Redigerer Den katolske kirke i Norge (avsnitt)

===Etter 1843===
I [[Norges Grunnlov]] fra 1814 ble det i §2 slått fast at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanere, der bekjenner seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til Riget.» I 1842 ble bestemmelsen utfordret da den franske [[generalkonsul]] i [[Oslo|Christiania]] ønsket å [[dåp|døpe]] sin datter katolsk. Kong [[Karl III Johan]] ga tillatelse til dette, og presten [[Gottfried Ignatius Montz]] reiste til Christiania for å døpe barnet og samtidig feire [[messe (katolsk)|messe]] i generalkonsulens hjem. Omkring 60 katolikker, alle utenlandske borgere, var tilstede. De søkte kongen om tillatelse til å etablere en menighet i byen, og kongen rådførte seg med [[Kirkedepartementet]] og det [[Det teologiske fakultet (UiO)|teologiske fakultet]]. Fra begge steder kom det positivt svar, men det ble også foreslått en rekke restriksjoner.

[[6. mars]] [[1843]] ble det ved [[kongelig resolusjon]] gitt tillatelse til å opprette en katolsk menighet i Christiania. Den første menighetsmessen ble feiret i det provisoriske St. Olavs kapell på første påskedag, den 16. april 1843. I den første fasen var det kun i hovedstaden det var tillatt å feire messen, og det var ikke tillatt å drive utadrettet virksomhet med tanke på å få nordmenn til å konvertere.

I 1845 vedtok Stortinget [[dissenterloven]], som ga religionsfrihet for kristne utenfor [[Den norske kirke|statskirken]] (men ikke for andre religioner).

Med endringer i 1851, 1897, 1956 og i 1964 hadde §2 i den norske Grunnloven følgende ordlyd: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.»