Redigerer Carsten Borchgrevink (avsnitt)

== Southern Cross-ekspedisjonen ==
{{Utdypende artikkel|Southern Cross-ekspedisjonen}}
=== Overvintring i Antarktis ===
[[Fil:Cape adere.JPG|thumb|Stranden ved Kapp Adare med pingvinkolonien i 2001.]]
Med finansieringen i orden gikk Borchgrevink til anskaffelse av ishavsskuta «Pollux» som han døpte om til [[DS «Southern Cross»|«Southern Cross»]] og utstyrte til ekspedisjonsskip.<ref name="Southpole" /> «Southern Cross» seilte fra London i august 1898, og etter en tre ukers stopp i [[Hobart]] på [[Tasmania]] ankom skipet Kapp Adare 17. februar 1899. Her, på stedet som Borchgrevink hadde beskrevet for den geografiske kongressen, satte ekspedisjonen opp den aller første landbasen på det antarktiske kontinentet – midt i en pingvinkoloni. Den ble kalt «Camp Ridley» til ære for Borchgrevinks mor.<ref name="Forex" /> Den 2. mars avgikk «Southern Cross» for overvintring i [[New Zealand]] og etterlot seg en gruppe på ti personer med proviant, utstyr og 70 hunder.<ref name="anta-canterbury-arrival" /> Dette var første gang hunder ble medbrakt til Antarktis.

[[Louis Bernacchi]], ekspedisjonens australske fysiker, skrev etter ekspedisjonen: «Borchgrevink var på mange måter ikke en egnet leder».<ref name="Crane74">Crane, s. 74–75</ref> Borchgrevink var åpenbart ingen autokrat, men uten en ramme av et akseptert hierarki beskrev Bernacchi en rådende tilstand av «demokratisk anarki» der dagene besto av møkk, uorden og inaktivitet.<ref>Fiennes, s. 43</ref> Videre, etter som vinteren utviklet seg, viste det seg at Borchgrevinks tro på at Kapp Adare ville være skånet mot det verste antarktiske været slo feil; han hadde faktisk valgt et sted som var særskilt eksponert for iskald sønnavind fra innlandsisen.<ref name="Mills94">Mills, s. 94–96</ref> Ettersom tiden gikk ble stemningen mer og mer laber; mennene ble irritable og kjedsomhet rådde.<ref>Crane, s. 153</ref> Det var flere alvorlige uhell: et ubevoktet stearinlys førte til tilløp til brann, og ved en annen anledning var flere av mennene nær ved å bli kvalt av kullos fra ovnen.<ref name="Southpole" /> Borchgrevink forsøkte å etablere en daglig rutine, og det vitenskapelige arbeidet ble gjennomført kontinuerlig. Han skrev imidlertid, med referanse til den generelle mangelen på fellesskap: «Stillheten brøler i våre ører».<ref name="Preston14" /> Det la en ytterligere demper på moralen at gruppens zoolog, [[Nicolai Hanson]], ble uhelbredelig syk og død 14. oktober.<ref name="anta-canterbury-burial" />
[[Fil:Ross Barrier 1843.jpg|thumb|left|En tegning av Rossbarrieren fra 1843. Borchgrevink var den første til å seile langs barrieren siden Ross' ekspedisjon 1839–1843.]]
Da vinteren gikk mot slutten og forholdene gjorde det mulig å foreta sledeferder, viste deg seg snart at Borchgrevinks antakelse om en enkel rute til innlandet ikke stemte. Høye fjellkjeder med massive isbreer skilte Kapp Adare fra kontinentets indre, og dette begrenset utforskningen til de nærmeste områdene rundt leiren.<ref name="Preston14" /><ref name="Crane74" /> Imidlertid var Borchgrevinks hovedformål med ekspedisjonen blitt innfridd – å overvintre på det antarktiske kontinentet og gjennomføre vitenskapelige målinger der. Da «Southern Cross» vendte tilbake i slutten av januar 1900, besluttet Borchgrevink å forlate leiren til tross for at det fantes tilstrekkelig med drivstoff og proviant for en overvintring til.<ref name="anta-canterbury-depart" /> I stedet for å vende direkte hjem, seilte «Southern Cross» sørover og avla flere øyer i [[Rosshavet]] besøk. De nådde deretter [[Rossbarrieren|isbarrieren]] som James Clark Ross hadde oppdaget på sin reise 1839–43 og som senere ble oppkalt etter ham.<ref name="Southpole" /> Ingen hadde seilt langs barrieren siden den gang, og Ross hadde ikke vært i stand til å gjennomføre en ilandstigning. Borchgrevink oppdaget en vik langs barrierekanten som senere ble navngitt ''Bay of Whales'' ([[Hvalbukta]]) av Shackleton.<ref name="Forex" /> Den 16. februar 1900 gikk de som de første i land på isbarrieren, og Borchgrevink og to andre ekspedisjonsmedlemmer foretok en sledereise 16 kilometer sørover til 78°50'S – en ny [[Farthest South|sørlig rekord]].<ref name="Southpole" /><ref>Mill, s. 402</ref> «Southern Cross» seilte deretter nordover og ankom New Zealand 1. april. Borchgrevink telegraferte straks om ekspedisjonens skjebne og returnerte med en passasjerdamper til England.<ref>Coleman, s. 243</ref>

=== Tilbakekomst og mottakelse ===
Mottakelsen ved ekspedisjonens tilbakekomst til England var lunken. Den offentlige oppmerksomheten var rettet mot den forestående nasjonale antarktisekspedisjonen der Robert F. Scott nettopp var blitt utpekt som leder,<ref>Crane, s. 89. Scott aksepterte utnevnelsen 11. juni, fem dager før Borchgrevinks ankomst.</ref> framfor et foretakende som framsto engelsk kun i navnet. Til tross for Southern Cross-ekspedisjonens bragder, var deler av det geografiske miljøet fremdeles fortørnet over at Borchgrevinks aksept av Newnes' støtte hadde frarøvet den nasjonale antarktisekspedisjonen midler.<ref name="Southpole" /> Videre beklaget William S. Bruce at Borchgrevink hadde benyttet seg av planer han selv hadde utviklet, men ikke vært i stand til å gjennomføre.<ref name="Speak38" /> Borchgrevinks troverdighet ble ikke bedre av den skrytende tonen som gjennomsyret artikler som ble publisert i Newnes’ tidsskrifter,<ref name="Hux" /> heller ikke av den journalistiske stilen i hans ekspedisjonsberetning ''First on the Antarctic Continent'' som ble utgitt i 1901.<ref name="Borchbiog" />

Borchgrevink hyllet sin egen ekspedisjon som en stor suksess og snakket om «et nytt Klondyke», en overflod av fisk, seler og fugler, og om metallforekomster.<ref name="anta-canterbury-results" /> Han listet opp ekspedisjonens viktigste landevinninger i sin bok: bevis for at en ekspedisjon kunne overvintre i Victorialand, ett års kontinuerlige magnetiske og meteorologiske observasjoner, bestemmelse av den magnetiske sørpols posisjon, oppdagelser av nye arter insekter og gruntvannsfauna, kartlegging av kysten og oppdagelsen av nye øyer, den første ilandstigningen på [[Rossøya (Antarktis)|Rossøya]] og endelig ilandstigningen på isbarrieren og sledeturen til 78°50'S, det sørligste punkt noensinne nådd av mennesker.<ref name="Borchbook7">Borchgrevink (1901), s. 7</ref> Imidlertid hadde valget av overvintringsleir ved Kapp Adare utelukket omfattende geografisk utforskning av kontinentets indre.<ref name="Crane75" /> De vitenskapelige resultatene var mindre omfattende enn forventet, delvis på grunn av tapet av deler av Nicolai Hansons naturhistoriske notater.<ref name="Mill403">Mill, s. 403</ref> Borchgrevink var muligens skyldig i at disse var blitt borte;<ref>Coleman, s. 240</ref> han ble senere involvert i en tvist med Hansons tidligere arbeidsgiver, [[Natural History Museum]] i London over disse forsvunne notatene og prøveeksemplarer samlet av Hanson.<ref name="anta-canterbury-what" />

Etter sin tilbakekomst fra Antarktis ble Borchgrevink æret av [[American Geographical Society]] og utnevnt til ridder av [[St. Olavs Orden]].<ref name="Forex" /> Senere mottok han tilsvarende heder i Danmark og Østerrike, men i England var hans arbeid i mange år i stor grad oversett til tross for Mills anerkjennelse av «et flott stykke pionerarbeid, nyttig for opplæring av menn for senere tjeneste».<ref name="Mill403" /> Historikeren David Crane antyder at dersom Borchgrevink hadde vært britisk marineoffiser ville britene tatt hans bragd mer seriøst.<ref name="Crane74" />