Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Ulike lands krigsmål ===
De ulike krigførende land hadde i større og mindre grad mål for krigen, men krigsmålene var ikke statiske. Etter hvert som krigshandlingene gikk dårligere eller bedre, ble målene endret. For begge stridende grupper medførte de stadig større tap på slagmarken at kravene til oppgjør etter krigens slutt ble skjerpet, noe annet anså opinionen ikke som akseptabelt.<ref>Stevenson 2012, s. 135, 140, 150-151, 291-292</ref> Målene ble utviklet først etter krigen hadde brutt ut, de forårsaket ikke krigen.<ref>Strachan 2001, s. 1115</ref>

[[Fil:Imperium Germaniae NO.jpg|miniatyr|Skisse over Tyskland og avhengige områder, det økonomiske området som var hjørnesteinen i de tyske krigsmålene]]
For Tyskland var, ifølge det tyske krigsrådets møte av 8. desember 1912, krigsmålet å utkjempe den uunngåelige krigen mot ententemaktene på et passende tidspunkt. Den tyske militære ledelsen anså at maktbalansen i Europa var under endring i tysk disfavør. Etter krigsutbruddet i 1914 og erobringene i vest, ble anneksjon av landområder i Vest- og Øst-Europa lagt til. Dette var for å sikre Tyskland hegemoni i Europa, som antydet i [[septemberprogramm]]et i 1914. Erobringskravene, som etter hvert stod i motstrid til den militære situasjonen, ble et avgjørende hinder for fredsforhandlinger.<ref>Fritz Fischer: ''Deutsche Kriegsziele. Revolutionierung und Separatfrieden im Osten 1914–18.'' I: Fritz Fischer: ''Der Erste Weltkrieg und das deutsche Geschichtsbild. Beiträge zur Bewältigung eines historischen Tabus.'' Düsseldorf 1977, s.&nbsp;153 (først publisert i: ''Historische Zeitschrift'' 188 (1959), s.&nbsp;473–518); Wolfgang J. Mommsen: ''Das Zeitalter des Imperialismus.'' Frankfurt am Main 1969 (=&nbsp;Fischer Weltgeschichte; Band 28), s.&nbsp;302&nbsp;f.; Ulrich Cartarius (Hrsg.): ''Deutschland im Ersten Weltkrieg. Texte und Dokumente 1914–1918.'' München 1982, s.&nbsp;181&nbsp;f. (Dok. Nr. 126); og Gunther Mai: ''Das Ende des Kaiserreichs. Politik und Kriegführung im Ersten Weltkrieg.'' München 1997, ISBN 3-423-04510-8, s.&nbsp;199–203; Peter Graf Kielmansegg: ''Deutschland und der Erste Weltkrieg.'' Frankfurt am Main 1968, s.&nbsp;213.</ref><ref>Stevenson 2012, s. 129-137</ref> Hjørnestenen i planen for å sikre tysk hegemoni var opprettelsen av en sentraleuropeisk økonomisk samling (Mitteleuropa), i form av en tollunion dominert av Tyskland. Den skulle omfatte Østerrike-Ungarn, Frankrike, Belgia, Nederland, Polen og muligens Italia, Sverige og Norge. Et slikt «europeisk USA» under tysk kontroll ville sikre konkurranse på like vilkår med de andre store maktene; Storbritannia, USA og Russland.<ref>Watson 2014, s. 259, 262, 264</ref><ref>Strachan 2001, s. 1021</ref><ref name="Hobson2015-336">Hobson 2015, s. 336</ref>

Østerrike-Ungarn hevdet å kjempe for sine interesser på Balkan, og for sin eksistens. I motsetning til datidens nasjonalistiske tendens, var Østerrike-Ungarn knyttet til en universell idé om keiserriket, og derved en multietnisk stat. Østerrike-Ungarns offisielle krigsmål var derfor basert på å opprettholde landet og styrke dets posisjon som en stormakt. Dette skulle skje også gjennom anneksjon av landområder. Østerrike-Ungarn ønsket å annektere Serbia, Montenegro og Romania, eller, i stedet for sistnevnte, den russiske delen av Polen.<ref>Samuel R. Williamson, Jr: ''Austria-Hungary and the Origins of the First World War.'' Houndmills/Basingstoke/Hampshire/London 1991, s.&nbsp;211; Imre Gonda: ''Verfall der Kaiserreiche in Mitteleuropa. Der Zweibund in den letzten Kriegsjahren (1916–1918)''. Budapest 1977, ISBN 963-05-1084-7, s.&nbsp;344; Wolfdieter Bihl: ''Die österreichisch-ungarischen Kriegsziele 1918.'' I: Richard Georg Plaschka, Karlheinz Mack: ''Die Auflösung des Habsburgerreiches. Zusammenbruch und Neuorientierung im Donauraum''. Wien 1970, s.&nbsp;119.</ref><ref>Stevenson 2012, s. 128-129, 135</ref>

Frankrikes viktigste krigsmål var å få tilbake [[Alsace-Lorraine]], som de måtte avstå til Tyskland etter nederlaget i [[den fransk-prøyssiske krig]] i 1871.<ref>David Stevenson: ''French war aims against Germany 1914–1919.'' New York 1982, s.&nbsp;12.</ref> Høsten 1915 kom flere franske krigsmål frem. Det dreide seg både om undertrykking av Tyskland ved anneksjon eller nøytralisering av [[Rhinland]], og om økonomisk og militær anneksjon av Belgia og Luxembourg.<ref name="Hobson2015-336"/><ref>Georges-Henri Soutou: ''Übermut auf allen Seiten. Die Kriegsziele Frankreichs im Ersten Weltkrieg.'' I: ''Dokumente. Zeitschrift für den deutsch-französischen Dialog.'' Jg. 43 (1987), Heft 4, s.&nbsp;286&nbsp;f.</ref> Ifølge regjeringen [[Aristide Briand|Briands]] program i november 1916, burde Frankrike minst få tilbake grensene fra 1790 og derved Alsace-Lorraine og [[Saarland]]. I stedet for en permanent okkupasjon av Rhinland ble etableringen av to nøytrale, uavhengige bufferstater under fransk beskyttelse foretrukket. I denne planen skulle Belgia få beholde sin uavhengighet, i motsetning til hva den franske generalstaben ønsket.<ref>David Stevenson: ''French war aims against Germany 1914–1919.'' New York 1982, s.&nbsp;42–48.; Pierre Renouvin: ''Die Kriegsziele der französischen Regierung 1914–1918.'' I: ''Geschichte in Wissenschaft und Unterricht.'' Jg. 17 (1966), Heft 3, s.&nbsp;135; og Friedrich Stieve (Hrsg.): ''[[Aleksandr Izvolskij|Iswolski]] im Weltkriege. Der Diplomatische Schriftwechsel Iswolskis aus den Jahren 1914–1917. Neue Dokumente aus den Geheimakten der russischen Staatsarchive. Im Auftrage des Deutschen Auswärtigen Amtes''. Berlin 1925, s.&nbsp;213 (Wortlaut).</ref><ref>Stevenson 2012, s. 141-144</ref>

Russland så seg som den naturlige beskytteren av [[Panslavisme|panslaviske]] drømmer på Balkan. Etter at Det osmanske rike kom med i krigen, håpet Russland å erobre Konstantinopel og stredet ut mot Middelhavet. De russiske krigsmålene inkluderte også Galicja og Øst-Preussen. I et program på 13 punkter fra 14. september 1914, så den russiske utenriksminister [[Sergej Sazonov]] for seg anneksjon av tyske områder. De ville annektere de nedre områdene av elven [[Nemunas]] (tysk: Memel), [[Memelland]] og den østre delen av [[Galicja]]. I tillegg ville de ta den østlige delen av provinsen [[Posen]], [[Øvre Schlesien]] og den vestre delen av Galicja.<ref>Horst-Günther Linke: ''Das zaristische Rußland und der Erste Weltkrieg. Diplomatie und Kriegsziele 1914–1917.'' München 1982, ISBN 3-7705-2051-3, s.&nbsp;40&nbsp;f. og s. 237; Henryk Batowski: ''Pläne zur Teilung der Habsburgermonarchie im Ersten Weltkrieg.'' I: ''Österreichische Osthefte.'' Jg. 10 (1968), Heft 3, s.&nbsp;130.</ref><ref>Stevenson 2012, s. 137-141</ref>

Ved krigsutbruddet forlangte Storbritannia gjenopprettelse av selvstendigheten til de mindre europeiske statene, i særlig grad Belgia som hadde blitt angrepet av sentralmaktene. Tysklands invasjon av Belgia hadde gitt Storbritannia grunn til å delta i krigen.<ref>Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 666 f.; Victor H. Rothwell: ''British War Aims and Peace Diplomacy 1914–1918.'' Oxford 1971, s.&nbsp;18.</ref> Målet med frigjøringen av Belgia var ødeleggelsen av prøyssisk militarisme.<ref>David French: ''British strategy and war aims 1914–16.'' London 1986, ISBN 0-04-942197-2, s. 22, 83.</ref> Den 20. mars 1917 beskrev den britiske statsminister [[David Lloyd George]] elimineringen av reaksjonære militærregjeringer og etablering av demokratisk valgte regjeringer som mål for krigen. Dette skulle bidra til etablering av internasjonal fred. Etter hvert fremkom også britiske ønsker om overtakelse av tyske kolonier og arabiske deler av Det osmanske rike.<ref>Victor H. Rothwell: ''British War Aims and Peace Diplomacy 1914–1918.'' Oxford 1971, s. 71, 145–149; og W. B. Fest: ''British War Aims and German Peace Feelers During the First World War (December 1916–November 1918).'' I: ''The Historical Journal.'' 15, 1972, s.&nbsp;293; Harry Hanak: ''Great Britain and Austria-Hungary during the First World War. A Study in the Formation of Public Opinion.'' London/New York/Toronto 1962, s.&nbsp;205.</ref> Russlands kapitulasjon og (i mindre grad) Frankrikes anneksjonsplaner, forstyrret det britiske konseptet for europeisk maktbalanse, selv med seier for ententemaktene. I øst burde en buffersone bli etablert, med stater avhengige av Frankrike og Storbritannia, som en motvekt til Tyskland. Under den interallierte økonomiske konferansen i Paris i juni 1917, ble det forhandlet, ikke minst på britisk initiativ, om en økonomisk etterkrigsorden hvor den tyske posisjonen i verdenshandelen skulle undertrykkes. Storbritannia var også spesielt interessert i ødeleggelse av Det osmanske rike og deling av de arabiske områdene.<ref>Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 666 f.</ref> [[Sykes-Picot-avtalen]] av 16. mai 1916 regulerte britiske og franske interesser i Midtøsten. Storbritannia skulle okkupere den sørlige delen av Mesopotamia, mens Palestina skulle administreres internasjonalt.<ref>Keith Robbins: ''The First World War.'' Oxford/New York 1984, ISBN 0-19-289149-9, s. 112.</ref> Storbritannia insisterte videre på at den tyske flåten skulle overgi seg i britisk havn, noe som også skjedde.<ref>Jürgen Mirow: ''Der Seekrieg 1914–1918 in Umrissen''. Göttingen 1976, ISBN 3-7881-1682-X, s. 158.</ref><ref>Stevenson 2012, s. 145-148</ref>

Italias krigsmål var hovedsakelig anneksjon av italienskspråklige områder under Østerrike-Ungarn, dvs. såkalt [[irredentisme]]. Da Russland aksepterte Italias ønske om også å annektere slaviske områder, og derved etablere Adriaterhavet som et ''mare nostro'', ble det inngått en hemmelig avtale mellom de allierte om dette i London, i april 1915.<ref>Friedrich Stieve (Hrsg.): ''Iswolski im Weltkriege. Der Diplomatische Schriftwechsel Iswolskis aus den Jahren 1914–1917. Neue Dokumente aus den Geheimakten der russischen Staatsarchive. Im Auftrage des Deutschen Auswärtigen Amtes''. Berlin 1925, s.&nbsp;191ff. [http://net.lib.byu.edu/~rdh7/wwi/1915/londondt.html Londonavtalen]</ref>

USAs krigsmål ble formulert i [[Wilsons 14 punkter]] av 8. januar 1918. De inneholdt fullstendig gjenopprettelse av Belgias selvstendighet, tilbakelevering av Alsace-Lorraine og etablering av Italias grenser langs språkgrenser. Østerrike-Ungarn skulle fortsatt eksistere som stat, men landets nasjoner skulle få utvikle seg fritt. Den Tyrkiske delen av Det osmanske rike ble gitt selvstendighet, men uten inklusjon av andre nasjonaliteter, og stredet mellom Middelhavet og Svartehavet ([[Bosporos]] og [[Dardanellene]]) skulle holdes åpent. Det ble også krevd en uavhengig polsk stat. I oktober 1918 supplerte og utvidet amerikanerne Wilsons 14 punkter. Italia skulle få [[Syd-Tirol]] og et protektorat over Albania. Alle slaviske folk styrt av Tyskland og Østerrike-Ungarn skulle frigjøres, og delingen av Midtøsten mellom Storbritannia og Frankrike ble anerkjent.<ref>Jürgen Möckelmann: ''Das Deutschlandbild in den USA 1914–1918 und die Kriegszielpolitik Wilsons''. Hamburg 1964, s.&nbsp;147 ff.; David French: ''Allies, Rivals and Enemies: British Strategy and War Aims during the First World War.'' I: John Turner (Hrsg.): ''Britain and the First World War''. London 1988, ISBN 0-04-445108-3, s.&nbsp;33.</ref> Bakgrunnen for Wilsons 14 punkter bygde på [[Monroedoktrinen]].<ref>Keene, s. 529–530, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

<gallery class="center">
Bundesarchiv Bild 183-R22572, Berlin, Mobilmachung.jpg|Tyske reservister på vei til mobilisering i 1914
Christmas Truce 1914.png|[[Julevåpenhvilen]] i 1914, tyske og britiske soldater feirer jul i ingenmannsland
Kriegsziele im Westen NO.jpg|Tyske krav om landområder i Vest-Europa i 1914–1918
TratadoDeBrestLitovsk NO.svg|Områder dominert av sentralmaktene etter fredsavtalen i Brest-Litovsk
L'Europe de demain.jpg|Skisse av franske ekstremisters ideer om oppdeling av sentralmaktene
Minia Enoz Line.jpg|Kartutsnitt over Konstantinopel og områder Russland ønsket som krigsbytte
</gallery>