Redigerer Annie Besant (avsnitt)

== Sosialist ==
[[Fil:Annie Besant.png|thumb|Annie Besant som fabiansk sosialist (maleri etter bilde, fra Prosjekt Gutenberg)]]
Bradlaughs parlamentariske arbeid ble en splittende faktor mellom Bradlaugh og Annie Besant. Kvinner hadde ennå ingen plass innenfor parlamentarisk demokrati, og Annie Besant var en [[Kvinnebevegelsen|kvinnesaks-forkjemper]].

Tidlig i 1880-tallet ble hun en nær venn av [[George Bernard Shaw]], en ung irsk forfatter som hadde bosatt seg i [[London]] og var en ledende skikkelse innenfor [[Fabian Society]]. Annie beundret hans tekster og prøvde forgjeves å overtale ham til å bo sammen med henne i [[London]]. Gjennom Shaw ble hun medlem av Fabian Society, som på denne tiden utgjorde en forsamling som søkte etter åndelige, snarere enn politiske, alternativer til det kapitalistiske systemet.

Annie begynte nå å skrive for [[Fabian Society]], deriblant essayet «Industri under sosialismen»<ref>[http://www.econlib.org/library/YPDBooks/Shaw/shwFS6.html#The Organization of Society: Industry under Socialism, by Annie Besant] {{Wayback|url=http://www.econlib.org/library/YPDBooks/Shaw/shwFS6.html |date=20081028050830 |df=iso }}</ref> i ''Fabian Essays in Socialism'',<ref>George Bernard Shaw og H. G. Wilshire (redaktører): ''Fabian Essays in Socialism'', 1. utgave [[London]], [[desember]] [[1889]]; 2. utgave: The Humboldt Publishing Co., [[New York]], [[mai]] [[1891]]</ref> som ble solgt i 27&nbsp;000 eksemplarer på to år. 

Dette førte til et anstrengt forhold til Bradlaugh, som var motstander av enhver form for sosialisme.

=== Marxistisk lokalpolitiker ===
I 1884 utviklet Annie Besant et vennskap med [[Edward Aveling]], en ung sosialistisk lærer som bodde hjemme hos henne en tid. Edward Aveling var den første som oversatte tekster av [[Karl Marx]] til engelsk.

Aveling og Elinor Marx sluttet seg til [[Den sosialdemokratiske føderasjon (Storbritannia, 1881)|den sosialdemokratiske føderasjon]], men kom i konflikt med partiets leder [[Henry Hyndman]]. De sluttet seg i stedet til [[Den sosialistiske liga (Storbritannia, 1885)|den sosialistiske liga]], et marxistisk utbryterparti som var dannet av kunstneren [[William Morris]].

Morris spilte utvilsomt en stor rolle i Besants engasjement i marxismen. Hun var medlem av [[Den sosialistiske liga (Storbritannia, 1885)|den sosialistiske liga]] &ndash; samtidig som hun var med i [[Fabian Society]], og ble et av partiets beste folketalere.

Den 26. november 1888 stilte Annie Besant til valg ved [[Londons skolestyre]] som marxistenes kandidat, under parolen «ingen flere sultne barn» og [[kvinnebevegelsen|kvinnesak]]. Institusjonen fungerte som en lokal regjering, og var det første direkte valgte lokalstyre som omfattet hele [[London]]. Valget ble et politisk jordskjelv, da Annie Besant den [[Valget i Tower Hamlets til Londons skolestyre i 1888|vant valgkretsen Tower Hamlets]] med 15&nbsp;926 stemmer.

Kvinner hadde ikke lov til å delta i parlamentarisk politikk; i 1881 fikk de imidlertid innflytelse i lokalpolitikken. Annie Besant gikk rundt med en rød sløyfe i håret, og holdt taler ved støyende folkemøter: ''«Jeg ber velgerne om å stemme på meg, og de som ikke er velgere om å arbeide for meg. Dette fordi kvinner er ønsket i styret, og det er alt for få kvinnelige kandidater»''.

=== Samboer med datteren til Karl Marx ===

En tid bodde hun sammen med [[Eleanor Marx]], datter av [[Karl Marx]]. Politiske uenigheter med [[Eleanor Marx]], førte til at Annie Besant ble en desto større tilhenger av [[Fabian Society|fabiansk sosialisme]].

=== Forholdet til Friedrich Engels ===
[[Fil:Engels.jpg|thumb|Friedrich Engels hevdet at «Moder Besants» engasjement for å hjelpe svake grupper, hemmet revolusjon.]]

Forfatteren Nethercot skrev i sin biografi at ''«Mrs. Besant tråkket aldri ned dørene til Engels hjem, selv om hun var den fabianske sosialisten som han hadde den største respekt for, på grunn av hennes innflytelsesrike pamfletter».''<ref>The First Five Lives of Annie Besant, s. 325</ref>

«Respekt» er likevel ikke «enighet». Under streikene blant fyrstikkpikene (1887) og havnearbeiderne (1888), mente [[Friedrich Engels]] at arbeiderne burde gjøre opprør uten hjelp utenfra, og omtalte sarkastisk Annie Besant som en av mange «utstillingsdukker av menn og kvinner» som stod i veien for et lederskap fra grasrota.<ref>Brev til Florence Karl Kautsky (Stuttgart), [[London]], 25. oktober 1891, Marx-Engels Werke, bind 37, s. 190-191, Berlin, Dietz, 1967.</ref> 

Annie Besant, [[Herbert Burrows]], [[Benjamin Tillett]] og store deler av [[Fabian Society]] hevdet at samfunnets laveste klasser var for svake til kjempe for sine sosiale rettigheter, uten hjelp. [[Friedrich Engels]] omtalte nedlatende Annie Besant som «Moder Besant», og mente at fyrstikkpikene og havnearbeiderne ikke var intellektuelt modne nok til selv å gjøre opprør.

Den 2. mai 1888 klaget [[Friedrich Engels]] over at Annie Besant nektet å trykke hans omtale av den engelske oversettelsen av hans bok [[Arbeiderklassens forhold i England i 1844]] i hennes tidsskrift ''Our Corner magazine''.<ref>Brev til Florence Kelley-Wischnewetsky (New York), [[London]], 2. mai 1888, Marx-Engels Werke, bind 37, s. 58, Berlin, Dietz, 1967.</ref>

=== «Den blodige søndagen» (1887) ===
{{Utdypende artikkel|Den blodige søndagen i London i 1887}}
Arbeidsledigheten var et sentralt problem i tiden. En lang økonomisk depresjon satte inn i 1873, og vedvarte resten av århundret. I 1887 takket Annie Besant ja til tilbudet om å holde en tale ved et folkemøte ved [[Trafalgar Square]] i [[London]] den 13. november. 
[[Fil:1887BloodySunday.jpg|thumb|Den blodige søndagen. Tegning fra ''Illustrated London News'']]
Hennes tale var en flammende kritikk av regjeringens forsømmelse av samfunnets arbeidsledige. Som aktivist for irsk uavhengighet, krevde hun stans i Englands undertrykkelse av [[Irland]] og at [[parlamentsmedlem]]met [[William O'Brien (1852&ndash;1928)|William O'Brien]] måtte settes fri fra [[fengsel]]. 

Folkemøtet brøt ut i en politisk demonstrasjon, og regjeringen reagerte med å bruke politi mot demonstrantene. Da det brøt ut voldelige kamper mellom politi og demonstranter, ble det satt inn troppeforsterkninger mot demonstrantene. En demonstrant ble drept, mange ble skadd, og hundrevis ble arresterte. Annie Besant utfordret politiet til å arrestere henne, noe som ikke ble skjedde av frykt for at urolighetene skulle spre seg.

Hendelsesforløpet ble kjent som «[[Den blodige søndagen i London i 1887|den blodige søndagen]]», og Annie Besant ble anklaget som ansvarlig for tragedien. Hun organiserte likevel et økonomisk hjelpeprogram for fengslede demonstranters familier. Dette førte til at Bradlaugh brøt forbindelsen med henne.

=== [[Fyrstikkpikenes streik i London i 1888]] ===
[[Fil:Matchgirl strikers.PNG|thumb|Fyrstikkpiker i streik i London, 1888]]
Annie Besant ble forelsket i den unge sosialisten [[Herbert Burrows]], som hadde nær kontakt med arbeiderne i fyrstikk-fabrikken [[Bryant and May]] i [[Bow]], [[London]].

De ansatte var mindreårige piker og kvinner som levde på sultelønn, og med en arbeidsdag på mellom 14 og 16 timer som var ulovlig i henhold til [[1847 Factory Bill]]. Ledelsen hadde innført et omfattende system med ulovlige økonomiske represalier. I tillegg var arbeidet forbundet med alvorlige helseproblemer i form av [[fosfornekrose i kjeven]].

Annie Besant ledet en streik for høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Aksjonen fikk almen støtte og sympati, også i form av skriftlige støtte-erklæringer fra geistlige som tidligere hadde kritisert henne. Annie Besant ledet demonstrasjonen til 1400 «fyrstikk-piker», og ble hyllet langs Londons gater. 

Hun tok 50 ansatte med seg til det britiske parlamentet, hvor de selv fikk anledning til å redegjøre for forholdene ved fabrikken overfor en gruppe parlamentsmedlemmer.

Etter tre uker tvang Annie Besant fabrikken til å øke lønningene og forbedre arbeidsforholdene. Hun hjalp også de ansatte med å grunnlegge en fagforening og etablere et senter for deres sosiale rettigheter.

Annie Besants kampanje var fagforeningenes første seier over arbeidsgiverne i Englands historie, og var et vendepunkt i britisk sosialisme og arbeiderbevegelse.

=== Havnearbeider-streiken (1889) ===
{{Utdypende artikkel|Havnearbeiderstreiken i London i 1889}}
[[Fil:South Side Central Strike Committee.jpg|thumb|right|Manifestet til streikekomitéen ved South Side.]]
Annie Besant engasjerte seg også i havnearbeidernes levekår. Havnearbeiderne var ufaglærte og sterkt under-betalte. I kontrast til fagforeningene for faglærte (''craft unions''), hadde de ufaglærte havnearbeiderne lite å stille opp med. De ble kynisk utnyttet til hardt og farlig arbeid, var underbetalte, og fikk bare jobbe en dag om gangen. Under en parlamentshøring ga G.R. Birt, organisatoren ved havnene i [[Millwall]], en knusende dom over arbeidsforholdene til havnearbeiderne:
{{Sitat|Disse fattige menn er miserabelt kledd, og har knapt en støvel på deres føtter… Dette er menn som kom for å arbeide på våre havner, uten å ha en matbit i deres mager, bortsett muligens fra dagen igår; de har arbeidet i en time og har tjent 5 pence. Deres sult vil ikke tillate dem å fortsette: de tjener 5 pence for å skaffe seg litt mat, kanskje den første matbit de har hatt i løpet av 24 timer.|}}

En fagforening var blitt dannet av [[Benjamin Tillett]], og Annie Besant hjalp Tillet med å formulere dens regelverk. Hun spilte en viktig rolle under møtene og agitasjonen under oppbygningen av organisasjonen. Annie Besant holdt flammende taler ved folkemøter. Hun stod på gatehjørnene og holdt taler. Tillets krav var bedre lønn, en «sixpence» (2½ [[Old penny sterling|pence]]) i timen.

Dette utløste streiken og kampen for «''Dockers' Tanner''». Streiken var en milepæl i dannelsen av den britiske [[arbeiderbevegelsen]], og ble selve symbolet på fremveksten av de ''nye fagforeningene'' &ndash; «''New Unionism''». 

Streiken medvirket til å vekke oppmerksomheten mot [[fattigdom]]men i [[viktoriansk tid]], og møtte sympati fra almenheten. Selv kardinal [[Henry Edward Manning]], overhodet til [[den romersk-katolske kirke]] i England, tok havnearbeidernes parti. Etter en bitter streik, var kampen om «''Dockers' Tanner''» vunnet.