Redigerer Dativ (avsnitt)

==== Fra nordmørs- og romsdalsdialektene ====
Som i valdresdialekten, er dativsformene i gradvis i ferd med å bli borte. Dativen står sterkest hos de eldre. I indre strøk, eksempelvis [[Surnadal]] til [[Eidsøra]], er det fortsatt vanlig å bruke dativ i dagligtale.{{tr}} I [[Kristiansund]] og på [[Sunndalsøra]] har bruk av dativ forsvunnet.{{tr}} Kystnære tettsteder som for eksempel [[Smøla]] mangler også dativ. Det er dativendinger på substantiv ved tilstandsindikerende preposisjoner, samt indirekte objekt men ikke konsekvent.{{tr}}

Dativformen ''di'' av ''det'' brukes også.{{tr}} Denne formen må ikke forveksles med ''di'', som markerer direkte objekt av ''dere''.

Bøyingsmessig er flertallsformene de mest homogene. Der er endinga ''å'' uavhengig av kjønn. I entall er det mer variasjon. Sterke hankjønn får endinga ''-a'', for eksempel ''E e på gar'''a''''' (dativ), som betyr «Jeg er på Gården» (ordet ''gården'' står i dativ) og ''E sjer <nowiki>'na gar'</nowiki>'''n''''' (akkusativ), som betyr «Jeg ser på denne gården».

Svake hankjønn og intetkjønn bøyes likt, og ender på ''-å'', for eksempel ''E e i hag'''å''''' (dativ), som betyr «Jeg er i hagen», mens ''E sjer hag'''anj''''' (akkusativ)'', betyr «Jeg ser hagen».

Hunkjønn entall får ''-en'' i dativ, for eksempel ''E vea i elv'''en''''' (dativ), som betyr «Jeg vadet i elva», mens ''«E minnjes elv'''a''''' (akkusativ) betyr «Jeg husker elva».

Romsdalsk har tradisjonelt hatt levende dativbruk, men også her er den på sterk retur. I [[Molde]] og [[Åndalsnes]], er den forsvunnet, og i tidligere dativsbastioner som (indre) [[Fræna]] og [[Eidsvåg (Nesset)|Eidsvåg]] er den så godt som borte. Bare [[Gossa|Gossen]] og Ytre Fræna har levende dativ i dag.

Dativ flertal ender her på ‑''å,'' som ellers i vestnorske dativ-mål: ''je hestå mat'' (gi hestene mat). Målet har egne dativformer i 3. person entall: ''hænnå'', ''hænna'' og ''di'' (han‑, hun- og intetkjønn).