Redigerer Den gresk-italienske krig (avsnitt)

== Faser i felttoget ==
=== Innledende italienske offensiv (28. oktober 1940 - 13. november 1940) ===
[[Fil:GreekItalianinitialItal.JPG|Den innledende italienske offensiv, oktober-november 1940|thumb|300px]]
Den gresk-italienske krig startet etter italienske styrker innledet en invasjon av landet Hellas fra albansk område. Ultimatumet som var mottatt av regimet i Athen, hadde en frist på tre timer for et svar fram til kl. 06.00 om morgenen. Invasjonen startet en halv time før fristen var utgått. Man hadde uansett regnet med at grekerne kunne ikke akseptere ultimatumet, og Mussolini hadde besluttet å starte en krig uansett om det kom et svar eller ikke.

Invasjonsstyrkene omfattet atskillige flere hundre innfødte albanere og chamér i svartskjorte bataljoner tilknyttet den italienske hær. Deres innsats var imidtertid dårlig, ettersom de fleste albanere var dårlig motiverte og enten deserterte eller rømte over til fienden. De italienske hærsjefer, også Mussolini, brukte disse albanerne som syndebukker for de italienske tilbakeslagene.

Disse to albanske bataljoner, bataljonene ''Tomorri'' og ''Gramshi'', ble oppstilt i den italienske hær bare tre måneder før invasjonen, og under krigen rømte mesteparten av disse over til greske hær. Lederen for de to bataljoner, Spiro Moisiu, ble øverstkommanderende for den albanske anti-fascistiske armé og endte med å bli leder for den albanske hær etter krigens slutt i 1945. Men disse to bataljoner utgjorde en del av den oppstilte albanske hæren i seks infanteribataljoner, seks territoriale bataljoner og to statiske bataljoner for garnisonsoppdrag på tilsammen {{formatnum: 7000 }} mann. Fem albanske bataljoner (''Tomorri'', ''Gramshi'', ''Tarabos'', ''Daiti'' og ''Korota'') støttet 23. «Ferrara» og 131. «Centauro» divisjoner i «Ciamuria» korpset. Den albanske innsatsen var dårlig ettersom de albanske hjelpetropper var dårlig trent med dårlig motivasjon, og ble trukket ut i midten av november 1940 etter to svarteskjorte bataljoner hadde gått i oppløsning idet soldatene rømte over til den andre siden.

Det italienske angrepet startet om morgenen den 28. oktober og tvunget tilbake de greske forposter i de innledende kampene, men den greske forsvarslinjen («Elaia-Kalama linjen») lå fem til femten kilometere dypere inn i det greske landet. «Ciamuria» korpset med «Ferrara» og «Centauro» divisjonene i spissen angrepet i retning av [[Kalpaki]] (Flaia) mens Littoral gruppen rykket frem på høyre flanke langs kysten og sikret seg et brohode over [[Kalamas]]-elven. Allerede i begynnelsen stod italienerne overfor vanskeligheter på grunn av det besværlige terrenget med deres lette L3/L5 [[tankett]]er og mellomtunge [[Fiat M13/40]] stridsvogner, som ikke kunne takle de mudrede stier som fungerte som veier i lite utbygde områder og de strie bakker mellom fjellene og høydene. De fremskutte troppene i 8a divisjon oppga deres forposter tilbake til deres forsvarslinje under kraftige angrep av tanketter og bombefly. De italienske styrkene nådde den greske forsvarslinjen 29. oktober, men stanset opp for å omgruppere seg for to dager mens disse rekognoserte det greske forsvarets posisjoner.

Den 31. oktober erklærte den italienske overkommando: «Våre enheter fortsetter med å rykke inn i Epiros og har nådde elven Kalamas på flere steder. Dårlig vær og motstand fra de retirende fiendtlige styrker forsinker ikke våre troppers fremmarsj.» Men i virkeligheten var bildet et annet, den italienske offensiven ble gjennomført uten overbevisning med fraværelse av et overraskelsesmoment (Mye av flyangrepene mot mål i landet ble så forvansket av dårlig vær at man ikke nådde sine hensikter) under en ledelse som var usikker og delt av innbyrdes rivalitet, som allerede var ved å bli utmattet. Dårlig vær til sjøs gjorde det umulig å gjennomføre den planlagte landgangen på Korfu. Den 1. november hadde italienerne erobret [[Konitsa]] og dermed var nådde frem til den greske hovedforsvarslinjen. Med dette startet italienerne deres hovedangrepet, forvarslet av et massivt bombardement. «Ciamuria» korpset dagen etter å ha tatt Konitsa, gikk til angrep på de viktige høydene nord for Elea i Epiros. Men et gresk motangrep den 3. november fordrevet dem fra høydene. I den samme dagen som hovedangrepet startet, fikk det albanske krigsområde tildelt høyere prioritet enn Afrika av den italienske overkommando. Åtte divisjoner ble mobilisert i Italia for overførelse til det albanske krigsområde. Men tross gjentatte angrep klarte ikke italienerne å bryte seg gjennom de greske stillinger, og omsidigt ble angrepene innstilt den 9. november.
[[Fil:Smolikas_IMG_0118.jpg|thumb|Smolikasfjellet sett fra sør i Pindus fjellkjeden.]]
En større trussel mot de greske forsvarsstillingene kom med fremrykningen av den {{formatnum: 10800 }} mann sterke 3. alpinske divisjon «Julia» over Pindosfjellene mot [[Metsovon]], som truet med å avskjære de greske styrker i Epiros fra de andre i Makedonia. «Julia» hadde oppnådde suksess i starten og brøt gjennom den sentrale delen av oberst Davakis' styrke. Den greske generalstab som hadde forstått alvoret ved dette, beordret straks forsterkninger til området, som hørte under 2. greske korps. Den første greske motoffensiven, som ble innledet den 31. oktober, ble ikke en suksess overfor italienerne. Etter å ha tilbakelagt 40 km gjennom fjellene i besværlige forholder hadde enheter fra «Julia» divisjonen inntatt [[Vovousa]] 30 km nord for Metsovon. Men det var ikke nok mannskap og forsyninger til å utnytte suksessen man hadde med seg overfor de ankommende greske reserver som kom til langs fjellskråninger. Greske motangrep førte til gjenerobring av atskillelige landsbyer, inkludert Vovousa som ble tatt tilbake den 4. november. «Julia» divisjon hadde rykket for langt fremover, og var praktisk talt omringet av de fremrykkende greske enheter. Prasca forsøkte å forsterke den med den nylige ankomne 47. infanteridivisjon «Bari» (som opprinnelig var bestemt for invasjonen av Korfu), men den ankom for sent til å endre utfallet i slaget mellom fjellene. I den neste dag kjempet den alpine divisjonen tappert i skrekkelig vær, under konstante angrep fra den greske kavaleridivisjon under ledelse av generalmajor [[Georgios Stanotas]]. Den 8. november etter flere dager var sjefen for «Julia», general Mario Girotti, tvunget til å gi sine styrker ordre om å trekke seg tilbake via [[Smolikas]]fjellet mot [[Konitsa]] Tilbakeretretten varte de neste fem dager frem til grenseområdet den 13. november var ryddet for italienske tropper. Med dette var «[[slaget om Pindos]]» avsluttet med en fullstendig gresk seier.

I sør langs den greske kysten hadde Littoral-gruppen på den høyre flanke av «Ciamuria» korpset sikret et brohode over den viktige elven Kalamas i retning havnebyen [[Prevesa]]. Den greske marinen bombarderte de fremskutte posisjoner natten til den 31. oktober. Først ved den 5. november ble det oppført en bro på den nedre Kalamaselven tross stadige angrep med gresk artilleri. Etter å ha tatt seg over elven, ble Littoral-gruppen stanset av den greske 3a infanteridivisjon under et motangrep 6. november.

Mobiliseringen av den greske hæren ble raskt gjennomført i begynnelsen av november, slik at den såkalte «arméen i Makedonia» var oppstilt med 2. Korps (''TSDM'') (1a og 9a infanteridivisjon samt 5a infanteribrigade) med reservestyrker i Thessalia og sentrale Makedonia i nord og 1. Korps (2a, 3a, 4a og 8a infanteridivisjon) i sør langs elven Kalamas. Dette ble senere delt inn i to separate arméer etter 3. Korps var overført til nord, «arméen i vestlige Makedonia» i nord og «Epirosarméen» som bestod av 1. Korps og et reservekorps i sør langs den albanske fronten. I januar 1941 var Epirosarméen utvidet etter 2. Korps var overført fra arméen i vestlige Makedonia.

Etter hvert som det viste seg at italienerne ikke foretok seg noe i det vestlige Makedonia, flyttet den greske overkommando 3. korps (10a og 11a infanterdivisjon og 4a kavaleribrigade under generalmajor [[Georgios Tsolakoglou]]) inn i området den 31. oktober og beordret det til å angripe inn i Albania sammen med TSDM. Av logistiske årsaker ble angrepet utsatt flere ganger frem til den 14. november.

Den sterke greske motstanden overrasket den italienske overkommando, som hadde ventet en militær «utflukt». Prasca hadde lovet Mussolini at det vil være en ''«colpo di mano in grande»'' mot grekerne, og at veien til Athen vil være åpent etter få uker. Etter å ha innsett at man hadde sterkt undervurdert den greske forsvarsevnen ble atskillelige flere divisjoner skyndsomt sendt til Albania, og planene om støtteangrep på de greske øyene ble endelig oppgitt. Mussolini var rasende over mangelen på fremgang, og endret på hærledelsen i Albania ved å utskifte Prasca med general [[Ubaldo Soddu]], hans tidligere visekrigsminister, den 9. november. Umiddelbart etter ankomsten beordret Soddu sine styrker i defensiven, det var nå klart at den italienske offensiven var gått feil.

=== Gresk motoffensiv og stillstand (14. november 1940 - 8. mars 1941) ===
[[Fil:GreekItalianGreekCounter.JPG|thumb|300px|Det greske motangrepet]]
Greske reservister begynte i større antall å komme fram til fronten i begynnelsen på november, samtidig med at Bulgarias passivitet tillatt den greske overkommando en overførelse av mesteparten av divisjoner fra den gresk-bulgarske grensen og innsette dem på den albanske front. Dette gjorde det nå mulig for den greske øverstkommanderende, generalløytnant Papagos, å ha tallmessig overlegenhet i midten av november, før han kunne iverksette sin motoffensiv. Walker siterer at grekerne hadde en klar overlegenhet med {{formatnum: 250000 }} mann mot {{formatnum: 150000 }} italienerne idet det greske motangrepet ble lansert. Bare seks alpine italienske divisjoner var trent og utstyrert for krig i fjellene. Bauer oppgir at general Papagos hadde ved 12. november over 100 infanteribataljoner ved fronten som kjempet i terreng de kjente, sammenlignet med under 50 italienske bataljoner. Dette gav grekerne en taktisk overlegenhet i de topografiske omgivelser i Epiros. Med mye fjell og opprevne høydeterreng var de greske troppene godt utstyrt og trent i slike forholder.

TSDM og 3. Korps, som forresten var blitt forsterket med enheter fra hele det nordlige Hellas, innledet deres angrep den 14. november med 9a og 10a fra sør og 15a divisjon fra nord, i retning  [[Korytsa]]. Etter tre dager med intense kamper ved den befestede grenselinjen brøt grekerne gjennom med deres sørlige fremstøtet den 17. og inntok Korytsa få dager senere den 22. november. De militære gevinstene ved erobringen av Korysta var 2.000 fanger, 135 artilleriskyts og 600 maskingeværer. Dette skyldes deres taktikk om å unngå beleilige terreng for mekaniserte tropper ved å ta seg fram langs de bratte høyder og fjellene for å ta overhengende posisjoner. Men på grunn av manglende besluttsomhet i den greske overkommando i forbindelse med gjennombruddet fikk italienerne muligheten om å trekke seg tilbake og omgruppere seg for et nytt forsvar. Et fullstendig sammenbrudd var unngått. Grekerne hadde lært at de trengte bedre samordning mellom sine enheter, og reorganiserte seg den 19. november, men med dette tapte de muligheten om å utnytte gjennombruddet.

Det italienske forsvaret hadde blitt reorganisert inn i to separate arméer, 11. Armé med åtte infanteridivisjoner, to alpine divisjoner og en pansrede divisjon i sør mens 9. Armé gradvis ble opprettet av italienerne i nord som svar på det greske motangrepet fra vestlige Makedonia. Den nylige opprettede 9. Armé med fem divisjoner, tre alpine divisjoner, tre Bersaglieri divisjoner, en kavaleriregiment og syv svarteskjorte bataljoner, kom under angrep fra den greske arméen i vestlige Makedonia.

Angrepet fra det vestlige Makedonia var kombinert med en storoffensiv langs hele fronten. 1. og 2. Korps rykket frem i Epiros. 8a og 2a infanteridivisjoner sammen med 3a infanteribrigade av 1. Korps rykket nordover langs dalen med [[Aoos]]-elven og gjenerobret den greske byen [[Konitsa]] den 16. november, deretter Leskoviki den 22. I nord hadde 2. Korps i arméen i vestlige Makedonia bundet seg til 1. Korps for samordnede angrep i Pindusfjellene. Storoffensiven kom inn i en avgjørende fase den 22. november etter den greke arméen i vestlige Makedonia som hadde blitt omgruppert inn i den såkalte ''armegruppe K'', svinget om  i retning [[Devoli]] i nordvest for Korytsa, og fire dager senere tok passene på begge sider av Malikisjøen. De kom ut for en meget kraftig italiensk motoffensiv med ankommende styrker støttet av sterke flystyrker. Selv om det italienske forsvaret holdt stand langs Devoli-elven, klarte 13a og 17a divisjoner å ta byen Pogradecs den 4. desember og dermed nådde [[Ohridsjøen]]. Motstanden hadde blitt så sterk at den greske overkommando deretter overførte 11a divisjon og kavaleridivisjonen til 2. Korps som ble sterkere knyttet med 1. Korps i sør.

Langs den strategiske viktige Aoos-dalen med elven Aoos som munnet ut i [[Otrantostredet]], klarte 11. Armé å organisere et sterkere forsvar slik at det kom til meget kraftige sammenstøter. Den greske taktikken om å rykke fremover langs fjellsidene for å få taktiske viktige posisjoner man kunne skyte ned på italienerne ovenfra, fungerte utmerket mot stridsvognsstyrker. Premeti ble tatt den 5. desember. Men sørover for denne dalen hadde 8a infanteridivisjon marsjert fra Elea mot Argyrokastron for deretter å bli stoppet den 4. desember. 3a og 2a divisjoner ved hjelp av [[muldyr]]stier og mindre stier i fjellene utflankerte det italienske forsvaret og nådde objektet den 8. desember.

Etter harde kamper hadde grekerne erobret [[Agioi Saranda]], [[Pogradec]] og [[Argyrokastron]] i begynnelsen på desember. Mens grekerne hadde fremgang annetsteds i begynnelsen, var det sørligste fremstøtet under motoffensiven bremset av regnsesongen, først den 23. november kunne de greske styrker marsjere framover. Ved 4. desember hadde man klarte å krysse Bistritsa-elven i flomtid, og inntok mindre taktiske posisjoner. Utover desembermåneden fortsatte den greske offensiven, men italienske forsterkninger og utmattelse i egne tropper begynte å affektere innsatsen. Ved 22. desember hadde man mer eller mindre stoppet opp langs en linje fra Ohridasjøen med Pogradec via Meskopolis, Peronet og Sarande til lik sørøst for Valona. [[Himara]] falt til grekerne på juleaftensdag, og dermed hadde man praktisk talt tatt hele det sørlige Albania (kalt «nordlige Epiros» av grekerne).

Men grekerne etter en pause mellom 22. og 30. desember startet på nytt offensiven i Albania med 2. Korps langs [[Aoos]]-dalen. Det italienske forsvaret hadde fått en ny kompetent ledelse sammen med bedre motiverte enheter som straks gikk til motangrep. Under kampene hadde grekerne fordelen med deres tiltaksevne og påførte italienerne stor tap. 15a divisjon under ly av snøstorm slo tilbake 7. elitedivisjon mens 1a divisjon med hell kjempet mot minst fire italienske divisjoner. I sør hadde italienerne startet en mindre motoffensiv fra Valona i retning Arta for å stoppe 1. Korps.

Den siste suksessen for grekerne bestod i erobringen av det strategiske viktige og kraftige befestede Klisura-passet av 2. Korps den 10. januar inn i det nye året. Men grekerne klarte ikke å bryte seg gjennom til [[Berat]], og deres offensiv mot [[Valona]] var slått tilbake. Under slaget om Valona led italienerne alvorlige tap i deres 7. infanteridivisjon «Lupi di Toscana», 3. alpine divisjon «Julia», 24. infanteridivisjon «Pinerolo» og 5. alpine divisjon «Pusteria» overfor de greske styrker. I slutten på januar 1941 var det greske motangrepet som var blitt til en offensiv inn i Albania, endelig stoppet etter Italia hadde oppnådde en numerisk overlegenhet samtidig som den logistiske situasjonen for grekerne var blitt for vanskelig. De topografiske betingelsene hadde også forvandlet seg ettersom grekerne kom nærmere flatere og mer åpne terreng som de mekaniserte enheter dominerte. Den årlige regnsesongen i Hellas var blitt avløst av sterk kulde med mye snefall i 15 til 20 minusgrader. Vinterforholdene i Epiros forhindret større troppebevegelser og logistikk for begge sider.

I mellomtiden var general Soddu midt i desember utskiftet med general [[Ugo Cavallero]] av Mussolini som måtte konkluderte med at krigen mot Hellas var gått dårligere enn ventet. Cavallero ledet de italienske styrker på det albanske krigsområdet bedre enn sine forgjengerne, klarte å stoppe det greske motangrepet og iverksette mindre motangrep for å gjenvinne tapte posisjoner. I 26. januar 1941 ble det første italienske motangrepet mot et strategisk objekt iverksatt med alpine divisjoner som forsøkt å gjenerobre Klisura-passet. Etter fire dager var slaget om Klisura vunnet av 5a infanteridivisjon under meget vanskelige forholder.

Formelt ble 1. og 2. Korps omgruppert av den greske overkommando den 14. februar inn i den såkalte «Epirosarméen» som en reaksjon på rapporter om en potensiell tysk intervensjon via Bulgaria, for å samordne enhetene under en felles arméledelse. Armegruppe K og 3. Korps ble reorganisert tilbake til «arméen i vestlige Makedonia». Grekerne ønsket å sette et varig press på italienerne, og startet begrensede operasjoner mot mindre objekter på begge sider av elven Aoos med 5a divisjon fra 2. Korps i nord og 2a divisjon fra 1. Korps i sør. Cavallero sendte inn svarteskjorte bataljoner i fanatiske motangrep med skrekkelig tap som et resultat, for å gjenvinne Klisura-passet i deres motangrepet. Først med ankomsten av 17a divisjon fra reserven for armén i vestlige Makedonia den 8. mars var den greske offensiven og det italienske motangrepet stoppet.

Den 4. mars 1941 ble en britisk ekspedisjon under kommando av generalløytnant [[Henry Maitland Wilson]] sendt med forsyninger til Hellas, som bestod av fire divisjoner med 57&nbsp;000 mann, hvorav to av divisjoner var pansret.

Det følgende sitat oppsummer på passende vis begivenheter både i form av et fremragende gresk forsvar av deres fedreland, og den dårlige forberedte italienske fiasko:
{{sitat|Ingen kan nekte å si at seierens laurbær tilfalte den greske soldat; men under forhold som disse kan si, at den italienske soldat hadde fortjent en martyrkrone minst tusen ganger.}}

=== Italienske forårsoffensiv og det tyske angrep (9. mars 1941 - 23. april 1941) ===
[[Fil:GreekItalian2ndItal.JPG|thumb|300px|Den italienske forårsoffensiven]]
En stillstand mellom begge sider hadde oppstått i begynnelsen på året 1941, tross lokale sammenstøter, ettersom ingen av partene hadde den nødvendige styrke til å iverksette en større offensiv. Tross gevinster som var vunnet under den greske motoffensiven var grekerne kommet i en prekær situasjon, etter å ha tømte deres nordlige grense for menn og våpen for å understøtte den albanske front var de dermed blottstilt mot et angrep fra Bulgaria. Dette skulle de tyske planleggerne som hadde fått ordre om å starte en unnsetningsoperasjon for Mussolini, ta fordel av.

Italienerne derimot ville oppnå en suksess på den albanske front før den forestående tyske intervensjonen og samlet sine styrker for å starte en ny offensiv med kodenavnet «Primavera» ([[forår]]). 17 divisjoner ble oppstilt mot grekerne som hadde 13 divisjoner, og under Mussolinis personlige overvåkning iverksatte de italienske offiserer et besluttsomt angrep mot det strategiske viktige Klisura-passet på en bred front mellom elvene [[Vjosë|Aoos]] og [[Apsos]] ved 9. mars. Offensiven raste fra 9. til 20. mars 1941 med mindre gevinster for italienerne som klarte ikke å slå grekerne tilbake. Grekerne hadde forberedt seg på den ventede storoffensiven siden slutten på februar med 2. Korps, medregnet 17a, 5a, 1a, 15a og 11a infanteridivisjoner. Forsterkninger fra vestlige Makedonia i form av 6a divisjon kom i tide til å støtte 1a og 15a divisjoner som var sterkt utsatt for den italienske ildkraften. Etter en uke avblåste Mussolini mesteparten av operasjonene under offensiven etter å ha lidd stor tap, og dro hjemover. På nytt forsøkt italienerne seg den 18. mars ved Pestani på den greske venstre flanke sør for elven Aoos, men ble stoppet etter to dager. Et isolerte forsøk på å bryte gjennom startet den 25. mars, men ble straks etterpå stoppet. De nevnte gevinster som var vunnet, som Himare, området ved Mali Harza og Trebescinifjellet ved Berat, var meget lite i forhold til innsatsen mot kraftige motstand. Heretter og frem til det tyske angrepet som begynte den 6. april var den strategiske stillstanden eller dødvannet uendret, med mindre begrensede operasjoner på begge sider.

I forventning på et tysk angrep gav britene og noen få grekerne råd om å få til en tilbaketrekning av den sterke Epirosarméen, slik at det skulle være mulig å ha tilgjengelige tropper og utstyr til et forsvar mot tyskerne. Men nasjonale følelser umuliggjorde en oppgivelse av så hardt vunnede stillinger på tross av militær logikk, og det var anset for å være vanærende å innlede en tilbaketrekning overfor de slagne italienerne. Derfor ble mesteparten av den greske hæren stående dypt inne i Albania mens de tyske forberedelsene pågikk i nabolandet Bulgaria langt nordøstover for det forekommende angrepet. General Wilson hånet dette med ordene: «den fetishistiske doktrine om å ikke miste eller oppgi en meter land til italienerne», og kun seks av 21 greske divisjoner stod til rådighet mot nord.
[[Fil:Battle of Greece - 15 April 1941.png|thumb|left|250px|Frontlinjen den 15. april 1941. «W.M.A» står for arméen i vestlige Makedonia og «C.M.A» står for arméen i sentrale Makedonia. «ANZAC» er den autralisk-newzealandske delen av ekspedisjonskorpset. Fra Bulgaria hadde den tyske XVII. Korps tatt seg fram til Thessaloniki via [[Kilkis]] mens XL. Panserkorps via [[Skoplje]] og [[Bitola]] tok [[Florina]]. Tapet av Florina og den britiske retretten fra Kleidi-passet i Makedonia avgjorde felttoget.]]
Den 6. april gjenopptok italienerne deres offensiv i Albania i sammenheng med den tyske [[Slaget om Hellas|Operasjon Marita]]. De innledende angrepene gjorde ikke større fremskritt, men den 12. april beordret den greske overkommando, som var bekymret over de tyske styrkers hurtige inntrengning fra nord og nordøst inn i landet, en tilbaketrekning fra Albania. For å møte det tyske angrepet ønsket Papagos å opprette en ny forsvarslinje, «Vermion-linjen» mellom Salonikibukten i øst og det joniske havet i vest langs elven Aliakmon som munnet ut i Egeerhavet.

I forveien hadde grekerne vært i den troen om at det jugoslaviske militæret hadde en bedre forsvarsevne enn hva den var i virkeligheten, og de tyske styrkene i Bulgaria var for langt bort til å ha noe direkte påvirkning på fronten i Albania. Etter å ha stoppet de italienske angrepene beordret den greske overkommando arméen i det vestlige Makedonia om å etablere kontakt med de fire jugoslaviske divisjoner i den jugoslaviske provinsen Makedonia og gå til angrep i retning [[Tirana]] via byen [[Elbasan]]. Epirosarméen skulle få dager senere gå til angrep mot nordvest for å møte den andre arméen dypt inn i Albania. Den greske motoffensiven startet kl. 05.30 om morgen den [[7. april]]. Men offensiven kjørt seg fast etter hvert som de jugoslaviske styrker uteble, truet av de tyske styrker som fra Bulgaria rykket raskt mot den strategiske viktige [[Bitola]] i Jugoslavia. Først etter grekerne hadde realisert at det jugoslaviske forsvaret i Sør-Jugoslavia hadde kollapset, besluttet øverstkommanderende Papagos å beordre styrker tilbake til «Vermion-linjen» sør i den greske provinsen Makedonia. Enheter i arméen i det vestlige Makedonia rykket til Bitola den 9. april, og oppdaget til deres forferdelse tyske stridsvogner i byen. Det tyske fremstøtet fra Bitola dagen etterpå tok de allierte ved overraskelse, man hadde ikke rukket å forberede deres forsvarsposisjoner før de var overløpet.

Den italienske 9. armé som fulgt etter, erobret Korçë den 14. april, deretter Ersekë tre dager senere. Den 19. april ble de greske bredder av [[Prespasjøen]] besatt av italienerne og den 22. april nådde det 4. Bersaglieri Regiment broen i grenselandsbyen Perati og krysset den dagen etterpå inn på gresk område. Den greske overkommando som forsøkte å organisere fram en ny forsvarslinje i den sentrale Hellas, oppdaget at det tyske fremstøtet fra Bitola var sterkere enn ventet, og det britiske ekspedisjonskorpset tross sterk motstand klarte ikke å holde deres stillinger. Den høyre fløyen av «Vermion-linjen» kollapset etter general Wilson beordret retrett tilbake til passet [[Thermopylene]] den 16. april 1941. Med ett var Epirosarméen og arméen i vestlige Makedonia truet i deres rygg av de fremrykkende tyske styrker. Mangel på samarbeid mellom britiske, greske og jugoslaviske offiserer vist seg fatalt.

I mellomtiden ble den greske Epirosarmé avskåret den 18. april etter elementer av den motoriserte ''Leibstandarte SS Adolf Hitler'' brigade erobret det strategiske viktige Metsovon passet etter å ha overvunnet den sterke greske motstanden i området. Den neste dag falt [[Ioannina]] til tyskerne som med dette hadde effektivt isolert den greske arméen i vestlige Hellas fra resten av landet. Etter å ha realiserte hvor håpløst situasjonen var, kom det til en konferanse uten tillatelse fra Papagos mellom generalløytnant Tsolakoglou som avløste hærsjefen generalløytnant Pitsikas og en rekke andre generaler. Det ble besluttet om å ta kontakt med tyskerne for å tilby hærens overgivelse, først og fremst for å unngå forsmedelsen av å overgi seg til italienerne. [[Sepp Dietrich]] aksepterte tilbudet den [[20. april]]. Betingelsene ved overgivelse ble vurdert som ærefulle, ettersom den greske hær ble ikke ført i fangenskap, og offiserene fikk lov til å beholde deres våpen. Mussolini ble rasende over denne ensidige overgivelse, og etter mange protester overfor Hitler ble overgivelseseremonien gjentatt den [[23. april]] – med italienske representanter til stede.

Den 24. april møttes de italienske tropper med de tyske styrker, som hadde gått til angrep på [[Attika]] området ved [[Athen]], mens de slåtte britiske styrker begynte deres evakuering samtidig som Bulgaria invaderte det nordlige greske området i [[Thrakia]] omkring [[Xanthi]]. Den [[3. mai]] etter den avsluttende erobringen av [[Kreta]], ble det gjennomført en stor tysk-italiensk militærparade i den greske hovedstaden Athen for å feire aksemaktenes seier. Det var etter seieren i Hellas (og Jugoslavia) Mussolini begynte å omtale [[Middelhavet]] som «[[mare nostrum]]» ([[latin]] for «vårt hav») i sin propaganda som ikke hadde røtter i virkeligheten.