Redigerer Benito Mussolini (avsnitt)

=== Sosialistisk partifunksjonær og journalist i Italia ===
Etter tilbakekomsten fra Østerrike var hans anseelse innen hans parti, [[Partito Socialista Italiano]] (PSI), så stor at han tidlig i 1910 ble gjort til partisekretær i byen [[Forlì]] (Emilia-Romagna). Der overtok han ansvaret for månedstidsskriftet ''L'idea socialista'', som han gav det nye navnet ''La Lotta di Classe'' («Klassekampen») og gjorde om til en megafon for PSIs mest ekstreme fløy. Her kjempet han ikke bare mot byens republikanske flertall, men gikk også til felts mot de mer moderate innen eget parti. Flere av dem var katolikker med et greit forhold til sin kirke. Dette ville Mussolini ha slutt på.{{tr}}

Mussolinis engasjement mot kristendommens «slavementalitet» var såpass sterk at han gjorde sitt beste for å få fjernet kristne fra den italienske sosialisme. Under en sosialistkongress i Forlì fremla han, uten å få gjennomslag, et resolusjonsforslag om at den katolske tro – og enhver tradisjonell monoteistisk bekjennelse – var uforenlig med sosialismen, og at sosialister som praktiserte religion eller tolererte at deres barn utviklet religiøsitet måtte ekskluderes fra partiet. Mussolini gikk inn for at partimedlemmene skulle avstå fra kirkebryllup, dåp og ethvert religiøst ritual.{{tr}}

Den 17. januar begynte han å kohabitere med [[Rachele Mussolini|Rachele Guidi]], datteren til farens livsledsagerske. Selv om han med en månedslønn på 120 lire knapt kunne fø på noen familie, inngikk han «ekteskap»<ref>Kirkpatrick, s. 45.</ref> Det var en forbindelse med verken borgerlig eller kirkelig anerkjennelse.

Mussolini ble også medarbeider for det sosialistiske tidsskriftet ''Soffitta''. Den 23. august deltok han på sosialistkongress i Milano.

Den 1. september 1910 ble datteren [[Edda Mussolini|Edda]] (1910–1995) født, det første av hans fem barn med Rachele.

Den 29. september 1911 brøt [[den italiensk-tyrkiske krig]] ut. Italia gikk til angrep for å erobre de osmanske provinsene [[Kyrenaika]] og [[Tripolitania]] i Nord-Afrika. Mussolini og størstedelen av PSI tok energisk avstand fra angrepskrigen. Han karakteriserte regjeringen [[Giovanni Giolitti|Giolittis]] afrikafelttog som et «røvertokt», og at den hadde funnet det for godt å drapere [[Italias flagg|den italienske trikolor]] over en møkkahaug.<ref>Mack Smith: ''Storia d'Italia'', Laterza, 1973</ref> I Forlì utropte Mussolini til generalstreik og lot bygge barrikader. Politiet fikk militære forsterkninger. Den 25. september var Mussolini  sammen med sin republikanske venn [[Pietro Nenni]] med på en stor antikrigsdemonstrasjon som utartet i skadeverk og endte i  sammenstøt med ordensmakten. Han ble arrestert 14. oktober og stilt for retten. Den 23. november ble han dømt til ett års fengsel. Den 19. februar 1912 reduserte appelldomstolen i [[Bologna]] straffen til fem og en halv måned, og den  12. mars slapp han fri.

Fengslingen hadde kraftig styrket hans renommé som sosialistisk revolusjonær, og hans navn var nå kjent og kjært i partikretser langt ut over hjemtraktene. Under velkomstselskapet etter løslatelsen erklærte den ledende sosialist [[Olindo Vernocchi]]:
{{Sitat|Fra i dag av er du, Benito, ikke bare representanten for Romagnas sosialister, men ''il duce'' for alle revolusjonære sosialister i Italia.<ref>Ivone Kirkpatrick: ''Mussolini. A study in Power'', New York, 1964, s. 49</ref>}}
Dette synes å ha vært første gang han ble kalt ''il Duce'' (lederen, føreren); han var altså sosialistisk ''Duce'' før han ble fascist.

Under sosialistpartiets kongress i [[Reggio Emilia]] i juli 1912 gikk han til heftige angrep på reformister i partiet som hadde lykkønsket kongen etter at han hadde unnsluppet en anarkistisk attentatsmann. Han fremla et eksklusjonsforslag den 8. juli og klarte med det å få flere av lykkønskerne ([[Leonida Bissolati]], [[Ivanoe Bonomi]], [[Angiolo Cabrini]] og [[Guido Podrecca]]) kastet ut av partiet, deriblant sjefredaktøren for partiorganet Avanti!. De ekskluderte dannet under [[Leonida Bissolati]] det nye [[Partito Socialista Riformista Italiano]]).<ref>Kirkpatrick, s. 47</ref>

Kongressen innebar at PSI foretok et ytterligere rykk mot venstre. Den klare nøkkelrollen som Mussolini ved dette før første gang spilte under en partikongress, ble registrert i hele Italia.<ref>Kirkpatrick, s. 51</ref> Deretter ble han en av de viktigste lederskikkelser i partiet og sosialistmiljøet, og fremste eksponent for sosialismens [[maksimalisme|maksimalister]]. Han begynte å skrive i [[Paolo Valera]]s tidsskrift ''«Folla»'', under psevdonymet «det søkende menneske».

I desember 1912 ble Mussolini sjefredaktør for ''Avanti!,'' som ble redigert og utgitt fra [[Milano]]. Opplaget steg nå svært raskt fra 20&nbsp;000 til 100&nbsp;000 eksemplarer.

I  november 1913 startet Mussolini tidsskriftet ''Utopia;'' navnet var inspirert av [[Thomas More]]s verk av samme navn. Mussolini betraktet Thomas More som den første sosialist. Utopia reflekterte tydelig den innflytelsen som [[Georges Sorel]]s [[syndikalisme]] hadde på Mussolinis tenkning. I en anmeldelse av Sorels ''Réflexions sur la violence'' skrev Mussolini: «Det jeg er … skylder jeg Sorel. […] Han er en gjennomført læremester som med sine skarpe teorier om revolusjonære formasjoner har han bidratt til de fascistiske [[Kohort (avdeling)|kohorters]] disiplin, kollektive energi, massenes makt»<ref>A. James Gregor: ''The Ideology of Fascism: The Rationale of Totalitarianism'', New York:Free Press, 1969, s. 116</ref> Og i 1913 hadde Sorel sagt: «Mussolini er ingen ordinær sosialist. En dag vil dere se ham som anfører av en konsekrert bataljon, hilsende det italienske banner med sin dolk. Han er en italiener av [[1400-tallet|det 15. århundre]], en ''[[condottiere]]''. Dere vet det bare ikke ennå. Han er den ene energetiske mann som har evne til å rette på regjeringsmaktens svakheter».<ref>Kirkpatrick, s. 159</ref>

Samme år angrep han på nytt den katolske kirken i skrift med boken ''Giovanni Huss il veridico'' («[[Jan Hus]] den sannferdige»), om den middelalderske tsjekkiske nasjonalisten som ble brent på kjetterbål i [[Konstanz]] i 1415. Her finner man også ansatser som han senere skulle ta med seg inn i sin fascisme.

Sosialistpartiets fremgang i de nasjonale valg i 1913 ble i stor grad tilskrevet Mussolini, som på den påfølgende partikongressen i [[Ancona]] i 1914 atter spilte en hovedrolle. Sammen med [[Giovanni Zibordi]] fikk han gjennom et vedtak om at [[frimureri]]et var uforenlig med sosialismen.

Som en av samtidens sosialister uttrykte det:
{{Sitat|Denne unge revolusjonære er nå Det sosialistiske partiets hjerte og hjerne. Blant massene, men særlig den nye generasjon funksjonærer … er han som taler og skribent den som de fleste skatter, tilber og etterligner. Under sosialistkongressen i Ancona var hans vilje lov, og hans autoritet som en diktators…|Ivanoe Bonomi (en av de ekskluderte fra PRI, en sosialist som ikke var blant Mussolinis tilhengere)<ref>Giorgio Pini / Duilio Susmel: ''Mussolini l'uomo e l'opera'', Firenze, 1953, s. 229</ref>}}

Den  9. juni 1914 ble han valgt til byråd i Milano, og han var en av aktørene under ''den røde uke'', en stor generalstreik. Ved regionalvalgene gikk det bare fremover for sosialistene.

Men så brøt [[første verdenskrig]] ut. Italia var til å begynne med ikke innblandet, og bare et lite mindretall av italienerne var tilhengere av å delta i krigen. Også sosialistene sto på nøytralitetskursen; den var også blitt fastlagt i partivedtak. Nøytraliteten var i pakt med [[sosialistisk internasjonalisme|den sosialistiske internasjonalisme]]. Mussolini støttet først også denne kursen offisielt, og sa lydig at en italiensk krigsinnsats ikke ville tjene det italienske proletariatet, bare kapitalkreftene. Men hans bakgrunn tenderte vekk fra sosialistisk internasjonalisme, og han helte mot sosialistisk ''nasjonalisme''. Overfor [[Cesare Battisti]] uttrykte han allerede i september 1914 at den italienske nøytraliteten var meningsløs, fordi man dermed endte med som passiv støttespiller for sentralmaktene [[Tyskland]] og [[Østerrike-Ungarn]]. Italia måtte utvise det fornødne mot til å slå inn på veien mot stormaktsstatus, og slik fullføre det verk som arkitektene av ''[[Risorgimento]]'' hadde begynt på.<ref>Kirkpatrick, s. 58</ref>

Samtidig ønsket det italienske utenriksdepartement å innvirke på den offentlige mening; allerede før krigsutbruddet hadde det igangsatt operasjoner rettet særlig mot de to presumptivt kraftigste krigsmotstandermiljøene, nemlig det katolske og det sosialistiske. Overfor sosialistene fant man en indirekte tilnærming gjennom [[Filippo Naldi]], som var redaktør av den ledende [[Bologna]]avisen Resto del Carlino, som tok kontakt med redaktør Mussolini i Avanti!.<ref>Claudio Mussolini: «Grande guerra, la verità su Mussolini interventista», i '[[Corriere della Sera]]'', 2. juli 2002, s. 35</ref> Hvor meget dette som faktisk kom til å innvirke på Mussolini, er vanskelig å si. I alle fall kom det artikler både før og etter krigsutbruddet som trakk i hver sin retning: På den ene side artikler som stod på den sosialistiske internasjonalismes grunn, på den annen side nærmest det tvert motsatte.<ref>Valerio Castronovo og andre: ''La stampa italiana nell'età liberale'', Laterza, 1979, s. 248.</ref>

Da Mussolini lot det nøytralitetsskeptiske alternativet komme klart til uttrykk den 10. oktober 1914 i Avanti! i artikkelen  ''Dalla neutralità assoluta alla neutralità attiva ed operante'', ble det uro i egne partirekker. I artikkelen påpekte han også at sosialistene lett kunne bli isolerte med et absolutt nøytralitetsstandpunkt. Den 19. oktober vegret han seg i partipresidiet mot å innta et klart standpunkt, og han ble fjernet fra partipresidiet og fra avisredaksjonen.

Få uker etter var Mussolini igjen på banen, med en nystartet avis, Il Popolo d’Italia. Den bekjente seg også til sosialismen. Men allerede i dens første utgave, den 15. november, angrep Mussolini heftig flere av sine gamle kamerater og brøt mer åpent med PRI-linjen ved å gå sterkt inn for at Italia skulle tre inn i krigen på [[Trippelententen]]s side fra 1915 av.

Hans partikamerater beskyldte ham for å være blitt en forræder mot sosialismen og for å ha mottatt bestikkelsespenger fra Vestmaktene. Det endte med at han ble ekskludert fra Sosialistpartiet den 25. november 1914.<ref>Kirkpatrick, s. 69</ref> Historikere er kommet til at Mussolini ikke hadde vært ute etter å berike seg selv. At Frankrike lot betydelige midler tilflyte Mussolinis nye avis, hadde med det å gjøre at det var i fransk interesse å få Italia som alliert i verdenskrigen.