Redigerer Den greske selvstendighetskrigen (avsnitt)

== Revolusjonens utbrudd ==
=== Donau-fyrstedømmene ===
[[Fil:AlexanderYpsilantisPruth.jpg|thumb|left|''Alexander Ypsilantis krysser Prut", maleri av [[Peter von Hess]] (Benaki Museum, Athen).]]

Alexander Ypsilantis ble valgt til leder av Filiki Eteria i april 1820 og han påtok seg oppgaven med å planlegge opprøret. Ypsilantis' hensikt var å få alle kristne på [[Balkan]] til å gå i opprør mot den osmanske undertrykkelsen, og kanskje tvinge Russland til å blande seg inn på deres side. Den 22. februar krysset han elven [[Prut]] med sine tilhengere og gikk inn i [[Donau-fyrstedømmene]].<ref name="Clogg32">Clogg (2002), ''A Concise History of Greece'', s. 32</ref> For å oppmuntre de lokale kristne rumenere til å delta uttalte han at han hadde «støtte fra en stormakt», noe som antydet Russland. To dager senere utstedte han en proklamasjon som oppfordret alle grekere og kristne til å reise seg mot de muslimske osmanene.<ref name="Clogg32"/> [[Michael Soutzos]], den gang fyrste av [[Moldavia]] og et medlem av Filiki Etaireia, overlot sin vaktstyrke til Ypsilantis. I mellomtiden hadde [[Den økumeniske patriark av Konstantinopel|den gresk-ortodokse patriark]] [[Georgios av Konstantinopel]] og et kirkemøte bannlyst og ekskommunisert både Ypsilantis og Soutzos ved å utstedte flere kirkebrev, en uttrykkelig og meget klar fordømmelse av revolusjonen i henhold til politikken til den gresk-ortodokse kirke.<ref>Koliopoulos & Veremis (2004), ''Greece: the Modern Sequel'', s. 143–144.</ref>

Istedenfor å gå direkte mot [[Brăila]], hvor han uten tvil kunne ha forhindret den osmanske hæren fra å komme inn i Donau-fyrstedømmene, og hvor han ville ha kunnet tvinge Russland til å akseptere et ''[[fait accompli]]'', «det som allerede har skjedd», ble han værende i Iaşi og hvor beordret henrettelse av flere pro-osmanske moldavere. I [[București]], hvor han ankom tidlig i april etter noen ukers forsinkelser, besluttet han at han ikke kunne stole på [[pandurer]] (soldater) fra [[Valakia]] til at de ville fortsette deres opprør knyttet til [[Oltenia]] (en del av Valakia som ligger vest for elven Olt) og fortsette å støtte den greske saken. Pandurenes leder var [[Tudor Vladimirescu]] som allerede hadde nådd utkanten av București den 16. mars. Da de to lederne møttes ble samtalene og samarbeidet imellom dem drastisk dårligere. Vladimirescus fremste mål var å sikre sin autoritet mot den nyoppnevnte fyrsten Scarlat Callimachi og samtidig forsøke å opprettholde forholdet til både Russland og Det osmanske rike.
<ref>Hitchins (1996), ''The Romanians'', s. 149–150</ref>

På dette tidspunktet ble Kapodistrias, utenriksministeren av Russland, beordret av tsar [[Aleksander I av Russland|Aleksander I]] til sende et brev til Ypsilantis som bebreidet ham for misbruk av det mandat han hadde mottatt av tsaren. Kapodistrias meddelte Ypsilantis at hans navn hadde blitt fjernet fra hærens lister og at han ble beordret til legge ned sine våpen. Ypsilantis forsøkte å overse brevet, men Vladimirescu tok dette som slutten på hans forpliktelser til Eteria. Det brøt ut en konflikt innenfor hans leir og han ble tiltalt og henrettet av Eteria den 26. mai. Tapet av deres rumenske allierte, fulgt av osmansk invasjon av Valakia, sørget for nederlaget til de greske landflyktige og endte med det katastrofale [[slaget ved Dragashani]] og utslettelsen av den greske opprørshæren, «den hellige bande» (som hadde tatt navn etter den historiske [[Thebens hellige bande]] i [[antikken]]) den 7. juni.<ref>Clogg (2002), ''A Concise History of Greece'', s. 33</ref>

[[Fil:Hanging of Patriarch Gregory V.JPG|thumb|right|Maleri av Peter von Hess som avbilder liket av patriark Georgios bli kastet i [[Bosporos]].]]

Alexander Ypsilantis, fulgt av sin bror Nicholas og levningene av hans tilhengere, trakk seg tilbake til [[Râmnicu Vâlcea]] i Romania hvor han tilbrakte flere dager med å forhandle med de [[Østerrike|østerrikske]] myndighetene om tillatelse til å krysse grensen. I frykt for at hans tilhengere ville overgi ham til tyrkerne, hevdet han at Østerrike hadde erklært krig mot Det osmanske rike. ''[[Te Deum]]'' ble sunget i klosteret Cozia, og i påskudd av å ha samtaler med den østerrikske øverstkommanderende, krysset han grensen. Imidlertid hadde den reaksjonære politikken til [[den hellige allianse]] (som hadde blitt opprettet mellom [[Russland]], [[Østerrike]] og [[Preussen]] i [[1815]] på initiativ av tsar Alexander I) ble påtvunget av den [[Det tysk-romerske rike|tysk-romerske]] keiser [[Frans II av Det tysk-romerske rike|Frans II]] og landet nektet å gi tilflukt til ledere av opprør i naboland. Ypsilantis ble holdt i streng forvaring i sju år.<ref>Paroulakis, s. 44.</ref> I [[Moldavia]] fortsatte kampen ennå en stund under [[Giorgakis Olympios]] og [[Yiannis Pharmakis]], men ved slutten av året hadde provinsene blitt pasifisert av osmanene.

Utbruddet av krigen ble møtt med massehenrettelser, rasende angrep som minnet om [[pogrom]]er, ødeleggelser av kirker, og plyndring av greske eiendommer over hele Det osmanske rike. De mest alvorlige grusomheter skjedde i [[Konstantinopel]] og har siden blitt kjent som [[massakrene i Konstantinopel i 1821]]. Den gresk-ortodokse patriark Georgios ble henrettet den 22. april [[1821]] på ordre av sultanen, til tross for patriarkens entydige opposisjon til opprøret. Det førte til store utbrudd av fortvilelse over hele Europa og resulterte i økt støtte til de greske opprørerne.<ref>Clogg, Richard (20. juni 2002): [http://books.google.com/books?id=H5pyUIY4THYC ''A Concise History of Greece'']. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-00479-4. s. 36.</ref> Henrettelsen av patriarken ga også signal om [[terror]] mot grekere i Konstantinopel i neste ukene hvor fanatiske muslimer angrep greske samfunn og ødela kristne kirker. Framtredende grekere ble jaget av osmanske myndigheter og deretter henrettet ved henging eller halshugging.<ref>Clair, William St. (2008): [http://books.google.com/?id=NphFnF2RRKUC&pg=PA7&dq=massacred%2B1821%2Bconstantinople%2Bgreeks#v=onepage&q=massacred%2B1821%2Bconstantinople%2Bgreeks&f=false ''That Greece might still be free''] (Ny rev. utg.) Cambridge: Open Book Publ. ISBN 9781906924003. s. 4</ref> I tillegg ble flere hundre greske handelsfolk i byen også massakrert.<ref>Kossok, Manfred (1989): [http://books.google.com/?id=4kWFAAAAMAAJ&dq=massakriert%2B1821%2Bgriechen%2Bkonstantinopel&q=%22von+Konstantinopel+am+Eingang+seiner+Kathedrale+aufkn%C3%BCpften+und+Hunderte+von+griechischen+Kaufleuten+massakrierten.%22 ''In tyrannos : Revolutionen der Weltgeschichte : von den Hussiten bis zur Commune''] (1. utg.). Leipzig. ISBN 9783361002067. s. 7240</ref>

=== Peloponnes ===
[[Fil:Siege of Tripolitsa.jpg|thumb|Plantegning for [[beleiringen av Tripolitsa]]. Adskillelsen av Kolokotronis' divisjon som hadde overgitt byen, er symbolisert ved bokstaven "O".]]

[[Peloponnes]], den sørlige delen av det greske fastlandet og med dens lange tradisjon av motstand mot osmanene, ble selve kjerneområdet for opprøret. I de første månedene av 1821 med fraværet av den osmanske guvernør av Morea ''Mora valisi'' [[Hursid Pasha]] og mange av hans soldater, var situasjonen velegnet for grekerne å gjøre opprør mot den osmanske okkupasjonen. Det viktige møtet ble holdt ved Vostitsa (dagens by [[Aigion]]) hvor høvdingene og prelatene fra hele Peloponnes ble samlet den 26. januar. Der kom det sammenstøt mellom Papaflessas, en revolusjonær prest som presenterte seg selv som en representant av Filiki Eteria, og de fleste sivile lederne og medlemmene av det eldre presteskapet, slike som den geistlige [[metropolitt]] Germanos fra Patras som var skeptisk og krevde forsikringer om at Russland ville komme opprørerne til hjelp.<ref>Papageorgiou (2003), «First Year of Freedom», s. 59.</ref> Da nyheten kom om Ypsilantis' marsj inn i [[Donau-fyrstedømmene]], var atmosfæren i Peloponnes spent, og ved midten av mars skjedde det sporadiske utfall mot muslimene, noe som ga varsku om det forstående opprøret. I henhold til tradisjonen ble revolusjonen erklært den [[25. mars]] [[1821]] ved Germanos fra [[Patras]] som hevet flagget med korset i klosteret [[Agia Lavra]], skjønt en del historikere har stilt spørsmål om riktigheten av dette.<ref>Frazee (1969), ''The Orthodox Church and Independent Greece'', s. 19, som også siterer (se fotnote 3) Germanos av gamle Patras, ''Recollections of the Greek Revolution'', s. 12–15.</ref>

Den 17. mars 1821 ble det erklært krig mot tyrkerne av [[Manihalvøya|maniottene]] i den sørlige greske byen [[Areopoli]]. Den samme dagen gikk en styrke på 2000 maniottere under ledelse av Petros Mavromichalis mot byen [[Kalamata]] i [[Messenia]] hvor de ble forent med styrkene til Theodoros Kolokotronis, [[Nikitas Stamatelopoulos|Nikitaras]] og [[Papaflessas]]. Kalamata ble erobret av grekerne den 23. mars.<ref>Kassis (1979), ''Mani's History'', s. 39; Papageorgiou (2003), «First Year of Freedom», s. 60.</ref> I [[Akhaia]] ble byen [[Kalavryta]] beleiret den 21. mars, og i Patras varte stridighetene i mange dager. Osmanene angrep sporadisk mot byen mens grekerne, ledet av Panagiotis Karatzas, drev dem tilbake til festningen.<ref>Vakalopoulos (1982), "The Great Greek Revolution", s. 327–331</ref>

Ved slutten av mars kontrollerte grekerne effektivt hele landsbygda mens tyrkerne var begrenset til festningene, hovedsakelig de i Patras (gjenerobret av tyrkerne den 3. april ved Yussuf Pasha), [[Rio (Hellas)|Rio]], [[Akrokorint]], [[Monemvasia]], [[Nafplio]]n og provinshovedstaden [[Tripoli (Hellas)|Tripolitsa]], hvor muslimene hadde flyktet med sine familier ved begynnelsen av opprøret. Alle disse stedene ble løselig beleiret av lokale irregulære styrker under deres egne ledere ettersom grekerne manglet artilleri. Med unntaket av Tripolitsa hadde alle stedene tilgang til havet og kunne få forsyninger og støtte fra den osmanske flåten. Siden mai hadde Kolokotronis organisert beleiringen av Tripolitsa, og i mellomtiden hadde greske styrker to ganger beseiret tyrkerne som uten hell eller dyktighet forsøkte å slå beleirerne tilbake. Til sist ble Tripolitsa tatt av grekerne den 23. september<ref>Kassis (1979), ''Mani's History'', s. 39; Papageorgiou (2003), "First Year of Freedom", s. 63–64.</ref> og byen ble overgitt til mobben i to dager.<ref>St. Clair (1972), ''That Greece Might still Be Free'', s. 45.</ref> Etter langvarige forhandlinger overga de tyrkiske styrkene Akrokorint den 14. januar 1822.<ref>Papageorgiou (2003), "First Year of Freedom", s. 64.</ref>

=== Sentrale Hellas ===
[[Fil:Dupre-Salona-1821.jpg|thumb|Greske opprørere heiser flagget ved [[Amfissa|Salona]], maleri av Louis Dupré.]]

De første regioner som deltok i opprøret i [[Sentral-Hellas]] var [[Fokis]] (23. mars) og [[Salona]] (27. mars). I [[Boiotia]] ble byen [[Lebadeia]] befridd av Athanasios Diakos den 31. mars, fulgt av [[Theben (Hellas)|Theben]] to dager senere. Ved midten av april hadde revolusjonsstyrker gått inn i [[Athen]] og tvunget den tyrkiske garnisonen til [[Akropolis (Athen)|akropolis]]. [[Messolonghi]] gjorde opprør den 25. mai, og revolusjonen hadde snart spredt seg til andre byer i vestlige Sentral-Hellas.<ref>Papageorgiou (2003), «First Year of Freedom», s. 60–62.</ref>

Disse innledende gresk suksessene ble snart satt i fare etter to påfølgende nederlag i slagene ved [[Slaget ved Alamana|Alamana]] og Eleftherohori mot hæren til Omer Vrioni. Et annet betydelig nederlag for grekerne var drapet på Diakos, en lovende militær leder som ble tatt til fange i Alamana og henrettet av tyrkerne da han nektet å erklære sin underdanighet til sultanen. Grekerne greide å hindre tyrkerne framgang i [[slaget ved Gravia]] under lederskapet til [[Odysseas Androutsos]] som med en håndfull menn påførte store skader på den tyrkiske hæren. Etter hans nederlag og påfølgende tilbaketrekning av Androutsos' styrker, utsatte Omer Vrioni sin videre frammarsj mot Peloponnes for å vente på forsterkninger; isteden invaderte han Lebadeia som han erobret den 10. juni og Athen hvor han fjernet beleiringen av akropolis. Etter at en gresk styrke på 2000 menn greide å ødelegge en tyrkisk støttehær ved [[Slaget ved Vassilika|Vassilika]] på vei til de tyrkiske styrkene i Attika, oppga Vrioni Attika i september og dro tilbake til [[Ioannina]]. Ved slutten av 1821 hadde grekerne greid etter deres seire ved Vassilika og Gravia for tiden å sikre sine posisjoner i Sentral-Hellas.<ref>Papageorgiou (2003), «First Year of Freedom», s. 64–66.</ref>

=== Første administrative og politiske institusjoner ===
[[Fil:Areios Pagos Anatolikis Ellados.svg|thumb|right|Flagget til Areopagos av Hellas på østlige fastland med symbolene tro, kjærlighet og håp.]]

Etter at Kalamata falt, ble det messenianske senatet, det første av grekernes lokalstyrte råd, holdt sin første sesjon. Omtrent på samme tid ble direktorat på [[Akhaia]] sammensatt i Patras, men dets medlemmer ble snart tvunget til å flykte til [[Kalavryta]]. Fra påskyndelse fra det messenianske senatet ble forsamling for Peloponnes sammenkalt og det valgte den 26. mai et senat. De fleste medlemmene var framstående lokale folk, både lekfolk og geistlige.

Da Demetrios Ypsilantis kom til Peloponnes som offisiell representant for Filiki Eteria, forsøkte han å få kontroll over revolusjonens affærer, og han forslo således et nytt system for å velge medlemmer til senatet, noe som ble støttet av militærlederne, men motsatt av de sivilie lederne. Ypsilantis foreslo et smalere velgergruppe, begrenset til de mer «velansette» menn i distriktene. På den annen side insisterte de sivile lederne på prinsippet med alminnelig stemmerett ettersom de var sikre på de ville få støtte fra sine folk. Av den grunn fremmet de [[demokrati]]ske prinsipper mens Ypsilantis og militæret fremmet «[[aristokrati]]ske» prosedyrer.<ref>Koliopoulos & Veremis (2004), ''Greece: the Modern Sequel'', s. 17.</ref>

Det ble også forsamlinger i Sentral-Hellas i november 1821 under lederskapet til to fanarioter: [[Alexandros Mavrokordatos]] i den vestlige delen, og Theodoros Negris i den østlige delen. Disse forsamlingene tilpasset seg to lokale vedtekter, skrevet hovedsakelig av Mavrokordatos og Negris hver for seg, og vedtektene førte til opprettelsen av to lokale administrative organer i Sentral-Hellas, et i øst og et i vest.<ref>Koliopoulos & Veremis (2004), ''Greece: the Modern Sequel'', s. 14–17; Papageorgiou, «First Year of Freedom», s. 67–70.</ref> De tre lokale vedtektene ble anerkjent av den første nasjonale forsamling, men de respektive administrative institusjonene ble omgjort til administrative grener av sentralregjeringen. De ble senere oppløst av den andre nasjonale forsamling.<ref>Koliopoulos & Veremis (2004), ''Greece: the Modern Sequel'', s. 19–20.</ref>