Redigerer Adolf Hitlers regjering (avsnitt)

== Den videre maktovertakelse ==
I den nye regjeringen satt Hitler og de to andre regjeringsmedlemmer fra NSDAP, tilsynelatende i undertall av de øvrige partier. Kansleren hadde imidlertid myndighet til å styre regjeringen i den retning han ønsket (retningslinjekompetanse). Videre hadde Wilhelm Frick som innenriksminister hånd om alle lover som kunne begrense ytringsfriheten og andre politiske rettigheter.  

Etter [[riksdagsbrannen]] natten 27. til 28. februar 1933, ble [[riksdagsbrannforordningen]] vedtatt. Blant annet ved hjelp av denne forordning, innledet den sittende regjering forfølgning av kommunister og annerledes tenkende.<ref>{{Kilde www|url=https://de.wikisource.org/wiki/Reichstagsbrandverordnung|tittel=Reichstagsbrandverordnung – Wikisource|besøksdato=2016-12-29|verk=de.wikisource.org}}</ref> Den 5. mars 1933 ble det avholdt [[Valget i Tyskland 1933|et nytt valg]], etter en valgkamp som var begrenset av riksdagsbrannforordningens regler. Valget førte til en viss fremgang for NSDAP, og partiet fikk flertall sammen med DNVP.  

Allerede 23. mars 1933 ble [[Nasjonalsosialistenes fullmaktslov|fullmaktsloven]] vedtatt.<ref>{{Kilde www|url=https://de.wikisource.org/wiki/Erm%C3%A4chtigungsgesetz|tittel=Ermächtigungsgesetz – Wikisource|besøksdato=2016-12-29|verk=de.wikisource.org}}</ref> En tredel av de folkevalgte manglet ved avstemningen, herunder kommunistene som med hjemmel i riksdagsbrannforordningen var blitt utelukket fra nasjonalforsamlingen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/ns-regime/etablierung/ermaechtigungsgesetz/|tittel=Das "Ermächtigungsgesetz" von 1933|besøksdato=|forfattere=Arnulf Scriba|dato=2015|forlag=Deutsches Historisches Museum|sitat=}}</ref>

Adolf Hitler hadde etter dette ikke erobret makten med vold, men vunnet den etter en prosess som tilsynelatende var i samsvar med forfatningen. Venstresiden sto på dette tidspunkt splittet, som følge av konflikten mellom kommunistene og sosialdemokratene. Fagforeningene vegret seg på sin side for å gå til generalstreik. Den som på dette tidspunkt ønsket å stanse veien til diktaturet, måtte ta i bruk metoder som i prinsippet ville vært illegale, noe som virket avskrekkende. Den [[terror]] som staten samtidig utøvet mot politiske motstandere, virket i samme retning.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/geschichte/nationalsozialismus/dossier-nationalsozialismus/39537/zerstoerung-der-demokratie?p=all|tittel=Zerstörung der Demokratie, Ohnmacht der Hitler-Gegner|besøksdato=|forfattere=|kapittel=|dato=|forlag=|sitat=Denn wer die Entwicklung zur Diktatur aufhalten wollte, musste sich in die Illegalität begeben – das schreckte ab. Als aber das "Dritte Reich" errichtet war und die Unmenschlichkeit seiner Herrschaftsziele und -methoden alles Dagewesene in den Schatten stellte, war es für einen breiten, erfolgreichen Widerstand zu spät.}}</ref>   

I tiden som fulgte spilte regjeringen som statsorgan en stadig mindre viktig rolle, og landet ble styrt gjennom Hitlers diktatoriske ordrer. De politiske partiene bortsett fra NSDAP ble oppløst.