Redigerer Canon de 75 modèle 1897 (avsnitt)

==Britisk tjeneste==
I 1915 trengte det britiske militæret et effektiv luftvernsforsvar på De britiske øyer, og fikk flere ''autocanon de 75 mm Mle 1913'' selvdrevet luftvernskanoner som et midlertidig tiltak.<ref>Hogg&Thurston, s. 48</ref> Britene kalte disse våpnene med en 75 mm kanon montert på en de Dion lastevogn «Breech Trunnion». Flere vanlige 75 mm kanoner ble kjøpt fra Frankrike og tilpasset hos Coventry Ordnance Works til et luftvernsystem som fikk kallenavnet «Centre Trunnion». Ved krigens slutt i 1918 var det fremdeles 29 stykker på Storbritannia.<ref>Routledge 1994, s. 27</ref>

Etter [[slaget om Frankrike]] i juni 1940 var den britiske hæren i seriøs mangel på et feltartilleri, og fikk kjøpt 895 eldre M1897 kanoner og en million granater fra den amerikanske hæren. Av politiske årsaker ble oppkjøpet organisert gjennom en handel mellom US Steel Corporation og British Purchasing Commission. Disse umodifiserte feltkanonene fikk den britiske betegnelsen ''Ordnance, QF, 75mm Mk 1'', selv om mange ble modifisert etter hvert som de var operert av feltartilleriet og panservernet. Noen av kanonene ble fratatt deres affutasje og ekstrautstyret for montering på stasjonære og mobile plattformer, dermed betegnelsen ''Mounting, 75mm Mk 1''.

Fra USA ble 170 GMC M3 Gun Motor Carriage panserkjøretøyer sendt til den britiske hæren i 1943. Disse halvbeltekjøretøyene som brukes som selvdrevet artillerienheter, fikk betegnelsen ''75 mm SP, Autocar''. Disse var brukt som ildstøttekjøretøyer for panserbilregimentene i Nord-Afrika, Italia og på vestfronten i 1944-45.