Redigerer David Bowie (avsnitt)

=== 1976–79: Berlin-tiden === 
[[Fil:David bowie 05061978 01 150.jpg|thumb|left|upright|Bowie på scenen i [[Oslo]] den 5. juni 1978.]]
I 1976 flyttet Bowie til [[Sveits]] hvor han kjøpte et seterhus i fjellene nord for [[Genfersjøen]]. I det nye miljøet reduserte han bruken av kokain og han fant tid til andre sysler ved siden av musikerkarrièren. Han brukte mer tid på å male og lagde en rekke [[Postmodernisme|postmodernistiske]] verker. Under turnéer lagde han skisser i en notatbok, han fotograferte scener og besøkte billedgallerier i [[Genève]] og [[Brücke-Museum Berlin|Brücke-Museum]] i [[Berlin]] og ble, som biografen Christopher Sandford uttrykte det, «en profilert produsent og samler av samtidskunst. ... Ikke bare ble han en velkjent patrón av [[Ekspresjonisme|ekspresjonistisk kunst]]: innestengt i Clos des Mésanges i [[Belgia]] startet han et omfattende selvforbedringskurs i klassisk musikk og litteratur, og begynte å arbeide på en selvbiografi.»<ref name=sandford-s154-155/>

Før 1976 var over hadde Bowies interesse for det spirende tyske musikkmiljøet fått ham til å flytte til Vest-Berlin i et forsøk på å bli kvitt narkotikaproblemene og å revitalisere karrieren. Han ble ofte sett syklende mellom sin leilighet på Hauptstraße i [[Schöneberg]] og Hansa Tonstudio, innspillingsstudioet han benyttet. Studioet var lokalisert på Köthener Straße i [[Kreuzberg]], ikke langt fra [[Berlinmuren]].<ref>[http://032c.com/2006/the-man-who-came-from-hell/ «The Man Who Came from Hell»], 032c.com</ref> Mens han samarbeidet med [[Brian Eno]] og delte leilighet med [[Iggy Pop]], begynte han å fokusere på minimalistisk og luftig musikk til det første av det som skulle bli tre album produsert sammen med [[Tony Visconti]]. Albumene ble senere kjent som hans «Berlin-trilogi».<ref name=sandford-s149/> I løpet av samme periode fullførte Iggy Pop, med Bowie som medkomponist og musiker, sitt første soloalbum, ''The Idiot'', og oppfølgeren ''Lust for Life'', og turnerte i Storbritannia, Europa og USA i mars og april 1977.<ref name=needs-k-mojoclassics-s65/>

Bowies eget album, ''[[Low]]'' (1977), var delvis påvirket av [[krautrock]]lyden til [[Kraftwerk]] og [[Neu!]]. Dette var et steg bort fra beretterstilen i Bowies låtskrivning, til en mer abstrakt musikalsk form, hvor sangteksten var sporadisk og mer tilfeldig. Selv om han fullførte albumet i november 1976, brukte hans bekymrede plateselskap ytterligere tre måneder på å utgi det.<ref>[http://032c.com/2006/the-man-who-came-from-hell/ «The Man Who Came From Hell»], ''032c.com''</ref> Albumet fikk betydelige negative mottagelser og var en utgivelse som RCA ikke hadde ønske om å gjennomføre. Plateselskapet ønsket å videreføre den etablerte kommersielle kraften som lå i Bowies navn, som Bowies tidligere manager Tony Defries, som fortsatt hadde betydelige finansielle interesser i Bowie, forsøkte å forhindre. Til tross for disse motkreftene, gikk en singel fra albumet, «Sound and Vision», inn på tredjeplass på den britiske singellisten. Albumet selv gikk forbi ''Station to Station'' på den britiske albumlisten, hvor den nådde andreplassen. Den ledende samtidskomponisten [[Philip Glass]] beskrev ''Low'' som «et verk av et geni» i 1992 da han benyttet låten som grunnlag for sin ''Symphony No. 1 "Low";''. I [[1996]] benyttet Glass Bowies neste album som grunnlag for utgivelsen ''Symphony No. 4 "Heroes".''<ref name=sandford-s166-168/><ref name=peronde-s175/> Glass har senere rost Bowies evner til å skape «rimelig komplekse musikkstykker, forkledd som enkle stykker».<ref name=thomson-1993-sxiii/>

[[Fil:Hauptstraße 155 Berlin-Schöneberg.jpg|thumb|Blokken på Hauptstraße 155 i Berlin [[Schöneberg]] hvor Bowie bodde fra 1976 til 1978.]]
Som et ekko av ''Low''s minimalistiske og instrumentale tilnærming, inkorporerte det neste albumet i trilogien, ''[["Heroes"]]'' (1977), pop og rock i større grad. Bowie fikk med seg gitaristen [[Robert Fripp]], kjent fra [[King Crimson]]. Som på det første albumet i trilogien, var dette albumet preget av [[den kalde krigen]]s ''zeitgeist'' - tidsånd - symbolisert ved delingen av Berlin.<ref name=pegg-s90-92/> Ved å benytte seg av luftige lyder fra et mangfold av kilder, inkludert maskiner som genererte [[hvit støy]], [[synthesizer]]e og det tradisjonelle japanske musikkinstrumentet [[Koto (musikkinstrument)|koto]], ble albumet nok en suksess og nådde tredjeplassen på den britiske hitlisten. Albumets tittelspor kom ikke lenger opp enn en 24.-plass på singellisten, men ble snart en Bowie-«klassiker» og i løpet av noen måneder hadde låten blitt utgitt på både fransk og tysk.<ref name=sandford-s181-182/> Mot slutten av året framførte Bowie låten under [[Marc Bolan]]s TV-show ''Marc'', og på nytt ved [[Bing Crosby]]s siste julespesial for CBS. Han sang også «Peace on Earth/Little Drummer Boy» i duett med Crosby, en annen versjon av «The Little Drummer Boy» med et nytt [[kontrapunkt]]isk vers. Fem år senere ble denne duetten en julehit verden over, og havnet på tredjeplass i Storbritannia på [[første juledag]] i 1982.<ref name="0-8230-7677-6, s. 572"/>

Etter å ha fullført ''Low'' og ''"Heroes"'' tilbrakte Bowie det meste av 1978 på verdensturnéen ''Isolar II'', hvor han framførte musikk fra de to første albumene i Berlin-trilogien for rundt en million mennesker i løpet av 70 konserter i 12 land. På dette tidspunktet hadde han klart å kvitte seg med sin stoffavhengighet. Biografen David Buckley skrev om ''Isolar II'' at dette var «Bowies første turné på fem år hvor han trolig ikke dopet seg med store doser kokain før han gikk på scenen. [...] Uten den hukommelsessvikten som stoffmisbruk fører med seg, hadde han nå god nok mental tilstand til å skaffe seg venner.»<ref name=buckley-s293/> Innspillinger fra turneen utgjorde materialet for konsertalbumet ''[[Stage]]'' som ble sluppet samme år.<ref name=sandford-s189/>

Det siste stykket av det Bowie kalte sin «[[triptyk]]», ''[[Lodger]]'' (1979), var uten det minimalistiske, luftige preget til de andre to foregående albumene, og vendte delvis tilbake til tromme- og gitar-basert rock og pop fra hans tid før Berlin-oppholdet. Resultatet var en kompleks blanding av [[new wave]] og [[verdensmusikk]], tidvis med ikke-vestlige skalaer. En del spor var komponert ved å benytte Brian Enos og [[Peter Schmidt]]s [[skråstilte strategier|skråstilte strategikort]]: «Boys Keep Swinging» ble gjennomført ved at hele bandet byttet instrumenter, «Move On» benyttet skalaene fra Bowies tidligere komposisjon «All the Young Dudes», men spilt baklengs, og «Red Money» brukte backingsporene fra «Sister Midnight», et stykke han hadde komponert sammen med Iggy Pop.<ref name=carr-murray-s102-107/> Albumet ble innspilt i [[Sveits]]. I forkant av utgivelsen hadde [[Mel Ilberman]] fra RCA uttalt: «Det vil være rimelig å kalle det for Bowies ''[[Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band|Sergeant Pepper]]'' [...] et konseptalbum som portretterer leieboeren som en hjemløs vandrer, uglesett og gjort til offer for livets press og teknologi.» Christopher Sandford mente at «Albumet skapte så høye forventninger med tvilsomme valg, og produksjonen som uttrykte slutten på Bowies samarbeid med Eno - i 15 år.» ''Lodger'' nådde fjerdeplass i Storbritannia og ble nummer 20 i USA med singlene «Boys Keep Swinging» og «DJ».<ref name=buckley-s281/><ref name=sandford-s191-192/> Mot slutten av året var Bowie og Angela i skilsmisseforhandlinger, og etter måneder med strid i rettsvesenet ble ekteskapet oppløst tidlig i 1980.<ref name=sandford-s197/>