Redigerer Adolf Hitler (avsnitt)

== Veien til makten ==
=== Tidlig politisk karriere ===
{{Refforbedreavsnitt}}
Hitler hevdet senere at det var hans reaksjon mot den tapte krig og «[[novemberforbryterne]]» som gjorde at en beslutning om å bli politiker begynte å modnes i ham. Dette synes i dag noe tvilsomt i lys av hans uklare holdning til datidens hendelser i de første månedene etter krigen.
<!--[[Fil:Drawing of Adolf Hitler.jpg|thumb|Tegning fra 1923]]-->
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-00344A, München, nach Hitler-Ludendorff Prozess.jpg|thumb|Hitler, generalen [[Erich Ludendorff]], [[Sturmabteilung|SA]]-mannen [[Ernst Röhm]] og andre i [[München]] 1924 i forbindelse med rettssaken om «ølkjellerkuppet» (''Hitler-Ludendorff-Putsch'') samme sted 9. november 1923 . {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Umiddelbart etter krigen er det vanskelig å finne noe som helst som vitner om at Hitler da hadde politiske ambisjoner. Han dro rett tilbake til regimentskasernene i München, og gjorde sitt beste for å unngå å bli dimittert fra det militære. Flere ganger lot han seg velge til en av regimentets tillitsmenn, og var dermed en slags [[liaison]] til den sosialistiske ministerpresident [[Kurt Eisner]]s [[Den bayerske sovjetrepublikken|bayerske sovjetrepublikk]].

I forvirringen etter drapet på Eisner engasjerte Hitler seg verken for sovjetrepublikken eller for republikkens motstandere – selv om man i lys av hans senere løpebane skulle ha forventet at han ville ha kastet seg inn på den antisovjetiske side som var anført av det folkenasjonalistiske og antidemokratiske [[frikorps]]. Det virker heller som om han holdt seg forsiktig i bakgrunnen. Det finnes til og med et foto som viser at Hitler deltok i en sørgemarsj for den myrdede Eisner, som dessuten var jøde. Også dette blir av enkelte historikere anført som en indikasjon på at Hitlers politiske anskuelser slett ikke var så ferdig utpreget som han seks år senere selv ville ha det til i ''Mein Kampf''.

Etter at sovjetrepublikken var blitt slått ned, lot Hitler seg verve av den såkalte «Münchener Reichswehrverwaltung» (den münchenske riksvernsforvaltning), som den gang var den avgjørende maktfaktor i Bayern. Det er ting som tyder på at han på denne måten ønsket å vinne de nye makthaveres velvilje: Han forrådte regimentskamerater som hadde engasjert seg på sovjetregjeringens side.

De toneangivende menn i den såkalte «[[Schwarze Reichswehr]]» (sorte riksvern), som for eksempel major [[Ernst Röhm]], synes å ha sett i Hitler en potensiell agitator som kunne være dem behjelpelig med å spre nasjonalistiske tanker blant arbeiderne. De sendte Hitler til skoleringskurs for propagandatalere, og gav ham i oppdrag å spionere på politiske partier og kretser. Det var mange slike som oppstod i det postrevolusjonære München.

[[Fil:Hitler's_DAP_membership_card.png|thumb|Hitlers medlemskort i [[Det tyske Arbeiderparti]], senere [[NSDAP]]).]]

Ett av dem var et parti stiftet av låsesmeden [[Anton Drexler]], nemlig [[Det tyske Arbeiderparti]] (DAP) som forfektet [[Xenofobi|fremmedfiendtlige]], [[Antisemittisme|antisemittiske]] og pseudo-[[Sosialisme|sosialistiske]] ideer. Første gang Hitler besøkte deres møter var den [[12. september]] [[1919]]. Da en av talerne tok til orde for at Bayern skulle bryte ut av Det tyske rike, motsa Hitler ham så energisk og veltalende at man merket seg hans retoriske talent. Han må også selv ha lagt merke til at han var i stand til å fjetre sine tilhørere og vekke til live deres følelser. Allerede samme kveld forsøkte Drexler å verve ham. På oppdrag av sine arbeidsgivere meldte Hitler seg inn i DAP den [[19. oktober]] – som 55. medlem (ikke som det syvende, som han selv senere skulle påstå). At hans medlemsnummer var 555 kom av at DAPs medlemstelling begynte med 501, et knep for å foregi noe større tilslutning enn de hadde. På denne tiden kom Hitler for første gang i berøring med den antisemittiske forfatteren [[Dietrich Eckart]] fra [[Thuleselskapet]].<ref>Oppslagsordet «Eckhart, Dietrich» i: Hermann Weiß (utg.): ''Biographisches Lexikon zum Dritten Reich.'' 2. Aufl., Fischer, Frankfurt am Main 1998, ISBN 3-10-091052-4.</ref><ref>Jfr. Ernst Nolte: «Eine frühe Quelle zu Hitlers Antisemitismus», i: ''Historische Zeitschrift'' 192, 1961, s. 584–606.</ref>
Eckart var på leting etter en agitator som kunne vinne arbeiderne og folk fra de lavere samfunnslag for hans høyreradikale tankegods. Han var en av de første som innså hvilket potensial som bodde i Hitler, og fremmet ham i det videre i råd og dåd. I [[1920]] ble han utgiver av Hitlers partiblad ''«[[Völkischer Beobachter]]»''.

Ettersom Hitler med sine medrivende talegaver innbragte stadig flere tilhørere og medlemmer, ble han snart helt uunnværlig for det lille DAP. Det tok ikke lang tid før han fikk en lederposisjon for partiets vervingsarbeide. I begynnelsen av 1920 var han med på å utvikle [[DAPs 25-punktsprogram]], og det var han som sørget for at partiet tilføyde «nasjonalsosialistisk» til sitt navn og ble «det ''nasjonalsosialistiske'' tyske arbeiderparti» ([[Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei|NSDAP]]).

Da han ble dimittert fra hæren den [[31. mars]] 1920, var han allerede i stand til å livnære seg av de honorarer han fikk som taler. Han var som «ølstueagitator» blitt uunnværlig for det fremdeles marginale NSDAP. Dette dro han nytte av da han i juli [[1921]] utmanøvrerte den gamle partiledelsen, og med et ultimatum tvang igjennom at han selv ble valgt til NSDAP-formann. Hitler var nå en politisk lokalkjendis. Utenfor Bayern ble han imidlertid stort sett betraktet som en forunderlig raring, han utløste ikke noen større frykt. Selv om han var eksponent både for synspunktet at [[våpenstillstanden i Compiègneskogen|våpenhvilen som tyske delegater undertegnet 11. november 1918]] hadde vært et svik, og også på andre punkter propagerte det som er blitt kjent som ''[[dolkestøtslegenden]]'', var ikke dette noe så besynderlig at han stakk seg ut som særlig farlig.

=== Kuppforsøk og fengselsstraff ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1982-1213-500, Ulrich Graf.jpg|miniatyr|upright|[[Ulrich Graf]], mannen som etter alt å dømme reddet Hitlers liv da politiet dagen etter «[[ølkjellerkuppet]]» 9. november 1923 skjøt mot demonstrerende nazister.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-1982-1213-500 / CC-BY-SA 3.0}}]]

{{Utdypende|Ølkjellerkuppet}}
Etter at sovjetrepublikken var blitt slått ned, ble Bayern regjert av den [[Nasjonalisme|nasjonalistisk]] og [[monarki]]stisk sinnede generalstatskommissar [[Gustav Ritter von Kahr]], som ikke la skjul på sin avvisning av [[demokrati]]et og den angivelig «røde» riksregjeringen i [[Berlin]]. Hitler og den tidligere generalkvartermesteren for Hærens Overkommando (''Oberste Heeresleitung'', OHL) [[Erich Ludendorff]], som var begynt å sympatisere med NSDAP, betraktet derfor Kahr som en alliert i deres plan om å styrte regjeringen i Berlin. Planen hadde [[Benito Mussolini|Mussolinis]] «[[marsjen mot Rom|marsj mot Rom]]» i oktober [[1922]] som hovedinspirasjon. Hitler trodde at [[Ruhrokkupasjonen|den franske okkupasjon av Ruhrområdet]], den [[Hyperinflasjonen i Weimarrepublikken|voldsomme inflasjonen]] og den heftige indre uro i Tyskland ville sikre ham tilstrekkelig støtte i de brede lag av befolkningen.

Om kvelden [[8. november]] [[1923]] stormet Hitler og noen bevæpnede menn Münchens [[Bürgerbräukeller]], der Kahr akkurat holdt en tale. Men det var bare på grunn av våpenmakten at Kahr lot som om han gikk med på Hitlers forslag i dette «[[ølkjellerkuppet]]». Allerede neste morgen gikk politiet løs på Hitlers og hans tilhengeres marsj. Det ble skutt mot de marsjerendes første rekker, men Hitlers faste ledsager og vakt, [[Ulrich Graf]], kastet seg foran og ble hardt såret av kuler som sannsynligvis ellers ville ha rammet Hitler.

Skuddsalvene jagde opprørerne på vill flukt. Ludendorff ble arrestert allerede den [[9. november]], Hitler noen få dager etter i hjemmet til vennen [[Ernst Hanfstaengl]].

Rettssaken mot kuppmakerne begynte den [[26. februar]] [[1924]]. Etter daværende lovgivning skulle man ha kunnet regne med at saken ville ende i lange fengselsstraffer, og at Hitler ville blitt utvist, han var på den tid fremdeles østerriksk statsborger. Men som det var blitt vanlig i [[Weimarrepublikken]] ble de høyreradikale gjerningsmennene behandlet med den ytterste mildhet. Rettspresidenten lot det til og med passere at Hitler under rettssaken angrep ham på grunn av hans jødiske bakgrunn. Ludendorff bagatelliserte etter beste evne sin egen medvirkning ved «ølkjellerkuppet» (''Hitler-Ludendorff-Putsch''), og ble frikjent. Hitler, som visste hvor lite han egentlig risikerte, grep da sjansen og fremstilte seg selv som den eneste og suverene initiativtager til hele affæren.

[[Fil:Erstausgabe von Mein Kampf.jpg|thumb|Hitlers [[selvbiografi]] og [[manifest]] ''[[Mein Kampf]]'' ble en av byggeklossene for [[nasjonalsosialisme]]n. Her den tyske førsteutgaven fra juli 1924 i en utstilling i [[Deutsches Historisches Museum]].]]

Han ble dømt til en ytterst mild fengselsstraff på fem år, men bare fem måneder etter, den [[20. desember]] [[1924]], ble han løslatt. Han hadde fått anledning til å låne bøker, og leste både [[Otto von Bismarck|Bismarck]] og [[Heinrich von Treitschke|von Treitschke]].<ref>[[Albert Speer]]: ''Erinnerungen'', 1970, s. 109f</ref> Den 4. januar 1925 mottok den bayerske ministerpresident [[Heinrich Held]] (som selv var og forble antinazist) den nylig løslatte Hitler, og Hitler forsikret ham at fra nå av ville han bare forfølge sine politiske mål på lovlig vis.<ref>Brenda Haugen: ''Adolf Hitler: Dictator of Nazi Germany'', Compass Point:Minneapolis, 2006, ISBN 0-7576-1589-0, s. 54</ref> Dette anså Held at han var nødt til å legge til grunn som rett. Held opphevet på det grunnlag forbudet mot [[Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei|NSDAP]] og dets avis ''[[Völkischer Beobachter]]''. (Held, som i 1932/33 forsøkte å forpurre Hitlers maktovertakelse i Bayern, ble i 1933 rettsstridig avsatt av nazistene og fratatt sin pensjon som tidligere bayersk statsminister.)

Mens han satt [[Landsberg fengsel]] i [[Landsberg am Lech]] hadde Hitler med hjelp av sin sekretær [[Rudolf Hess]] skrevet første del av sin bok ''[[Mein Kampf|Mein Kampf. Eine Abrechnung]]''. Her fremla han i all åpenhet sine politiske mål, og beskrev den nasjonalsosialistiske ideologi. Første bind kom i juni 1925. Ifølge [[Hajo Holborn]] er ''Mein Kampf'' den viktigste kilden til nasjonalsosialistisk ideologi, men boken er springende og fragmentarisk og fremstiller ikke ideologien på en systematisk måte. Den usystematisk boken er ifølge Holborn likevel et klart uttrykk for Hitlers underlige tankeverden.<ref name=":1">Holborn, H. (1964). Origins and Political Character of Nazi Ideology. ''Political Science Quarterly'', 79(4), 542–554.</ref>

Takket være pressedekningen av rettssaken var Hitler nå også i det nordlige Tyskland betraktet som den mest radikale av alle de såkalt folkenasjonale (''[[Völkisch-bevegelsen|völkische]]'') politikerne. Hans lederstilling innen NSDAP var nå mer uomstridt enn noensinne, og i den folkenasjonale bevegelse ble hans stemme tillagt stadig mer vekt. Nå begynte han å se på sin egen rolle som den selvsagte fører, det dreide seg ikke lenger om å være den som beredte veien for andre (som for eksempel Ludendorff).

Men det var ham ennå til liten nytte. NSDAP ble nå riktignok tillatt igjen etter en kortere forbudsperiode, men samtidig ble de økonomiske forhold i landet stabilisert. Man kom inn i en økonomisk vekstperiode som skulle vedvare helt til [[1929]], og det svekket de radikale partiers popularitet i velgermassen.

=== Ny giv og gjennombrudd for Hitler og hans parti ===
Etter løslatelsen fra Landshut-fengselet gikk Hitler i gang med å skaffe seg alenekontrollen over NSDAP. I Nord-Tyskland hadde det utviklet seg en sterk partifløy under [[Gregor Strasser]]. Han var uenig i Hitlers frieri til de gamle monarkistiske makteliter, og gikk inn for en sosialrevolusjonær kurs. Men det lyktes Hitler raskt å nøytralisere Strasser og hans ledsagere, eller, som i tilfellet [[Joseph Goebbels]], trekke dem over til sin side.

Etter det mislykkede kuppet var Hitler kommet til at veien frem til makt ikke gikk via revolusjoner. Det gjaldt å vinne frem på lovlig vis. Han ville undergrave og beseire demokratiet ved hjelp av demokratiets egne virkemidler. NSDAP måtte bli representert i parlamentene, men ikke for å arbeide konstruktivt der etter de parlamentariske premisser. På samme tid skulle SA ved spektakulære parader, gateslagsmål og uroligheter sørge for at offentligheten ikke lot partiet og dets fører gå i glemmeboken, og at det demokratiske systems iboende svakheter ble åpenbart for de mange. Nazipartiets påfølgende markante fremganger ved valgene skyldtes også at man visste å ta i bruk nye og til da ukjente metoder for valgkamp og bearbeidelse av massene.

Den første anledning som bød seg for å bli en propagandistisk slagkraftig størrelse kom i [[1929]], med den folkeaksjonen som NSDAP og [[DNVP]] hadde initiert i fellesskap mot [[Youngplanen]]. Dette var et opplegg for en avsluttende regulering av reparasjonsspørsmålene som utestod mellom Tyskland og seierherrene etter første verdenskrig. Selv om folkeaksjonen ikke nådde frem, vant Hitler og NSDAP innpass og tilslutning fra store deler av det nasjonalistisk-konservative borgerskap. Det viste seg ikke minst ved landtingsvalgene i [[Thüringen]] høsten 1929, der NSDAP fikk en markant fremgang ved valgurnene. Fra nå av kunne Hitler også dra nytte av medvind fra DNVP-politikeren [[Alfred Hugenberg]]s betydelige presseimperium. Hugenberg betraktet – som Ludendorff og senere [[Franz von Papen|Papen]] – Hitler og NSDAP som medgjørlige redskaper som det skulle la seg gjøre å styre for lettere å få mobilisert de tysknasjonale krefter i folkedypet.

Det neste som hjalp Hitler til det store gjennombrudd på nasjonalt plan var [[Den store depresjonen|krisen i verdensøkonomien]] som ble innledet med [[Børskrakket i 1929|børskrakket i USA i 1929]] og som rammet Tyskland særlig brutalt. Finanskrisen førte til at regjeringen, en koalisjon av de demokratiske og forfatningstro partiene (''[[Weimarkoalisjonen]]''), brøt endelig sammen den [[27. mars]] [[1930]]. [[Hermann Müller]] ([[SPD]]), den siste kansleren som kunne styre med et demokratisk sinnet riksdagsflertall i ryggen, ble etterfulgt av det første presidialkabinettet ledet av [[Zentrumspartei|Zentrum]]-parlamentarikeren [[Heinrich Brüning]], som kun kunne støtte seg til rikspresident [[Paul von Hindenburg|Hindenburgs]] velvilje og tillit.

Ved nyvalgene til Riksdagen den [[14. september]] 1930 økte NSDAP sin andel av stemmene dramatisk fra 2,6 til 18,3 prosent. Før hadde NSDAP bare tolv representanter, nå kunne det stille med 107 representanter i Riksdagen. De statsbærende demokratiske partier i det politiske sentrum hadde ikke lenger noe flertall, og Hitler var nå definitivt etablert som en maktfaktor i tysk politikk på nasjonalt nivå.

=== Veien til kanslerembetet ===
[[Fil:Von Hindenburg.jpg|thumb|upright|President [[Paul von Hindenburg]] utnevnte motvillig Hitler til [[rikskansler]] 30. januar [[1933]], etter at NSDAP ble [[Riksdagen (Weimarrepublikken)|riksdagen]]s største parti ved [[Valget i Tyskland november 1932|valgene i november 1932]].]]
Nå strømmet økonomisk og logistisk støtte fra [[junker]]ne, de keisertro, ledende forretningsmenn og militære (for eksempel fra de såkalte [[Freikorps]]). Støtten kom ikke bare fra Tyskland, men også fra krefter i [[USA]]. Den verdensomspennende økonomiske krisen og den politiske forvirring i [[Weimarrepublikken]] destabiliserte situasjonen ytterligere på en måte som spilte rett i Hitlers hender.

Fra [[1913]], da han hadde forlatt Østerrike uten den da obligatoriske avreisemelding overfor politiet og reist til München (og mer [[1925]] da han etter eget ønske var blitt løst fra det østerrikske statsborgerskap), hadde Hitler vært statsløs i gavnet og de siste årene i navnet. Dette rettet på seg i februar [[1932]]. Da han ble ansatt som regjeringsråd ved [[Braunschweig]]s embete for landskultur og landmåling, ble det mulig for ham å ta tysk statsborgerskap. Dermed var en formalbetingelse for hans kandidatur ved rikspresidentskapsvalgene i 1932 oppfylt<ref>Halperin, Samuel William (1965) [1946]. Germany Tried Democracy: A Political History of the Reich from 1918 to 1933. New York: W.W. Norton. ISBN 978-0-393-00280-5</ref>.

Etter at NSDAP ble riksdagens største parti ved [[Valget i Tyskland november 1932|valgene i november 1932]], utnevnte president [[Paul von Hindenburg]] ham til rikskansler den [[30. januar]] [[1933]]. Mange faktorer førte frem til at Hindenburg foretok denne utnevnelsen av en mann han egentlig ikke kunne fordra.

* Hitler fant støtte hos den tyske storindustri og hos bankene. De hadde fryktet at det skulle bane seg frem en [[statssosialisme]], og hadde forhåpninger om at Hitler skulle lykkes i sitt uttrykte forehavende om å sjalte ut «den bolsjevistiske fare». De var også lydhøre for den militære opprustning Hitler sa han gikk inn for; opprustning ville bety meget for disse bedriftenes økonomi.

* Også de nasjonalkonservative kretser rundt [[Franz von Papen]] gikk inn for at Hitler ble rikskansler. Papen, som var lovet en plass i kabinettet, innbilte seg at denne ansvarsfulle stilling ville ansvarliggjøre Hitler og at han ville la seg lede av de fornuftige rådgivere, Papen selv innbefattet, han ville bli omgitt av.

* De militære håpet at Hitler ville bevirke en nasjonal fornyelse, sørge for at man kunne legge bak seg [[Versaillestraktaten]]s åk, og bringe hæren tilbake til heder, verdighet og styrke ved den lovede opprustning.

* Monarkistiske nasjonalkonservative innen økonomi og politikk håpet at Hitler ville skape politisk stabilitet, og nyordne den politiske kultur i retning av en gjenopprettelse av monarkiet.