Redigerer Alv (avsnitt)

=== Skandinavisk ===
[[Fil:Theodor Kittelsen Huldra forsvant.jpg|thumb|«Huldra forsvant» av den norske eventyrtegneren [[Theodor Kittelsen]] (1857–1914). Akvarellen viser en hulder som blir borte etter å ha lokket en ung mann ut på ei myr.]]

I skandinavisk [[folkeminne]] som er en senere blanding av norrøn mytologi og elementer fra kristen mytologi er en alv kalt for ''elver'' på [[dansk]], ''alv'' på [[norsk]], og ''alv'' eller ''älva'' på [[svensk]], henholdsvis hannkjønn- og hunkjønnsformer. Det norske ordet alv opptrer sjelden i folkeminne, og når de gjør det er det alltid benyttet som synonymt med [[Hulder|huldrefolk]] eller [[vette]]r, en kategori av underjordiske vesener som er antatt å slekte mer på de norrøne [[Dverg (mytologi)|dvergene]] enn alvene. Disse er også sammenlignbart med de [[island]]ske ''huldufólk''.

I en rekke skandinaviske vandresagn har huldra samme rollen som alver har i tilsvarende sagn på [[De britiske øyer]].<ref>En oversikt over [[vandresagn]] om hovedsakelig alver finnes i «The Fairy Hill is on Fire!», spesialutgave av tidsskriftet ''Bēaloideas'' Vol. 59 1991. Redigert av Pádraig Ō Hēalaī og Bo Almqvist. Den mest gjennomgående norske utgivelsen om alver i en britisk kontekst er Sky, Jeanette (2003): ''Alver. Naturens barn – kulturens skapninger''.</ref>

[[Fil:Cup Marks Cairn.jpg|thumb|Førhistoriske [[skålgroper]] ved en gravplass]]
I Danmark og Sverige er alvene vesener som er adskilte fra vetter, selv om grensene mellom disse er uklare. Feene med insektsvinger i britisk folkeminne er ofte kalt for «älvor» på moderne svensk eller «alfer» på dansk, men den korrekte oversettelsen er «[[Fe (eventyr)|feer]]». Tilsvarende er alver funnet i mange [[eventyr]]. ''Alven og rosen'' av den danske forfatteren [[H. C. Andersen]] er så liten at han kan ha en roseblomst som hjem, og har «vinger som når fra skuldrene og til beina». Dog, Andersen skrev også om alver i ''Alferne paa Heden'', en del av tredje kapitel i reiseboken ''Skyggebilleder'' (1831). Alvene i denne fortellingen er mer lik de i tradisjonell danske folkeminne som var vakre kvinnelige vesener som levde i åser og kampesteiner, og kunne danse en mann til døde. Som huldra i norsk folkeminne er de hule eller gjennomsiktige når de blir sett i mørket.

Alvene fra norrøn mytologi har overlevd i folkeminne som hovedsakelig vesener av hunkjønn, og som lever i åser, fjell og jordhauger.<ref name="He-1">En redegjørelse er gitt i 1926, Hellström (1990): ''En Krönika om Åsbro''. ISBN 91-7194-726-4; s. 36.</ref> Svenske ''älvor''<ref>For den svensk tro på ''älvor'', se Schön, Ebbe (1986): «De fagra flickorna på ängen». Älvor, vättar och andra väsen. ISBN 91-29-57688-1. En oppsummering på engelsk er gitt av Keightley, Thomas (1870): [http://www.sacred-texts.com/neu/celt/tfm/ ''The Fairy Mythology''], særlig kapittel [http://www.sacred-texts.com/neu/celt/tfm/tfm017.htm «Scandinavia: Elves»].</ref> var meget vakre jenter som levde i skogene med alvekongen. De levde lenge og var lys til sinns. Alvene er typisk avbildet som blonde, kledd i hvitt og (som mange vesener i skandinavisk folkeminne) sinte og ondskapsfulle når de ble fornærmet. I fortellingene spilte de ofte rollen som sykdomsånder. Den mest vanlige, skjønt også harmløse tilfelle var ulike former for utslett på huden, som ble kalt for ''älvablåst'' ([[elveblest]]) og kunne bli kurert av en kraftfull motslag (å bruke [[blåsebelg]]en kunne være hendig i det tilfellet). [[Skålgroper]], en særegen form for [[helleristning]] som er funnet i Skandinavia, er kjent i eldre tider i Sverige som ''älvkvarnar'', noe som peker mot deres antatte bruk. En antatt bruk var at det ble ofret, kanskje [[smør]], i disse gropene, kanskje en skikk med røtter i det norrøne alveblot. Skålgroper var runde fordypninger i berget, og de har også blitt tolket som et kvinnelig seksualsymbol, eksempelvis en avbildning av kvinnelige kjønnsorganer, som motstykke til [[fallos]]ene i form av de hellige hvite steinene, det vil si en henspilling av kulten rundt gudepar av typen [[Nerthus]]-[[Njord]].<ref>Steinsland (2005), s. 150-151.</ref>

[[Fil:Alfkors.svg|100px|thumb|left|«Alvekors» var antatt å beskytte mot ondskapsfulle alver.<ref name="alvkors"/>]]
For å kunne beskytte seg selv mot ondskapsfulle alver kunne folk i Norden benytte såkalte [[alvekors]] (''Alfkors, Älvkors'' eller ''Ellakors'') som ble skåret inn i bygninger eller andre objekter.<ref name="alvkors">Artikkelen [https://runeberg.org/nfba/0313.html «Alfkors»] i ''[[Nordisk familjebok]]'' (1904).</ref> Den eksisterte i to former, en som var et [[pentagram]] og var fortsatt i bruk tidlig på [[1800-tallet]] i Sverige, malt eller skåret inn i dører, vegger og verktøy for å beskytte seg mot alver. Som navnet antyder var alvene oppfattet som en mulig fare mot folk og husdyr. Den andre formen var et ordinært kors skåret inn i runde eller avlang sølvplate. Denne formen for alvekors ble båret rundt halsen som et hengende ornament og som beskyttelse. På en del steder ble det også plassert på alteret i løpet av tre sammenhengende søndager.<ref name="alvkors"/>

Alver kunne bli sett dansende på hauger om natten og i tåken om morgenen. De etterlot en form for ringer hvor de hadde danset, ''runddanser'', hvor betegnelsen ''alvering'' eller ''heksering'' har oppstått, noe som i virkeligheten var en gruppe eller ring av [[sopper]] (på dansk og svensk kalt ''elledans-bruskhat'' og ''hekserings-ridderhat''). Å slå lens i en slik ring var antatt å føre til [[kjønnssykdom]]mer.<ref name="Eventyrleksikon ">Høgh, Carsten (2002): ''Eventyrleksikon'', København, s. 86.</ref>

I det svenske eventyret ''Hyrdedrengen''<ref>''Hylteen-Cavallius & Stephens'', 1844, AT 515</ref> fortelles det om en alvering som oppstår i gresset etter alvenes dans og om hvordan alvekongen hjelper hyrdegutten å frelse prinsessen. H.C. Andersen forteller i ''Elverhøj'' (1845) om alvefolkets og andre naturånders fest i Elverhøj en sommernatt.<ref name="Eventyrleksikon"/><ref>[[Elverhøj (skuespill)|Elverhøj]] – et dansk nasjonalskuespill av [[Johan Ludvig Heiberg]] med musikk av [[Friedrich Kuhlau]], 1828</ref>

[[Fil:HC Andersen2.jpg|thumb|Fortelleren H. C. Andersen.]] 
Om et menneske så på alvenes dans ville han oppdage at selv etter at kun et par timer tilsynelatende har passert har det i egentlig gått mange år i den virkelige verden. Dette tidsfenomentet er gjenfortalt i Tolkiens ''[[Ringenes herre]]'' når fellesskapet går inn i både [[Kløvendal]] og [[Lothlórien]] hvor tiden tilsynelatende står stille. Det har også en fjern parallell i den irske [[Aos Sí|sídhe]]. I den [[folkevise]] fra [[senmiddelalderen]], ''[[Olav Liljekrans]]'' (som [[Henrik Ibsen]] i 1857 skrev et drama om, ''[[Olaf Liljekrans]]'') inviterer alvedronningen ham til en dans, men han avslår da han vet hva som skjer om han begynner å danse, og dessuten er han på veg hjem til sitt eget bryllup. Dronningen tilbyr ham gaver, men han avslår. Hun truer med å ta ham av dage, men han rir av sted og dør deretter av sykdom som hun har forbannet ham med, og hans unge brud dør av hjertesorg. Se også sagnet om [[Jostedalsrypa]].<ref>Keightley, Thomas (1870): [http://www.sacred-texts.com/neu/celt/tfm/ ''The Fairy Mythology'']. Her er det gitt to oversatte versjoner på engelsk: [http://www.sacred-texts.com/neu/celt/tfm/tfm018.htm «Sir Olof in Elve-Dance»] og [http://www.sacred-texts.com/neu/celt/tfm/tfm019.htm «The Elf-Woman and Sir Olof»].</ref>

Alvene var ikke utelukkende unge og vakre. I det svenske eventyret ''Lilla Rosa och Långa Leda'', kommer en alvekvinne i slutten av eventyret og redder heltinnen, Lille Rosa, på betingelse at kongens kyr ikke lenger skal gresse på hennes jordhaug. Alvekvinnen er beskrevet som en vakker, eldre kvinne og som ble oppfattet å tilhøre de underjordiske.<ref>«Lilla Rosa och Långa Leda». ''Svenska folksagor''. Stockholm: Almquist & Wiksell Förlag AB. 1984. s. 158.</ref>

Disse mytene og legendene om alvene, eller nissene og hulderfolket, har vært såpass populære i Norden at de fortsatt er tilstede, mer eller mindre, i dagliglivet, ikke minst ved [[jul]]etider.