Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

=====Ritestriden fortsetter=====
[[Fil:Alexander VII.jpg|thumb|Pave [[Alexander VII]] (1655-67)]]
Jesuittene i Kina slo seg ikke til ro med det pavelige dekret mot ritene (1645). De mente at de spørsmål (''quaesita'') som dominikanerne hadde lagt frem i Roma gav et vrengebilde av det som gikk for seg. I [[1650]] sendte de derfor den lærde pater [[Martin Martini]] S.J. til Roma for å fremlegge deres side av saken. Reisen tok svært lang tid, med omveier og nederlandsk fangenskap. Han var også innom [[Bergen]] i [[Norge]] på reisen. Først i [[1654]] ankom han Roma. Der fremla han  to memoranda til forsvar for kristnes deltakelse i de kinesiske riter ([[forfedrekult]]en og konfuciuskulten, som han erklærte var kun borgerlige skikker) med fire spørsmål for Det Hellige Officium.

Martinis intellekt og klare analyse spilte en meget større rolle for den vending ritestriden nå tok enn det han ofte krediteres for.<ref>Franco Dimarchi: «Martino Martini und die Chinamission der Jesuiten in 17. Jahrhundert», i Roman Malek og Arnold Zingerle (utg.): ''Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert'', 1996, s. 26-48</ref> Resultatet var at pave [[Alexander VII]] (1655-67) igjen tillot kinesiske katolikker å ta del i dem. Det skjedde ved et dekret fra [[Kongregasjonen for Troslæren|Det hellige Officium]] den [[23. mars]] [[1656]] godtok og godkjente pater Riccis praksis og erklærte at seremoniene til Konfucius' og forfedrenes ære syntes å utgjøre «en rent sivil og politisk kult», og tillot ''prout exposita'' («slik som fremstilt» dvs. av Martini) visse kinesiske riter for en periode på femti år mens man arbeidet videre med de troendes rette forståelse av dem. Dermed hadde jesuittenes akkommodasjonsmetode i Kina fått romersk ryggdekning. Den [[9. september]] [[1659]] løste samme pave dessuten innfødte kinesiske geistlige fra plikten til å lese officiet på latin.

Det manglet ikke på kulturåpen innstilling i misjonstenkningen i Roma på denne tiden. I 1659 hadde Kongregasjonen for Troens Utbredelse oppfordret sine misjonærer om ikke å forlange av folk at de skulle endre sine skikker og sedvaner så lenge de ikke stred imot troen eller god moral. Uttalelsen fortsatte:

:''Hva kunne vel være mer absurd enn å bære Frankrike, Spania, Italia, eller noen annen del av Europa inn i Kina? Det er ikke den slags ting dere skal bringe. Dere skal bringe troen, som ikke avviser eller skader noen menneskers riter eller skikker, såfremt de ikke er fordervede.''<ref>David J. Bosch: ''Transforming Mission: Paradigm Shifts in Theology of Mission'' (American Society of Missiology Series, No. 16), Maryknoll NY: Orbis, 1991, s. 449</ref>

Dominikanerne gav seg ikke uten videre, og bad om en avklaring i forhold til det restriktive 1645-dekretet. Men det var nå dissens innad i ordenen: Den kinesiske dominikaner [[Luo Wenzao]] sendte et eget skriv til Roma og forsvarte ritene. Svaret fra Roma fulgte den [[20. november]] [[1669]], der nå pave [[Klemens IX]] (1667-1669) regjerte. Der het det at begge dekretene skulle gjelde «med full kraft» og skulle etterleves «i henhold til de spørsmål, omstendigheter, og alt som  inngikk i de fremførte tvilsspørsmål». Et ikke helt tilfredsstillende svar, men i mens var misjonærene i Kina blitt enige selv imellom, - så lenge det varte.