Redigerer Den spanske arvefølgekrigen (avsnitt)

=== Storalliansen samles ===
[[Fil:John Churchill Marlborough porträtterad av Adriaen van der Werff (1659-1722).jpg|thumb|170px|''Portrett av John Churchill, hertug av Marlborough'' (1650–1722) av [[Adriaen van der Werff]].]]
Samtaler hadde begynt i [[Haag]] i mars 1701. Til tross for tidligere fiendskap, Vilhelm III, som ikke hadde lenge igjen å leve, ga [[John Churchill, 1. hertug av Marlborough|jarlen av Marlborough]] tillit som sin politiske og militære etterfølger. Marlborough ble utnevnt som ekstraordinær ambassadør i Haag og øverstkommanderende av de engelske og skotske styrkene i Nederlandene. Heinsius representerte nederlenderne mens grev [[Johann Wenzel Wratislaw von Mitrowitz|Wratislaw]], keiserlig ambassadør i London, forhandlet på vegne av keiseren. Samtaler med den franske ambassadøren, grev d'Avaux, sentrerte rundt skjebnen til det spanske monarkiet, de franske militære angrepene i de spanske Nederlandene, og hertugdømmet Milano, og de handelsprivilegier som franske handelsmenn hadde fått på bekostning av de maritime statsmaktene. Disse noe hykleriske samtalene viste seg å ikke komme med noe resultat, og de falt sammen tidlig i august. Uansett, samtidige diskusjoner for å bygge en anti-fransk allianse mellom England, Nederlandene og Østerrike hadde fått betydelig framgang, og det resulterte i signeringen av [[Haag-traktaten av 1701|den andre avtalen til storalliansen]] den 7. september 1701. Det generelle målet til alliansen ble holdt i vage formuleringer: det var ingen omtale av erkehertug Karl som spansk konge, men at keiseren skulle motta en «rettferdig og fornuftig» tilfredsstillelse i den spanske tronfølgen, og at de franske og spanske kongedømmene skulle forbli adskilte.<ref>Ostwald (2014): «Creating the British Way of War», s. 106, 113; Burton (1968): ''The Captain-General'', s. 18–19</ref>

[[Fil:Anne1705.jpg|thumb|left|170px|''Anne av Storbritannia'' (1665–1714) av [[Michael Dahl]] ca.&nbsp;1705.]]
Selv etter dannelsen av storalliansen fortsatte den franske kongen med fiendtlighetene. Den 16. september 1701 døde den [[katolsk]]e [[Jakob II av England]] (VII av Skottland) – i landsforvisning i det franske slottet [[Château de Saint-Germain-en-Laye|Saint-Germain]] siden [[den ærerike revolusjon]]. Til tross for hans forsakelse av [[jakobittene]] i [[Freden i Rijswijk|fredsavtalen i Rijswijk]] i [[1697]], anerkjente Ludvig XIV snart Jakob IIs sønn [[James Francis Edward Stuart]] som «kong Jakob III av England». Det franske hoff insisterte at å bevilge Stuart tittelen som konge var en ren formalitet, men engelske ministre var vantro og indignerte. Ludvig XIVs erklæring synes som en direkte utfordring til parlamentet og [[Act of Settlement]] i 1701, som fastsatte arvefølgen til den britiske tronen, og som ved døden av [[Anne av Storbritannia|Anne]]s eneste overlevende sønn hadde bestemt den engelske etterfølgelsen til tronen til [[Sophia av Hannover]] (barnebarn av [[Jakob I av England]], og samtidig Jakob VI av Skottland) og hennes [[Protestantisme|protestantiske]] arvinger. Som en konsekvens ble det å sikre protestantisk etterfølgelse snart anerkjent av storalliansen som ett av Englands fremste mål i krigen.<ref>Hattendorf (1991): «Alliance, Encirclement, and Attrition», s. 17–18; Wolf (1968): ''Louis XIV'', s. 515</ref>

Den 19. mars 1702 døde [[Vilhelm III av England|Vilhelm III]], konge av England og nederlandsk [[stattholder]]. [[Anne av Storbritannia|Anne]], hans svigerinne, overtok den britiske tronen (som den første britiske monark). Straks forsikret [[Det kongelige råd (Storbritannia)|det kongelige råd]] (''Privy Council'') hennes to hovedmålsettinger: opprettholde en protestantisk etterfølgelse til den britiske tronen, og reduksjon av Frankrikes makt.<ref>Gregg (2001): ''Queen Anne'', s. 152; Trevelyan (1930–34): ''England'', '''I''', s. 163</ref> Annes tiltredelse sikret Marlboroughs posisjon; hun gjorde ham til armékommandant av de militære styrker, mens Marlboroughs hustru og Annes langvarige venninne, [[Sarah Churchill, hertuginne av Marlborough|Sarah]], ble gitt nøkkelposisjoner ved den kongelige husholdning. Dronningen vendte seg til sin nære rådgiver, og venn av ekteparet Marlborough, [[Sidney Godolphin, 1. jarl av Godolphin|Sidney Godolphin]], og utpekte ham til [[riksskattmester]].<ref>Gregg (2001): ''Queen Anne'', s. 153; Wolf (1962): ''The Emergence'', s. 67</ref> I Nederlandene førte Vilhelms død til den såkalte [[den andre stattholderløse periode]], og i de fleste provinsene fikk det anti-orangistiske, republikanske, fredselskende partiet framgang. I motsetning til de tidlige franske forventninger kom det nye regimet til å i stor grad følge den samme utenrikspolitikken til Vilhelm.<ref>Veenendaal (1971): «The War of the Spanish Succession in Europe», s. 415; Trevelyan (1930–34): ''England'', '''I''', s. 165</ref> Fransk dominans av de spanske Nederlandene var generelt betraktet som en direkte trussel til republikkens overlevelse og dens handel, og [[Amsterdam]]s handelsfolk fryktet at mye av deres eksisterende interesser med Spania og spansk Amerika snart ville komme inn under fransk kontroll. Følgelig var det mange av de ledende statsmenn under Vilhelms senere år som forble værende i sine posisjoner, inkludert den erfarne Heinsius. Hans personlige forhold til Marlborough var avgjørende for storalliansens suksess i krigens første faser.<ref>Israel (1998): ''The Dutch Republic'', s. 969; Veenendaal (1971): «The War of the Spanish Succession in Europe», s. 415</ref>

Med intet diplomatisk gjennombrudd siden signeringen av den andre avtalen til storalliansen, erklærte England, den nederlandske republikken og Østerrike krig mot Frankrike den [[15. mai]] [[1702]].<ref>Wolf (1968): ''Louis XIV'', s. 514</ref>