Redigerer Carl I. Hagen (avsnitt)

== 1980-årene: FrPs politiske gjennombrudd ==
=== Tilbake på Stortinget ===
[[Fil:President Reagan and Prime Minister Margaret Thatcher at Camp David 1986.jpg|thumb|upright|Hagen har gitt uttrykk for at USAs president [[Ronald Reagan]] og Storbritannias statsminister [[Margaret Thatcher]] har vært sterke politiske forbilder, blant annet på grunn av deres sterke kutt i marginalskatten og en klar og sterk holdning mot [[Sovjetunionen]] og kommunismen.<ref name="Hagen-83" />]]
Før [[stortingsvalget 1981]] viste meningsmålingene at FrP hadde gode muligheter til mandat i Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. Hagen hadde fått jus-professoren [[Fridtjof Frank Gundersen]] til å stille i Akershus (på tross av at han ikke var med i partiet) og hadde også med seg [[Bjørn Erling Ytterhorn]] i Hordaland og Jens Marcussen i Rogaland som toppkandidater, og gikk optimistisk inn i valgkampen. FrPs valgkamp dette året var i amerikansk stil med [[Country|country and westernmusikk]], en partiformann i cowboyutstyr og store mengder flagg og ballonger, og på tross av at Hagen ikke greide å gjenta TV-suksessen to år i forveien kom alle fire toppkandidater inn.<ref name="Snoen-107-110" />

Valgets store vinner ble imidlertid [[Jo Benkow]]s Høyre. På tross av at det ble borgerlig flertall på Stortinget fikk Norge en mindretallsregjering fra Høyre under [[Kåre Willoch]]s ledelse. KrF ønsket ikke å bli med i en regjering som administrerte loven om selvbestemt abort, og Senterpartiet ville ikke gå inn i en regjering med Høyre alene. Begge mellompartiene ville imidlertid støtte regjeringen i Stortinget, noe som gjorde at Willoch hadde flertall uten FrP og Hagens hjelp. På Fremskrittspartiets landsmøte i 1983 gikk Hagen nok en gang ut og inviterte Willoch til samarbeid, men på tross av dette viste de andre borgerlige partiene liten eller ingen interesse for Hagen.<ref name="Snoen-113-114" />

I årene som fulgte ble forholdet mellom de to partiene igjen dårligere. Høsten 1983 ydmyket [[Kaci Kullmann Five]] Hagen fra Stortingets talerstol da Hagen ikke klarte å svare på Kullman Fives spørsmål om nøyaktig hva FrP mente med at [[minstepensjon]]en burde være halvparten av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, og formuleringer som «Hagen kledd naken» gikk igjen i de store avisene. Etter at også FrP-kollega Marcussen ble utsatt for en lignende behandling av Høyres [[Morten Steenstrup]] var Hagen sjokkert over behandlingen fra Høyre. Angrepene – alle svært konkrete med grunnlag i FrPs programfestede politikk – gjorde at Hagen nå ønsket flere velskolerte, unge liberalister inn på Stortinget, slik at det ikke skulle bli noen flere avkledningsscener.<ref name="Snoen-118-120" />

Det var på denne tiden at Hagen erklærte [[liberalisme]]n som FrPs offisielle ideologi. Hagen var sterkt inspirert av [[Margaret Thatcher]] i [[Storbritannia]] og [[Ronald Reagan]] i [[USA]], som begge på første halvdel av 1980-årene kuttet kraftig i både skatter og i offentlige reguleringer. FrP liberalistiske ideologi bidro til å tiltrekke politisk skolert ungdom til partiet, og ved valgkampen i 1983 bidro FpU med [[Peter N. Myhre]] og [[Pål Atle Skjervengen]] i spissen til et godt valgresultat. Fremskrittspartiet endte med 6,3 prosent av stemmene på landsbasis, noe som gav 63 fylkestingsrepresentanter og 377 kommunestyrerepresentanter.<ref name="Snoen-115-117" />

Våren 1985 hadde Hagen et mål om å få 15 stortingsrepresentanter, men store økonomiske problemer la en klar demper på valgkampsatsingen. FrP endte med kun to mandater, og Hagen selv var bare 2&nbsp;000 stemmer unna å miste sitt mandat. [[Stortingsvalget 1985|Valget]] var imidlertid gått mye dårligere for Høyre, og regjeringen var nå avhengig av FrPs støtte for å få flertall. Dette gjorde at Hagen trodde han skulle få betydelig innflytelse. Hagen hadde imidlertid lovet i valgkampen å ikke felle en borgerlig regjering, og Willoch gav derfor lite i bytte for støtte i Stortinget.<ref name="Snoen-123" />

=== 1985–1987: Regjeringskriser og Willochs avgang ===
[[File:Kåre Willochs, 1983.jpg|mini|Etter fallende oljepris i 1986 foreslo [[Regjeringen Willoch]] en innstrammingspakke der blant annet [[bensinavgift]]en skulle økes med 42 øre. Carl I. Hagen og FrP bidro til å stemme ned regjeringens forslag, og åpnet derfor for [[Gro Harlem Brundtland]]s (Ap) tilbakekomst som statsminister.]]

Den første prøvelsen for regjeringen kom i budsjettbehandlingen samme høst. Arbeiderpartiet og [[Gro Harlem Brundtland]] var ikke villige til å hjelpe regjeringen, og i behandlingen i stortingskomiteene gikk FrP sammen med Ap og SV i mange påplussinger i budsjettet. Samtidig foreslo Hagen kutt i [[u-hjelp]]en og [[Norsk landbrukspolitikk|landbruksstøtte]]n, noe som ikke var holdbart for KrF og Senterpartiet. [[Kjell Magne Bondevik]] advarte Willoch om at han etterhvert måtte velge mellom KrF og FrP, og i en pressekonferanse den 7. desember kom Hagen med kraftige angrep mot Willoch. «Både Jo Benkow og [[Rolf Presthus]] ville være en langt bedre statsminister enn Kåre Willoch», uttalte Hagen.<ref name="Snoen-124-125" />

Tre dager senere stilte Willoch [[kabinettsspørsmål]] om fordelingen av tippemidler. Regjeringen ønsket en fordeling 50/50 mellom idrett og kultur, mens Ap, SV og FrP ønsket en større andel til idretten. Dette var en mindre viktig sak for landet, og Willochs kabinettsspørsmål må anses som en maktdemonstrasjon. Hagen var svært bitter over Willochs linje og følte at han ble hovert over. Likevel valgte Hagen å redde regjeringen for denne gang.<ref name="Snoen-125" />

Mot jul inngikk regjeringen og FrP et forlik om den endelige salderingen av statsbudsjettet, mye på grunn av det gode forholdet mellom Hagen og Høyres parlamentariske leder [[Jan P. Syse]]. FrP fikk igjennom 201 millioner ekstra til veier, politi og rettsvesen, og på tross av at dette egentlig var mindre beløp var Hagen godt fornøyd over å være inne i varmen.<ref name="Snoen-125-126" /> Brundtland kommenterte forliket med at «Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har måttet akseptere at Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen har fått politisk innflytelse», mens Willoch fastholdt at han var «opptatt av å se praktisk på tingene og ikke la sympatier og antipatier overfor andre skape vansker».<ref name="Fr.p. får innflydelse " /><ref name="Willoch trøster" />

Våren 1986 hadde [[oljeprisen]] falt fra 29 til 15 dollar fatet, og i mars la Willoch frem en «påskepakke» med 16 innstramningsforslag. Et av punktene var å øke [[bensinavgift]]en med 42 øre literen, og regjeringen gikk først til Arbeiderpartiet for støtte. Arbeiderpartiet ville imidlertid kun gå med på innstrammingene dersom man også hevet skattene for de rikeste, noe som var politisk umulig for Willoch. Dette skapte et dilemma for Hagen. Regjeringen var nå avhengig av FrPs støtte for å overleve, men Hagen hadde i valgkampen lovet å bekjempe alle skatte- og avgiftsøkninger, bensinavgiften spesielt. Samtidig hadde han også lovet å ikke felle en borgerlig regjering. Dagen før Willoch stilte kabinettsspørsmål om påskepakken sendte FrP ut en pressemelding om at «velgerne kunne stole på Hagen i spørsmålet om bensinprisene», og regjeringens skjebne var dermed beseglet. Willoch kalte avgjørelsen et «løftebrudd», mens Hagen mente kabinettsspørsmålet på bensinavgiften var et «politisk selvmord» av Høyre-lederen. Dette banet vei for Gro Harlem Brundtlands gjeninntreden som statsminister, og Hagens avgjørelse fikk langsiktige konsekvenser for norsk politikk. Fellingen av Willoch kom til å prege forholdet til Høyre i resten av Hagens tid som politiker og bidro til å ødelegge FrPs forsøk på å komme i regjering i lang tid fremover.<ref name="Moen-154-156" />

Året etter Willoch-regjeringens fall forsøkte Rolf Presthus å innlede et nytt borgerlig samarbeid. I pinsen 1987 bestemte Høyre, Sp og KrF seg for å fremme mistillitsforslag mot [[Gro Harlem Brundtlands andre regjering|Regjeringen Brundtland]] under behandlingen av [[jordbruksoppgjøret]]. Partiene var avhengig av FrPs støtte for å få flertall, selv om økte overføringer til bøndene ville gå midt imot Fremskrittspartiets politiske plattform. Hagen sendte saken ut til høring i partiorganisasjonen, men utfallet var i praksis gitt på forhånd: FrP stod fast på det programfestede standpunktet med å ikke øke subsidiene til landbruket. Hagen holdt imidlertid kortene tett til brystet, og avgjørelsen ble holdt strengt hemmelig frem til en pressekonferanse dagen før spørsmålet skulle opp i Stortinget. Samtidig sendte han blandede signaler til Høyre, slik at Presthus kort tid før pressekonferansen faktisk var sikker på at Hagen ville bidra til å felle Brundtland. Det var kun få minutter før han slapp nyheten offentlig at Hagen gav Presthus beskjed om at FrP ikke ville stemme for mistillitsforslaget. Direkte på ''Dagsrevyen'' forklarte Hagen at Norge var inne i en «alvorlig økonomisk krise» samtidig som «behovet for innstramminger og måtehold er akseptert». «Et nytt oppgjør for landbruket vil ødelegge denne positive samfunnsholdning om moderasjon», mente Hagen.<ref name="Moen-158-161" /> Hagen har i etterkant beskrevet samtalen med Presthus som «en av sine vanskeligste samtaler», og han skal ha hatt tårer i øynene og gråten i halsen da han knuste Presthus' drøm å bli statsminister.<ref name="Hagen-127" /> Hagen har likevel forsvart avgjørelsen om å ikke felle Brundtland, da han blant annet var redd for å miste hele troverdigheten i landbrukspolitikken om han stemte for å øke subsidiene.<ref name="Hagen-124" />

=== Innvandringspolitikk, lønnslov og rekordvalgene i 1987 og 1989 ===
[[Fil:World Islamic Mission 1.jpg|thumb|upright|Før valget i 1987 hadde FrP for første gang innvandrings- og flyktningepolitikk som sin viktigste sak. På tross av et hardkjør mot Hagen etter bruken av det såkalte «[[Mustafa-brevet]]» gjorde Fremskrittspartiet sitt til da beste valg noensinne med 12,3 prosent av stemmene. (Ill.foto: [[World Islamic Mission]]s moské i [[Åkebergveien (Oslo)|Åkebergveien]] i [[Oslo]].)]]

Innvandringsspørsmålet ble sentralt i FrPs politikk før [[Kommunestyre- og fylkestingsvalget 1987|valget i 1987]]. Antallet asylsøkere hadde økt fra under 1&nbsp;000 i året til 8&nbsp;600 i 1987, samtidig som den fallende oljeprisen hadde skapt problemer i norsk økonomi. Den 31. august foreslo biskop [[Andreas Aarflot]] en egen flyktningeskatt. Hagen grep straks sjansen og betegnet regjeringens politikk som «naiv» og «kostbar for skattebetalerne». Den 7. september leste Hagen høyt fra [[Mustafa-brevet|et brev]] han hadde mottatt i juli. Brevet var undertegnet en viss «Mohammed Mustafa» og fremholdt at «[[Islam]], den eneste sanne tro, vil seire her i Norge», at «en dag vil [[moské|moskeer]] være like vanlig i Norge som kirker er det i dag», og at «en dag skal også det vantro korset i [[Norges flagg|flagget]] bort!».

Hagen fikk langvarig applaus fra publikum på valgmøtet i [[Rørvik i Vikna|Rørvik]] da han leste brevet høyt, men allerede dagen etter kunne ''[[VG]]'' avsløre at brevet var falskt. Hagen måtte unnskylde at han ikke hadde undersøkt brevet grundigere. Hvem som fabrikkerte brevet, har aldri blitt kjent. Den virkelige Muhammed Mustafa anmeldte Hagen for ærekrenkelser, og innvandringspolitikk ble en hovedsak i valgkampinnspurten. I valget gjorde FrP sitt beste valg noensinne med 12,3 prosent av stemmene, og i Oslo fikk Høyre og FrP flertall alene. I ettervalgsmålingene oppgav 35 prosent av FrPs nye velgere at innvandrings- og flyktningepolitikken var utslagsgivende – langt flere enn de som oppgav de tradisjonelle FrP-sakene skatt og helse.<ref name="Snoen-142-146" />

Hagen fikk med fokuset på innvandring innpass i helt nye velgergrupper, og sommeren 1988 ville hvert femte [[Landsorganisasjonen i Norge|LO]]-medlem stemme FrP. Samtidig førte den nye linjen til flere konfrontasjoner med [[Blitz]] og andre radikale miljøer, og ved Hagens [[Arbeidernes internasjonale kampdag|1. mai]]-tale i [[Spikersuppa]] haglet flaskene og skjellsordene fra sortkledde ungdommer. Kort tid etterpå ble det sirkulert en «dødsliste» der ekteparet Hagen var nevnt, og Hagen med familie opplevde en lang rekke telefontrusler.<ref name="Moen-179-180" />

Regjeringen Brundtland la i 1988 frem et nytt forslag til [[lønnsloven|lønnslov]]. Denne gjorde det ulovlig å gi større tillegg enn hva som ble fastslått i sentrale forhandlinger mellom de store sammenslutningene i arbeidslivet, i praksis LO og [[Norsk Arbeidsgiverforening|N.A.F.]] Hagen hadde i flere år omgitt seg med liberalistiske rådgivere som Skjervengen og [[Tor Mikkel Wara]], og nå satte han liberalistene i arbeid med å angripe den nye loven. Liberalistene la frem et dokument der det ble trukket linjer fra regjeringens politikk til [[Benito Mussolini|Mussolini]] og [[Partito Nazionale Fascista|det italienske fascistpartiets]] politikk i [[mellomkrigstiden]], noe Hagen forsøkte å få inn i [[Stortingets finanskomité|finanskomiteens]] merknader til loven.

Dokumentet skapte rabalder på Stortinget, og etter at den [[Stortingets forretningsorden|vanlige forretningsorden]] ble tilsidesatt i behandlingen av Hagens forslag omtalte Hagen dette som «statskuppfart» fra Stortingets talerstol. Dette førte til at Stortingspresident [[Jo Benkow]], som mistet flere nære familiemedlemmer i [[Holocaust]], klubbet ham ned og påtalte ordbruken og sammenligningen med fascismen. Den påfølgende ordvekslingen ble skarp. [[NTB]] skrev at «den alminnelige oppfatningen i Stortinget er at Hagen har brutt en grense for hva representantene kan tåle seg i mellom».<ref name="Snoen-148-152" /><ref name="storm mot Hagen" />

Etter Fremskrittspartiets landsmøte 1989 var Hagen igjen i vinden, og meningsmålingene viste seks prosentpoeng fremgang for partiet. I valgkampen ble det alle mot Hagen, og statsminister Brundtland stilte for første gang opp til duell mot FrP-formannen på NRK. På spørsmål om hvorfor kriminelle på rømmen hadde krav på sosialhjelp rotet Brundtland seg inn i et komplisert juridisk resonnement, mens Hagen helt enkelt svarte «dette er meningsløst» og gikk til angrep på de han kalte «døgenikter». Hagen ble med klar margin kåret til debattens vinner på ''Kveldsnytt'', og i tiden som fulgte, kapret han velgere både fra arbeiderklassen og kristenkonservative miljøer. To uker før [[Stortingsvalget 1989|valget]] lå FrP på 20 prosent på meningsmålingene, men da valgkampens siste dager kom til å handle om miljøvern og andre saker som ikke var viktige for FrP, gikk partiet sterkt tilbake. Hagen var redd for å falle under 10 prosent, men på valgnatten ble resultatet 13 prosent. Dette var Fremskrittspartiets hittil beste valg, da det fikk 22 stortingsmandater og ble landets tredje største parti.<ref name="Moen-187-192" />