas de Quincey]] som skrev i perioden 1821-1853. Snorres såkalte evhemeristiske tolkningsmodell blir tradisjonelt forklart med å gjøre hans fremstillinger av den hedenske åsatrua spiselig for en kristen lesekrets. At skaldetradisjonen tilbake til romerske vates og greske diktere og profeter også før Euhemeros som regel, snarere enn unntaksvis, både historiserer myter og menneskeliggjør guder, har i stor grad vært ignorert av mytefortolkere fra 1800-tallets nasjonalromantikere til våre dager. Den prominente litteraturforskeren Anthony Faulkes målbærer den rådende forståelsen: «Utvilsomt var et av motivene for å inkludere prologen, og kanskje hovedårsaken til bruken av selve rammeinnretningen, å unngå kritikken om at historiene hans var farlige for [kristen] ortodoksi»<ref>Faulkes 1985, pp. 284-285</ref>. Faulkes ignorerer at Snorre Sturlasson var en vesentlig skikkelse for birkebeinerne og færøyingen kong Sverre, og sto på siden til dem som forårsaket at det utstrakte riket, både Norge, Island og Øyriket, Nordøyene (Orknøyene og Færøyene m.m.) og Sørøyene var [[Interdikt (kristendommen)|lyst i bann]] - en hver sakramental handling var forbudt og medførte [[ekskommunikasjon]] for dem som brøt bannet - i flere år. Siden kjempet Snorre på [[Skule Bårdsson|Skule Jarls]] side mot kong [[Håkon IV Håkonsson]], som vant borgerkrigen, (om man egentlig kan kalle borgerkrigstidas borgerkrig for dét - ettersom den samme krigen løp parallelt i hele Nordsjøriket og speilte seg i konflikter også på kontinentet). At Snorre Sturlasson skulle være engstelig for kirkens fordømmelse rimer rett og slett ikke. Den [[Pelagianisme|islandske kristendommen]] var i tråd med den kjetterske keiser [[Fredrik Barbarossa]]. Kirken og samfunnsordningen for øvrig var styrt av et legmannsvelde i sterk opposisjon til Bagallpartiet som bør sammenlignes med [[Ghibellinerne og guelferne|guelferne]] på kontinentet, [[Huset Welf|Welfdynastiet]]s forkjempere. Dette «partiet» kjempet for den eneveldige pavemakten og dens foretrukne keiserhus, og sto som [[Huset Hohenstaufen|hohenstaufernes]] rival. Den internasjonale konflikten mellom de to keiserhusene, som speiler seg i borgerkrigstidens krigførende parter, bagallene og birkebeinerne, varte i flere hundre år, men med forskjellige uttrykk, benevnelser og tyngdepunkt. Den kan sies å begynne allerede med investiturstriden. Striden om hvem som skulle ha makt til å oppnevne biskoper, fortsatte lenge etter den teologiske, kirkepolitiske striden på 1070-tallet. Den første hellige (tysk-)romerske keiser Fredrik Barbarossa fortsatte praksisen og ordinerte biskoper. Denne mangefasetterte konflikten blir ofte misforstått som en strid mellom verdslig og åndelig myndighet, men striden har foregått i Kirken, om «dens sjel», som den har foregått i det verdslige politiske samfunnet. I og for seg har denne såkallte [[Cæsaropapisme|cesaropapistiske]] politiske filosofien vært toneangivende i evangelisk-lutherske stater som ikke har praktisert apostolisk suksesjon, som kongeriket Norge (dog ikke Sverige). Keiser Fredrik I Rødskjegg tok seg også myndighet til å delegere denne makten videre til andre monarker innenfor det flerstatlige Romerriket. Verdt å merke, til forskjell fra tidligere dynaster (med mulig unntak av keiser August Karl den store), påberobte den hellige romerske keiser Fredrik I seg som den rettmessige keiser også i det bysantinske Romerriket, til tross for den komnenianske restaurasjonen under keiser Manuel I Komnenos.  

=== Gylfaginning ===
''[[Gylvaginning]]'' er ment som en introduksjon for unge skalder om de gamle mytene. Navnet Gylfaginning er kun kjent fra Uppsalakodeksen. Det handler om den svenske kongen Gylves møte med æsene. Svenskekongen Gylve omskaper seg til en olding og kaller seg Ganglere, som betyr den «gangtrette», og besøker [[Åsgard]] i håp om å finne ut alt om de hedenske gudene og deres visdom.

I Åsgard treffer Gylve Odin, i skikkelsen til de tre gudene Høye (Hár), Jevnhøyde (Jafnhár) og Tredje (Þriði). Gjennom en samtale får vi vite alt om den norrøne gudelæren. De tre gudene forteller oss hele deres historie, helt fra urtiden via [[Ragnarok]] og inn i den nye tid, og om livet i Åsgard. Men de tre gudene er bare et bedrag, og Gylvaginning betyr da også «bedraget av Gylve.» Gylvaginning er i grove trekk basert på kvad fra Den eldre Edda, men noen steder kan man oppdage at Snorre har diktet til litt selv også.

=== Skaldskaparmål ===
I ''[[Skaldskaparmål]]'' forteller Snorre om bruken og betydningen av skaldediktningen. Han gir en grundig innføring i diktspråket, og vi hører om enkelte myter og sagn. Det gis også en forklaring med eksempler på bildebruken ([[metaforikk]]en) i skaldekvad. Snorre forklarer bruken av [[heiti]] som er bruk av høytidsord med poetisk språk som «Gangar» istedenfor «hest» og [[kjenning]] som er et mer komplisert bilde i flere ledd som oftest med en sammenligning, eksempelvis «Hvalens vei» for havet.

=== Háttatal ===
Denne delen består av diktet «[[Háttatal]]» og en rekke forklaringer. Det er en videreføring av kvad Snorre diktet til ære for kong [[Håkon Håkonsson]] og hertug [[Skule Bårdsson]] første gang han var i Norge. Ved hjelp av dette diktet demonstrerer også Snorre skaldediktningens spennvidde; versemålet skifter fra strofe til strofe. Snorre bruker over 100 ulike typer med bokstavrim. Dette indikeres da også av tittelen på diktet, «Háttatal» betyr versemålenes rekke.