Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

==== Russland, oppslutning om «forsvarskrig», uro og revolusjon ====

Ved krigsutbruddet var det stor støtte for krigen blant den russiske befolkningen, det var bare ytre venstre (med blant andre [[bolsjevik]]ene) som protesterte. [[Den russisk-ortodokse kirke]]n og de fleste av de ledende intellektuelle støttet også styresmaktene. I 1914 ble det produsert mye propaganda i form av postkort, aviser, film og teateroppsetninger for å støtte opp om befolkningens patriotisme, det meste laget på eget initiativ av privatpersoner. Ved [[den store retretten]] i 1915 forsvant det meste av den spontane støtten til krigen, med inntil 6 millioner interne flyktninger. Opinionen ble etter hvert delt i de som var for og de som var mot krigen, og begge grupper var negative til tsar [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]]s ledelse av krigføringen. Tsaren ignorerte regjeringen og [[Statsdumaen (Det russiske keiserdømmet)|statsdumaens]] råd, blant annet ved å innsette seg selv som øverstkommanderende i september 1915, etter han hadde avsatt [[Nikolaj Nikolajevitsj av Russland|storfyrst Nikolaj]]. Med tsaren ved fronten var hans hustru, dronning [[Alexandra av Hessen-Darmstadt|Alexandra]], fri til å blande seg inn i statsforvaltningen, med råd fra [[Grigorij Rasputin]], noe som sterkt undergravde regimets legitimitet. Utover i 1916 var det plakater, film og opptredener om krigens prøvelser som emne, og streikene økte. Det ble arrangert en rekke demonstrasjonstog mot økende priser, mange av dem ledet av ''soldatki'' (soldathustruer). Vinteren 1916/1917 sto Russland overfor en mer akutt krise enn noen av de andre krigførende landene.<ref>Stevenson 2012, s. 286-289</ref>

[[Fil:1917 International Women's Day - Petrograd.jpg|miniatyr|Demonstrasjon i Petrograd, kvinnedagen, 8. mars 1917]]

Opprøret i Russland begynte 8. mars 1917 (23. februar etter gammel russisk kalender, [[den julianske kalenderen]]). Tusener av kvinner demonstrerte i [[St. Petersburg|Petrograd]] (dagens St. Petersburg) mot matmangel i forbindelse med [[den internasjonale kvinnedagen]]. I stedet for å slå ned opprøret, sluttet garnisonen i Petrograd seg til opprørerne den 12. mars. Den 12.–13. mars ble det dannet to separate maktsenter, Petrograd Sovjet, ledet av revolusjonære, og den provisoriske regjeringen bestående av representanter fra statsdumaen. Etter press fra statsdumaen og hæren abdiserte tsar Nikolaj II den 15. mars og Russland ble en republikk. Dagen før, den 14. mars, utstedte Petrograd Sovjet den såkalte ''ordre nummer 1'', som erklærte at i alle politiske spørsmål var arméen underlagt Petrograd Sovjet. Den provisoriske regjeringen mislikte ordre nummer 1, men anså det umulig å ikke akseptere den. Ordren hadde en negativ effekt på arméen, og deserteringer økte.<ref>Stevenson 2012, s. 302-309</ref>