Redigerer Alberto Fujimori (avsnitt)

== Antiterrorisme ==
Da Fujimori vant presidentvalget i 1990 var det mot en bakgrunn av stadig sterkere geriljabevegelser. Store deler av landet var kontrollert av den maoistiske «[[Sendero Luminoso]]» (lysende sti) og den marxist-leninistiske «Movimiento Revolucionario [[Tupac Amaru]]», MRTA. Ifølge noen anslag kontrollerte de to bevegelsene seksti prosent av landet; områder kjent som «zonas liberadas» (frigjorte soner) hvor innbyggerne ble styrt av og betalte skatt til opprørerne. I hovedstaden [[Lima]] organiserte «Sendero Luminoso» streiker som bevegelsen styrte, om nødvendig med vold og drap. Universitetene var også infiltrert av opprørsbevegelsene. Presidentene [[Fernando Belaúnde Terry]] og [[Alan García]] hadde først ignorert «Sendero Luminoso», for så å bruke hæren i en hensynsløs, men mislykket militær kampanje. Resultatet av fiaskoen var svekket tillit til regimet og flukt av eliten til utlandet.

Fujimoris to første presidentperioder snudde den negative utviklingen og mange peruanere ga Fujimori æren for å ha stoppet «Sendero Luminoso»s femten år lange terrorkampanje og for arrestasjonen av lederen [[Abimael Guzmán]]. Som et ledd i kampanjen mot opprørerne ga Fujimori hæren vide fullmakter til å arrestere mistenkte og dømme dem i militærdomstoler. Denne drastiske innsnevringen av borgerlige rettigheter ble begrunnet med at under tidligere administrasjoner hadde rettsvesenet blitt skremt til å la være å tiltale og dømme terrorister, på grunn av represalier mot sine familier. Beboere på landsbygda ble også bevæpnet og organisert i grupper kjent som «rondas campesinas» (bondepatruljer); dette viste seg også å ha god effekt mot opprøret.

Presidentens suksessrike kamp mot opprørerne ble dog kritisert for massive brudd på menneskerettighetene. Kritikerne hevdet at de fleste ofrene for hærens kampanje var fattige mennesker i fjellene, «campesinos», som kom i kryssild mellom hæren og opprørerne. Den endelige rapporten til Perus «sannhets- og forsoningskomite» viste at de fleste overgrep mellom 1980 – 1995 var begått av «Sendero Luminoso». De væpnede styrkene hadde imidlertid også ødelagt landsbyer og myrdet «campesinos» de mistenkte for å støtte opprørerne. Ifølge rapporten hadde flertallet av dødsfall fra hærens aksjoner skjedd under de to foregående presidentene. Fujimoris strategi for å kvele opprøret reduserte antallet døde; hærens fokus ble på å fjerne støtte for opprørerne, med utbygging av infrastruktur i fjellområdene.

[[Gisselaksjonen i den japanske ambassaden]] i 1997, var en av de siste større terroraksjonene. Den begynte 17. desember 1996 da 14 medlemmer av MRTA slo til mot boligen til den japanske ambassadøren i Lima under en mottakelse. Over 400 diplomater, regjeringsmedlemmer og andre ble tatt til fange; aksjonen var dels en protest mot dårlige fengselsforhold i Peru. Under aksjonen, som varte i fire måneder ble etter hvert de fleste gislene frigitt, kun 72 gisler var igjen da residensen ble stormet. Regjeringen avslo opprørernes krav om løslatelse av fengslede MRTA medlemmer og forberedte i hemmelighet en plan for å storme boligen, mens man vant tid ved forhandlinger med gisseltakerne.

Den 22. april 1997 stormet en gruppe på 140 kommandosoldater (med navnet «Chavín de Huantar») residensen for å befri gislene. To kommandosoldater, ett gissel og alle fjorten gisseltakerne omkom i angrepet. President Fujimori besøkte residensen for å snakke med de løslatte gislene. Bilder av Fujimori i de siste minuttene av aksjonen; omgitt av noen løslatte gisler og soldater, med lik av gisseltakere i bakgrunnen, ble vist på fjernsyn. Den suksessfulle avslutningen på den fire måneder lange aksjonen ble brukt for å bygge hans profil som tøff mot terrorister.

Den vellykkede aksjonen mot gisseltakerne ble imidlertid snart sterkt kritisert, da det viste seg at minst tre av gisseltakerne (og muligens hele åtte) hadde blitt summarisk skutt av kommandosoldatene etter de overga seg. I 2002 ble saken tatt opp av offentlige anklagere, men Perus høyesterett dømte saken til å ligge under militære domstoler; og soldatene ble der frikjent. Familiene til MRTA gisseltakerne fremmet en klage til den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen IACHR, hvor de anklaget den peruanske staten for brudd på menneskerettighetene. IACHR aksepterte saken og har den under vurdering.<ref>[http://www.cidh.org/annualrep/2004eng/Peru.136.03.eng.htm Inter-American Commission on Human Rights: PETITION 136/03: ADMISSIBILITY, EDUARDO NICOLAS CRUZ SANCHEZ ET AL. PERU, February 27, 2004]</ref>