Redigerer Deceptionøya (avsnitt)

== Historie ==
=== Øygruppens oppdagelse ===
Det er uvisst hvem som observerte Deceptionøya først, men Sør-Shetlandsøyene ble oppdaget av kaptein [[William Smith (kaptein)|William Smith]] på handelsskipet «Williams» den [[19. februar]] [[1819]]. Han fikk øye på det som i dag heter Williams Point, den nordøstligste spiss av [[Livingston Island]], etter å ha kommet ut av kurs sør for [[Kapp Horn]]. Han returnerte senere samme år og foretok ilandstigning på [[King George Island]] [[16. oktober]] [[1819]] og gjorde krav på øyene for kong [[Georg III av Storbritannia|Georg III]]. Den britiske marine sendte deretter en [[ekspedisjon]] under ledelse av [[Edward Bransfield]] med Smith som kaptein på «Williams» for å utforske og kartlegge øyene. [[22. januar]] [[1820]] ble det igjen gått iland på King George Island, og [[4. februar]] ble det foretatt ilandstigning på [[Clarence Island]]. Øyene ble igjen gjort krav på, nå for den nye kongen, [[Georg IV av Storbritannia|Georg IV]]. Deretter ble flere øyer utenfor [[Den antarktiske halvøy]] kartlagt.<ref name="Lonely Planet" />

=== Selfangst ===
Fra slutten av 1700-tallet drev britiske og amerikanske selfangere intensiv fangst på [[antarktisk pelssel]] i [[Sørishavet]]. Etter oppdagelsen av Sør-Shetlandsøyene tok det ikke lang tid før de første selfangerne var på plass – allerede [[25. desember]] [[1820]] var et av besetningsmedlemmene fra «Williams» tilbake for å gjøre fortjeneste.

I sesongen 1820/21 var det ikke mindre enn 91 selfangstskuter som opererte ved Sør-Shetlandsøyene. Deceptionøya ble da benyttet som havn av den amerikanske selfangeren [[Nathaniel Palmer]], sannsynligvis førstemann som brukte kalderaen som havn. William Smith deltok også i seljakten dette året, og returnerte med {{formatnum:60000}} skinn. Det gikk ikke mer enn et par sesonger før pelsselen var nærmest utryddet i området, og det skulle gå et halvt århundre før selfangere i et større antall oppsøkte øyene igjen. I perioden 1871–1874 fanget en håndfull amerikanske selfangere omkring {{formatnum:33000}} pelssel fra den langsomt økende bestanden. I 1888/89 rapporterte en skute om kun 39 skinn, to år senere 41.<ref name="Lonely Planet" />

=== Hvalfangst ===
[[Fil:A-01614b Landstasjon.jpg|thumb|A/S Hektors landstasjon under oppføring i 1913.{{Byline|A. Th. Larsen}}]]
[[Fil:Antarctic, Deception Island (js) 43.jpg|thumb|Rester av landstasjonen i Whalers Bay.{{Byline|Jerzy Strzelecki (2000)}}]]
I 1906 begynte [[Adolf Amandus Andresen]] og hans [[chile]]nske hvalfangstselskap [[Sociedad Ballenera de Magallanes]] å bruke [[Whalers Bay]] som base for det [[hvalkokeri|flytende kokeriet]] «Gobernador Bories».<ref name="Norsk polarhistorie" /> Andre selskap tok etter, og i 1914 lå 13 hvalkokerier oppankret side om side i bukta, de fleste av dem norske. Whalers Bay gikk under navnet ''Ny-Sandefjord'' blant de norske hvalfangerne.

[[Fil:Deception Island Whalers Cemetery.jpg|thumb|left|Kirkegården avbildet før ødeleggelsene. {{Byline|Harley D. Nygren (1962)}}]]
I sesongen 1912–1913 etablerte hvalfangstselskapet [[Hvalfangerselskabet Hektor|Hektor]] fra [[Tønsberg]] en landstasjon i Whalers Bay, [[Hektor Hvalfangststasjon]], med bygninger som ble tatt med fra [[Norge]].<ref>[http://carl.npolar.no/hendelser/1209017713.88 Tidslinje i norsk polarhistorie] {{Wayback|url=http://carl.npolar.no/hendelser/1209017713.88 |date=20160305002747 }}. Norsk Polarhistorie</ref> Mens [[spekk|hvalspekket]] ble behandlet ombord i kokeriene, ble hvalskrottene kokt på landstasjonen og lagret på store jerntanker. Frem til da hadde hvalskrottene bare blitt liggende langs skutesidene etter flensing og lå i tusentall langs stranden og råtnet.

En kirkegård ble anlagt i 1908 som inneholdt 35 graver samt ti minnesmerker over menn som ble borte på sjøen, gravene ble i likhet med mye annet sterkt ødelagt av vulkanutbruddet i 1969. Av disse var 38 nordmenn, tre svensker, en brite, en chilener, en russer og en av ukjent opprinnelse.

Mesteparten av den antarktiske hvalfangsten foregikk ved Sør-Shetlandsøyene frem til 1926–1927, da den [[pelagisk]]e fangsten for alvor var i ferd med å gjøre landstasjonene overflødige. Da hvaloljeprisene sank under [[den store depresjonen]], ble driften ved stasjonen ulønnsom. Den stengte i 1931, men fremdeles finnes spor etter rustne kjeler og oljetanker, i tillegg til flere bygninger.

=== Suverenitet og konflikter ===
[[Storbritannia]] har gjort formelt krav på Sør-Shetlandsøyene siden 1908, og i 1962 ble de en del av bilandet [[Britisk Antarktis]]. Argentina og Chile gjør også krav på øygruppen. Argentina innlemmer øyene i provinsen [[Tierra del Fuego, Antártida e Islas del Atlántico Sur]], mens chilenerne definerer dem som en del av [[Provincia de Antártica Chilena]]. Ifølge [[Antarktistraktaten]] skal de tiltrådte partene hverken hevde, støtte eller benekte territorielle krav om suverenitet over området, som kan benyttes fritt til ikke-militære formål.

Fra sesongen 1912–1913 ble det av guvernøren på [[Falklandsøyene]] utnevnt en [[magistrat]] som også fungerte som postmester, med tilhold på landstasjonen i Whalers Bay.<ref name="RPS" /> Den første magistraten var [[Edward B. Binnie]].

I februar 1942 seilte det argentinske skipet «Primero de Mayo» til Deceptionøya og andre øyer i området, samtidig som myndighetene proklamerte at området sør for 60° S og mellom 25° og 68°34' V tilhørte Argentina. Dette ble formelt rapportert til britiske myndigheter syv dager senere. Britene reagerte ved å sende skipet HMS «Carnarvon Castle» for å fjerne alle argentinske markeringer og sette opp britiske markeringer og heise [[Union Jack|unionsflagget]]. I mars 1943 returnerte «Primero de Mayo» og fjernet de britiske merkene. Denne gang svarte britene med å iverksette [[Operasjon Tabarin]], en militærekspedisjon med formål å etablere permanente baser i Antarktis. [[3. februar]] [[1944]] ble ''Base B'' etablert nær den forlatte norske landstasjonen.
<ref name="walton" />

Situasjonen tilspisset seg igjen da Argentina og Chile i 1952 oppførte hver sin bygning ved britenes flystripe i Whalers Bay. Britene sendte i 1953 marinefartøyer og fikk fjernet bygningene og brakte deretter med seg to argentinere til Sør-Georgia. Disse ble utvist og returnert til Argentina. Året etter var det stasjonert britiske marinesoldater ved basen.<ref name="Lonely Planet" /><ref name="Diary" />

I 1961 besøkte Argentinas president [[Arturo Frondizi]] Deceptionøya for å vise landets interesse i området.<ref name="beck" />

=== Ekspedisjoner og forskning ===
Den første vitenskapelige ekspedisjonen til Deceptionøya ble foretatt i 1829 med [[orlogsskip]]et «Chanticleer» under ledelse av kaptein [[Henry Foster]], som har gitt sitt navn til havnebassenget Port Foster. Ekspedisjonen gjennomførte [[tyngdekraft|gravitasjonsmålinger]], foretok magnetiske observasjoner og [[kartografi|kartla]] øya.<ref name="Headland" />

Den franske polarforskeren [[Jean-Baptiste Charcot]] besøkte Deceptionøya på sin [[Charcots andre antarktisekspedisjon|andre Antarktis-ekspedisjon]] i desember 1908. Han beskrev den hektiske aktiviteten i Whalers Bay og var imponert og forbløffet over det han så. Det lå da fire hvalkokerier og en rekke hvalbåter og flensebåter i bukta, og stanken var uutholdelig. Her møtte han kaptein Andresen og overleverte verdifull informasjon angående hvalforekomster, nye kartlagte farvann og havnemuligheter samt værobservasjoner.<ref name="Rossnes" />

Under [[Endurance-ekspedisjonen]] i 1916 gjorde [[Ernest Shackleton]] et forsøk på å nå Deceptionøya med livbåtene sine, etter at ekspedisjonsskipet [[«Endurance» (skip)|«Endurance»]] var blitt skrudd ned i isen og knust i [[Weddellhavet]]. Ugunstige vind- og strømforhold førte dem imidlertid til [[Elefantøya]], der mannskapet var strandet mens Shackleton og seks andre seilte til [[Sør-Georgia]] for å varsle norske hvalfangere.<ref name="south" />

[[Fil:Deception-Hangar.jpg|thumb|Hangaren ble oppført sommeren 1961/62]]
Den [[16. november]] [[1928]] tok australieren [[Hubert Wilkins]] i en [[Lockheed Vega]] av fra en flystripe som var anlagt et par hundre meter vest for landstasjonen og foretok en 20 minutter lang flytur. En måned senere, den [[20. desember]], gjennomførte han en flygning på {{formatnum:2100}} kilometer langs Antarktishalvøya til omtrent 71°20'S.<ref name="Lonely Planet" />
Sommeren 1933/34 var Deceptionøya utgangspunkt for [[Lincoln Ellsworth]]s og [[Bernt Balchen]]s forsøk på å fly tvers over det antarktiske kontinentet fra [[Weddellhavet]] til [[Rosshavet]], men på grunn av vanskelige værforhold og motorproblemer måtte forsøket oppgis. Året etter lyktes det Ellsworth å gjennomføre den første kryssingen av kontinentet med sitt fly «Polar Star», denne gang med [[Dundee Island]] som utgangspunkt.<ref>[http://www.south-pole.com/p0000110.htm Lincoln Ellsworth]. South-Pole.com</ref>

I 1944 etablerte britene en permanent base ([[Base B]]) ved den forlatte hvalstasjonen som en del av [[Operasjon Tabarin]]. Etter krigens slutt ble basen overlevert til Falkland Islands Dependecies Survey, senere omdøpt til [[British Antarctic Survey]] (BAS), og sesongen 1946/47 ble stasjonen gjenoppbygd etter at den var blitt ødelagt av brann i september 1946<ref name="Headland" />. Sommeren 1961/62 ble det bygget en hangar ved flystripa vest for landstasjonen. Hangaren er bevart, men flykroppen til en [[De Havilland Canada DHC-3 Otter|de Havilland Otter]] ble fjernet i 2004 fordi det ble fryktet at den ville bli stjålet.<ref>[http://www.rockhopper.tv/programmes/16/ Antarctica - Clean up] {{Wayback|url=http://www.rockhopper.tv/programmes/16/ |date=20090518140037 }}. Dokumentarfilm av Rockhopper TV for BBC World</ref> [[5. desember]] [[1967]] fremtvang et vulkanutbrudd en midlertidig fraflytning. Basen ble igjen benyttet fra [[4. desember]] [[1968]] til [[21. februar]] [[1969]], da ytterligere vulkansk aktivitet medførte at britene oppga basen. Forskningsaktivitetene omfattet blant annet [[meteorologi]] og [[geologi]].<ref name="BAS" />

[[Fil:XII Expedición Antártica 1957 - 1958.jpg|thumb|left|Chiles base ''Pedro Aguirre Cerda'' ved Pendulum Cove, ødelagt under vulkanutbrudd i 1967.<br />Foto fra januar 1958]]
Argentina anla stasjonen [[Decepción (forskningsstasjon)|Decepción]] i Fumarole Bay sørvest i Port Foster [[25. januar]] [[1948]].<ref name="Headland" /> Stasjonen er fremdeles i sommerdrift, og den nåværende kapasiteten er 65 personer.<ref name="comnap" />

I sesongen 1947/48 sendte [[Norsk Hvalfangstselskapers Forbund]] en ekspedisjon under ledelse av [[Holger Holgersen]] og kaptein [[Nils Larsen (kaptein)|Nils Larsen]] med «Brategg» for å gjennomføre oseanologiske undersøkelser vestover fra [[Peter I Øy]] til 174°31'. Det ble foretatt ilandstigning på Peter I Øy og Deceptionøya for geologiske og zoologiske undersøkelser.<ref name="Headland" />

I 1955 etablerte [[Chile]] en stasjon, [[Pedro Aguirre Cerda (forskningsstasjon)|Pedro Aguirre Cerda]], ved Pendulum Cove for å øke sitt nærvær i området som landet gjør krav på. En [[de Havilland Canada DHC-2 Beaver|de Havilland Beaver]] ble benyttet for å skaffe forsyninger fra [[Punta Arenas]]. Chile opprettet også forskningsstasjonen ''Gutierrez Vargas'' på 1960-tallet, men stasjonene ble ødelagt under vulkanutbruddene i 1967 og 1969 og er ikke gjenoppbygd.

I sesongen 1989–1990 etablerte [[Spania]] forskningsstasjonen ''[[Gabriel de Castilla (forskningsstasjon)|Gabriel de Castilla]]'' i nærheten av Argentinas stasjon Decepción for å opprettholde sitt nærvær i regionen og drive polarforskning. Siden 2000 har Gabriel de Castilla og Decepción vært bemannet i sommerhalvåret. Forskningen fokuserer hovedsakelig på overvåking av vulkansk aktivitet og [[bentos|bentiske]] studier.