Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

===..[[Mandsjuene]]s seier, første og midtre [[Qing-dynastiet|Qing]]tid (1644-1796)===

Mandsjuene beseiret på [[1600-tallet]] Ming-dynastiet for så å ta makten over Kina og innføre [[Qing-dynastiet]] i [[1644]]. Det bestod til revolusjonen i [[1911]] som styrtet keiserdømmet.

====Jesuittene og ming-pretendentene i Sør-Kina====
Mens pater Schall i Beijing straks tilpasset seg de nye maktforhold, tok det tid før maktskiftet fant sted nedover mot sør og sørøst i Kina. En rekke Ming-pretendenter gjorde motstand mot de fremrykkende mandsjuene. Noen av jesuittene i de sørlige landsdeler kom ikke bare i berøring med dem, men ble også knyttet til deres hoff.

Den nyankomne pater [[Martin Martini]] virket sør i [[Hangzhou]]. Der var han blitt høyt skattet av ming-myndighetene. Da mandsjuene erobret Hangzhou, flyktet Martini inn i fjellene i det sørlige [[Zhejiang]] og nordlige [[Fujian]]. Der gikk han i tjeneste i hoffet til en av ming-pretendentene, [[Zhu Yujian|Longwu-keiseren]], og støpte kanoner for dem.<ref>Daniel E. Mungello: ''The forgotten Christians of Hangzhou'', Honolulu: University of Hawaii Press, 1994, s. 25</ref> Han ble også gjort til [[mandarin (embetsmann)|mandarin]] av første klasse,<ref>Benno M. Biermann, O.P.: «War Martino Martini Chinesischer Mandarin?», i ''Neue Zeitschrift für Missionswissenschaft'' 11 (1955), s. 221-226 (Nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): ''Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert'', Nettetal: Steyl, 1996, s. 217-221]</ref> og fikk på grunn av kanonen det stedlige tilnavnet «kruttmandarinen» ''(huoyao dachen)''.<ref>Giorgio Melis: «Martino Martini's Travels in China», i G. Melis (red.): ''Geografo, Cartografo, Storico, Teologo: Atti del Convegno Internazionale'', Trento, 1983, s. 429-430.</ref>

Senere seiret Qing-dynastiet, men det gikk smertefritt for p. Martini. Også det nye styre trengte astronomer for sine kalendere, og takket være hans astronomiske kunnskaper var han høyt skattet av erobrerne. Han dro da med kanallekter opp til Beijing for å bistå sin medbror Adam Schall. Men pater Schall var engstelig for at hovedstadens mandsjuer etter hvert skulle få vite om p. Martinis tette bånd til Ming-pretendentene, og ville ikke befale ham overfor astronomistyret.<ref>Joseph S. Sebes, S.J.: ''«Martino Martini's Role in the Controversy of the Chinese Rites»'', i G. Melis (red.): ''Martino Martini, Geografo, Storico, Teologo: Atti del Convegno Internationale'', Trento, 1983, s. 477-478.</ref>  Han fikk han så til å gjøre vendereis nesten med det samme.<ref>Claudia von Collani: «Martino Martini (1614-1661)», i  Roman Malek og Arnold Zingerle (utg.): ''Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert'', Nettetal: Steyl, 1996, s. 13</ref> Han ble kun forunt en liten avstikker for å beskue [[Den kinesiske mur]].

En jesuitt som kom enda tettere inn på Sør-Kinas Ming-ledere var [[Polen|polakken]] [[Michał Piotr Boym]]. Han ble knyttet til hoffet til pretendenten [[Zhu Youlang]] (Yongli-keiseren) som holdt til i [[Guangxi]] og det sørlige  [[Huguang]]. Lykken vendte seg dramatisk i Ming-styrkenes favør i [[1648]], og Yongli-hoffet kunne da for en tid slå seg til i [[Zhaoqing]]. På denne tiden konverterte keiserens hustru til [[katolisisme]]n og tok dåpsnavnet ''Helena''. Også mange andre av hans familie og hoff ble døpt av de to jesuittene som virket ved hoffet. Navnet ''Helena'' var helt klart en helspilling til [[Helena (keiserinne)|den hellige Helena]], keiser [[Konstantin den store|Konstantin]]s mor, så her lå også et håp hos misjonærene til grunn for navnevalget. En av keisersønnene fikk dåpsnavnet Konstantin. Men selv om keiseren også syntes å stå kristendommen nær - ellers ville det jo aldri hans nærmeste ha konvertert - ble han visstnok ikke døpt selv.

Keiseren hadde håp om å ville bevege Vestens katolske majesteter til å komme Ming-Kina til unnsetning. Han sendte også, forgjeves, brev med bønn om hjelp til en rekke europeiske fyrster. Brevene ble overbragt fyrstene av pater Boym. Etter en lang reise kom han til [[Venezia]]. Dogen gav ham audiens etter noe nøling. Men verken pave [[Innocens X]] eller den nyvalgte generalsuperior for jesuittordenen, pater Goswin Nickel, var begeistret for Boyms engasjement. I 1655 ble det valgt ny pave, [[Alexander VII]], og tre år etter, den 18. desember [[1658]], gav han pater Boym en audiens. Paven var velvillig overfor Ming-dynastiet og dets anliggende, men kunne ikke tilby noen praktisk støtte. Hans svarbrev til keiseren hadde lite annet enn trøstens ord og en forsikring om at han ville be for keiseren. Men dette brevet gjorde at mange flere dører nå åpnet seg for pater Boym, og under en audiens lovet kong João IV av Portugal å støtte keiseren med militærmakt.

Boyms tilbakerreise til Kina ble sinket av portugisiske handelsmenn, som ønsket å holde seg inne med det nye styre. Han rakk aldri tilbake til keiserhoffet i fjellene. Noen militær unnsetning kom heller ikke, og til slutt fikk mandsjuene tak i Yongli-keiseren og henrettet ham i 1667.

====..[[Shunzhi-keiseren]]s tid (1644-61) og regentstyret (1661-1668/69)====
[[Fil:Shunzhi Court portrait.jpg|thumb|right|[[Shunzhi-keiseren]] [[1643-1661)]]]]
=====Dynastiskiftet=====
Da mandsjuene erobret Běijīng i [[1644]] og raskt begynte å etablere sitt nye dynasti, [[Qing-dynastiet]], ble den seks-årige [[Shunzhi-keiseren]]s første regjeringsår ivaretatt av to regenter. En av de lærde som det nye regimet «arvet» fra Ming-dynastiet, var pater Adam Schall.

Historien om hans mot under røverregimet i ukene før de rykket inn i hovedstaden, har nok også imponert mandsjuene. Han opplevde den siste Ming-keisers råskap før han hengte seg på [[kullhøyden]] i palasset - da han forstod at alt håp var ute, var det (nest) siste han gjorde å ta livet av flere av kvinnene i sitt keiserlige hushold, hvorav mange var katolikker.<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 30</ref> I de villskapens dager som fulgte, tok mange kristne tilflukt i pater Schalls hus. Huset ble en dag beleiret av en mobb som ville ta livet av dem og utplyndre residensen. Han tok da oppstilling i porten med et stort [[katana|japansk sverd]] høyt hevet og lot en tjener stå ved siden av. Røverne trakk seg tilbake, men svor å komme bedre forberedt neste dag. Schall flyktet ikke.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 321-322.</ref> På et for vår tid noe ufint vis regnet han med at de ville finne på noe annet å gjøre dagen etter: «Man kjenner kineserens vis; mannens pågangsmot, kvinnens svakhet i oppfølgingen» ''(Noverat Chinensium ingenium, quorum impetus virum, progressus foeminam monstrat).''<ref>Adam Schall: ''Historica relatio de ortu et progressu fidei orthodoxæ in regno Chinensi'', Regensburg 1672 (en bearbeidelse på grunnlag av Schalls brev), s. 106</ref>

Etter at mandsjuene rykket inn, bestemte de at hele byens nordlige del skulle rømmes på tre dager for at mandsjuene selv skulle overta den som sin egen bydel. Det var her pater Schall bodde, og her hadde han sitt bibliotek og sine vitenskapelige instrumenter. Skulle han kunne bidra med kalenderberegninger også for den nye keiser, måtte han ha tilgang til sine notater. Han fremla da øyeblikkelig et bønneskriv til den nye regjering om å få bli, og etter at mandsjuene hadde inspisert hans hus fikk han bli, og ble gitt beskyttelsesskriv ikke bare for eget hus, men også for øvrige eiendommer og residenser som jesuittene hadde i byen.<ref>John W. Witek, S.J.: «Johann Adam Schall and the Transition from the Ming to the Ch'ing Dynasty», s. 113, i Roman Malek, S.V.D. (red.): ''Western Learning and Christianity in China: The Contribution and Impact of Johann Adam Schall von Bell, S.J. (1592-1666)'' 1 (Monumenta Serica Monograph Series XXXV/1), Nettetal: Steyler Verlag, 1998</ref>

=====Pater Adam Schall og Shunzhi-keiseren=====
Pater Schall, som ble direktør for [[Det keiserlige astronomibyrå]], arbeidet på palassområdet der stjerneobservatoriet stod, og ble kjent med den unge Qing-keiseren. Da Shunzhi ble gammel nok til å ta styringen selv, gjorde han Schall til sin personlige rådgiver og gav ham fri adgang til hvor han ville i palasset. Han søkte ikke bare om prestens råd innenfor astronomi og teknologi, men til og med om hvordan han burde styre sitt rike. Pater Schalls nøkkelstilling var med på å sikre jesuittenes landsomfattende misjoner gode arbeidsvilkår.

Keiseren tillot i [[1650]] byggingen av en stor katolsk kirke i Běijīng ([[Nantang-kirken i Beijing|Nantang-kirken]] = ''Sørkirken''), og hadde heller ingen innvendinger da keiserinnen og en av prinsene gikk over til kristendommen. Pater Schall håpet naturligvis på at keiseren selv ville bli katolikk; om det ville ha gått slik om hadde han levd lenger, er ikke lett å vite. Men mot slutten av sitt korte liv hadde keiseren heller begynt å tendere mot [[Zen|Chán-buddhismen]].

=====Ritestriden fortsetter=====
[[Fil:Alexander VII.jpg|thumb|Pave [[Alexander VII]] (1655-67)]]
Jesuittene i Kina slo seg ikke til ro med det pavelige dekret mot ritene (1645). De mente at de spørsmål (''quaesita'') som dominikanerne hadde lagt frem i Roma gav et vrengebilde av det som gikk for seg. I [[1650]] sendte de derfor den lærde pater [[Martin Martini]] S.J. til Roma for å fremlegge deres side av saken. Reisen tok svært lang tid, med omveier og nederlandsk fangenskap. Han var også innom [[Bergen]] i [[Norge]] på reisen. Først i [[1654]] ankom han Roma. Der fremla han  to memoranda til forsvar for kristnes deltakelse i de kinesiske riter ([[forfedrekult]]en og konfuciuskulten, som han erklærte var kun borgerlige skikker) med fire spørsmål for Det Hellige Officium.

Martinis intellekt og klare analyse spilte en meget større rolle for den vending ritestriden nå tok enn det han ofte krediteres for.<ref>Franco Dimarchi: «Martino Martini und die Chinamission der Jesuiten in 17. Jahrhundert», i Roman Malek og Arnold Zingerle (utg.): ''Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert'', 1996, s. 26-48</ref> Resultatet var at pave [[Alexander VII]] (1655-67) igjen tillot kinesiske katolikker å ta del i dem. Det skjedde ved et dekret fra [[Kongregasjonen for Troslæren|Det hellige Officium]] den [[23. mars]] [[1656]] godtok og godkjente pater Riccis praksis og erklærte at seremoniene til Konfucius' og forfedrenes ære syntes å utgjøre «en rent sivil og politisk kult», og tillot ''prout exposita'' («slik som fremstilt» dvs. av Martini) visse kinesiske riter for en periode på femti år mens man arbeidet videre med de troendes rette forståelse av dem. Dermed hadde jesuittenes akkommodasjonsmetode i Kina fått romersk ryggdekning. Den [[9. september]] [[1659]] løste samme pave dessuten innfødte kinesiske geistlige fra plikten til å lese officiet på latin.

Det manglet ikke på kulturåpen innstilling i misjonstenkningen i Roma på denne tiden. I 1659 hadde Kongregasjonen for Troens Utbredelse oppfordret sine misjonærer om ikke å forlange av folk at de skulle endre sine skikker og sedvaner så lenge de ikke stred imot troen eller god moral. Uttalelsen fortsatte:

:''Hva kunne vel være mer absurd enn å bære Frankrike, Spania, Italia, eller noen annen del av Europa inn i Kina? Det er ikke den slags ting dere skal bringe. Dere skal bringe troen, som ikke avviser eller skader noen menneskers riter eller skikker, såfremt de ikke er fordervede.''<ref>David J. Bosch: ''Transforming Mission: Paradigm Shifts in Theology of Mission'' (American Society of Missiology Series, No. 16), Maryknoll NY: Orbis, 1991, s. 449</ref>

Dominikanerne gav seg ikke uten videre, og bad om en avklaring i forhold til det restriktive 1645-dekretet. Men det var nå dissens innad i ordenen: Den kinesiske dominikaner [[Luo Wenzao]] sendte et eget skriv til Roma og forsvarte ritene. Svaret fra Roma fulgte den [[20. november]] [[1669]], der nå pave [[Klemens IX]] (1667-1669) regjerte. Der het det at begge dekretene skulle gjelde «med full kraft» og skulle etterleves «i henhold til de spørsmål, omstendigheter, og alt som  inngikk i de fremførte tvilsspørsmål». Et ikke helt tilfredsstillende svar, men i mens var misjonærene i Kina blitt enige selv imellom, - så lenge det varte.

=====Regentstyrets misjonærforfølgelse=====
I [[1661]] døde Shunzhi-keiseren plutselig og uventet, og da fikk anti-vestlige krefter ved hoffet sjanse til å organisere seg. Ettersom den nye keiser, [[Kangxi-keiseren|Kangxi]], var mindreårig, hadde faren utpekt hans fire verger, [[Sonin]], [[Suksaha]], [[Ebilun]] og [[Oboi]], til regenter i tilfelle han selv døde ung. De var konservative mandsjuer som var meget imot Shunzhi-keiserens åpenhet både for kinesere og utlendinger. Rådgiverstyret henrettet en rekke embetsmenn som hadde stått den tidligere keiser nær. Regentene ville også få bukt med all annen uønsket innflytelse innen hoffet: De avsatte alle [[buddhismen|buddhister]], og reduserte [[jesuitt]]enes innpass. Under kristenforfølgelsen i [[1664]]-[[1665]], som var iscenesatt av fremmedfiendtlige [[konfucianismen|konfucianere]], anført av [[Yang Guangxian]], og tillatt av riksregenten [[Oboi]] som snart var den enerådende av de opprinnelig fire, ble den alvorlig syke pater Schall kastet i fengsel.
[[Fil:Observatory-Beijing.jpg|thumb|Det keiserlige stjerneobservatorium i [[Beijing]]]]
Alle utenlandske misjonærer, unntatt dem i ved keiserhoffet i Běijīng, ble forvist og holdt innesperret i [[Guangzhou]]. Yang anklaget Schall for bevisst å ha anvist en uheldig dato i 1658 for begravelsen av en prins som døde som småbarn, for på denne måte å lyse forbannelser over hans foreldre slik at også de døde kort tid etter. Pater Schall hadde lammelser og hadde vanskelig for å snakke. Hans astronomiske assistent, pater [[Ferdinand Verbiest]] [[S.J.]], forsvarte ham for domstolen, men var hemmet av at han ennå ikke talte kinesisk så godt. Uansett - det strakk ikke til; her lå det  intriger bak. Den [[15. april]] [[1665]] ble Schall og syv kinesiske astronomer dømt til døden, fem andre kinesere ble også dømt til døden, og andre som var «involvert», blant dem tre andre misjonærer som da var i Běijīng, skulle piskes og forvises.

Men den påfølgende dag var det et [[jordskjelv]], og det ble tolket som himmelens protest. Den [[17. mai]] ble Schall løslatt likesom alle kineserne, med unntak av fem kinesiske konvertitter som ble henrettet. Men selv om Schall ble løslatt, så det ut til at det astronomiske embete nå var lukket for jesuittene og deres astronomer.

=====Enighet om ritespørsmålet, men midlertidig=====
Misjonærforfølgelsen hadde sammenført de utenlandske misjonærer til Guangzhou. Der ble 19 jesuitter, tre dominikanere og én fransiskaner (den eneste fra ordenen som oppholdt seg i Kina da) etter førti dager med grundige konferanser enige den [[26. januar]] [[1668]] (kanskje med unntak av fransiskaneren) om en 42 artikler lang overenskomst. Et utdrag:

:''«Hva gjelder de seremonier ved hvilke kineserne ærer sin mester Konfucius og sine forfedre, må de svar gitt av Den hellige kongregasjon av Inkvisisjonen og approbert av vår Hellige Far Alexander VII i 1656 følges fullt ut, ettersom de er basert på en svært sannsynlig oppfatning som det er umulig å rokke ved med noen beviser om det motsatte, og – gitt denne sannsynlighet – frelsens port må ikke stenges for de utallige kinesere som ville falle fra den kristne religion hvis de ble forbudt det de rettmessig og i god tro kunne gjøre, og ikke kan unnlate uten alvorlig skade».''

Dominikanerpater [[Domingo Fernandez Navarrete]], som også var med på konferansen, kunne imidlertid ikke komme til rette med overenskomsten, som han så mange svakheter ved. Under diskusjonene, som også dekket en rekke andre forhold som for eksempel hvorvidt man skulle be kinesiske katolikker blotte sitt hode i forbindelse med skriftemålet og hvordan dåp av kvinner best burde finne sted uten at deres ektemenn skulle feiltolke de prestelige berøringer, hadde gjentatte ganger funnet seg på motsatt side i debattene enn jesuittene, og var også sjokkert over enkelte av de jesuittiske tillempninger. Han skulle ikke lenge etter fornye sin motstand mot det jesuittiske og nå tilsynelatende omforente standpunkt til ritene, og bringe denne kritikken videre til Pavestolen.<ref>James Sylvester '''Cummins''': A Question of Rites: Friar Domingo Navarrete and the Jesuits in China, Aldershot: Scolar Press, 1993, særlig fra s. 144</ref>

====....[[Propagandakongregasjonen]]s engasjement====
Kurieorganet ''Sancta Congregatio de propaganda fide'' (Den hellige kongregasjon for troens utbredelse) var blitt opprettet [[22. juni]] [[1622]] av pave [[Gregor XV]], i bullen ''[[Inscrutabili Divinae]]''. Den oppgave var fra begynnelsen av misjonsvirksomhet, og da spesielt koordinering av misjonsinnsatsen, retningslinjer for misjonærene, fremme av dannelsen av et lokalt [[kleresi]] og grunnleggelse av katolske institusjoner i misjonsområdene, og økonomisk støtte til områder hvor kirken er under oppbygging. I årevis hadde den strevd med å fravriste Spania og Portugal den kontroll de hadde med kirkens misjoner, men uten særlig fremgang. I [[1649]] ankom imidlertid den [[avignon]]ske jesuittmisjonæren [[Alexandre de Rhodes]] fra Orienten. Han foreslo at paven opprettet [[apostoliske vikariater]] i Det fjerne østen, det vil si pusset støvet av en sjeldent brukt kirkerettslig struktur og justerte den litt: Ettersom avtaler med de iberiske stater hadde innrømmet dem retten til å innrette bispedømmer, kunne paven i stedet reservere misjonsmarkene fjernt fra disse bispesetene under seg selv, altså selv være deres direkte overhyrde. Så kunne han sende bispeviede vikarer som han selv utnevnte og som stod direkte ansvarlig overfor ham selv. Løsningen slo an. De Rhodes tok også skritt for å sikre vikarene et eget «pool» av misjonsprester, og ble en av initiativtagerne og stifterne av «[[Det parisiske ytremisjonsselskap]]» (''Missions Etrangères de Paris'' = MEP).

De fleste av første apostoliske vikariatene omfattet områdene sør for det egentlige Kina (skjønt det apostoliske vikariat Tonking ([[1659]]) strakk seg inn i det sørvestlige Kina). Men i [[1660]] ble et vikariat opprettet i [[Nanjing]], noe som på kartet innebar at godt over halvparten av Kina ble adskilt fra bispedømmet Macao, og i [[1680]] ble et annet vikariat opprettet for [[Sichuan]], slik at hele det vestlige Kina også ble fratatt Macao.<ref name="katolsk.no">[http://www.katolsk.no/utenriks/kronologi/china.htm] Claes Tande: Chronology of Erections of Catholic Dioceses and Other Territorial Jurisdictions: China. Nettsted besøkt 17. februar 2007.</ref> Portugiserne likte det ikke, og deres mottrekk var rett og slett å ikke anerkjenne endringene.

....

....

====....Første del av [[Kangxi-keiseren]]s eget styre (1668-1700)====
[[Fil:ChineseCelestialGlobe.JPG|thumb|right|Replika av pater [[Ferdinand Verbiest]]s «stjerneglobus» av [[1673]], til bruk ved [[det keiserlige astronomibyrå]] i Beijing]]
I [[1669]] klarte pater Verbiest å bevise for [[Kangxi-keiseren]] at det etter pater Schalls avsettelse ble stadig flere feil i den årlige astronomiske kalender. Keiseren utnevnte da Verbiest til ny president for  det keiserlige matematisk-astronomiske byrå, og ble ikke lenge etter også annenpresident for embetet for offentlige arbeider. Dermed hadde han nådd enda høyere opp i det kinesiske byråkrati enn pater Schall. Dermed var det ikke lenger noe stom forhindret at de misjonærer som var blitt forvist til Macao eller [[Guangzhou|Kanton]] under Oboi kunne vende tilbake. Tiltakene mot misjonen ble reversert.

Schall-affæren førte til at keiseren ble oppmerksom på hva vesten kunne tilby, og han var meget vennlig innstilt overfor kristendommen. Keiseren ble svært interessert i matematikk, og han bestemte seg for å sette seg inn i det selv. Som lærere valgte han astronomikyndige jesuitter. Keiserens interesse for vitenskap og teknikk var gunstig. Flere prester med høy naturvitenskapelig utdannelse ble sendt til Kina, og ble etter hvert meget sterkt representert ved det keiserlige hoff. Det  renomme de nøt for sin kompetanse innen teknisk materie, og som hadde gjort at også [[Ming-dynastiet|Ming-keiserne]] hadde innbudt  dem til hoffet, ble forsterket under Kangxi-keiseren. Deres innsats førte til at misjonen fikk en veldig medvind; mange høyere embetsmenn konverterte og dette gav katolisismen høy prestisje.

Blant de fremste jesuitter i Beijing var pater [[Ferdinand Verbiest]]. Han underviste keiseren i matematikk, geometri og astronomi, og i [[1674]] utarbeidet han et nytt verdenskart som i sin detaljrikdom langt overgikk alle tidligere kinesiske kart. Som leder for det keiserlige astronomibyrå bygde han også en «stjerneglobus» som vakte stor oppsikt. Verbiest var også ansvarlig for utviklingen av de kanonene som skulle vise seg så effektive mot opprørere både i sør og i nord.

Også jesuittene [[Jean-François Gerbillon]] og [[Jean-Baptiste Régis]] underviste keiseren i matematikk. Andre fikk i oppdrag å lage et omfattende atlas over alle kinesiske provinser. Arbeidet tok til i [[1708]], atlaset, ''Huangyu quan lang tu'', var ferdig i [[1717]].
[[Fil:Wu Li 001.jpg|thumb|right|«Båtreise på floden nedenfor buddhisttempelet», av Wu Li, malt mellom 1690 og 1710.]]
Det var også på denne tiden at jesuittene først begynte å gjøre kristen innflytelse innen malerkunsten og den kinesiske poesi. Gjennombruddet kom med maleren og dikteren [[Wu Li]], en kineser som ble presteviet i 1688. Men også tidligere hadde for eksempel pater [[Michele Ruggieri]] gjort sine forsøk<ref>Albert Chan, S.J.: «Michele Ruggeri, S.J. and His Chinese Poems», i ''Monumenta Serica'' 41 (1993), s. 129-76</ref>, pater [[François de Rougemont]] forfattet en kristen folkepoesi ''(Cantiones rusticae)'' etter forbilder fra han- og [[hakka (språk)|hakka]]<nowiki></nowiki>diktning<ref>Noël Golvers: ''François de Rougemont, S.J.: Missionary in Ch'ang-shu (Chiang-nan)'', Louven: Leuven University Press, 1999</ref>. Men med pater Wu Li vokste det frem en stor og estetisk vellykket kristen kinesisk poesi. Han utmerket seg både i ''[[shi (poesi)|shi]]''- og i ''[[Qu (poesi)|qu]]''-stil.<ref>Jonathan Chaves: ''Singing of the Source: Nature and God in the Poetry of the Chinese Painter Wu Li'', Honolulu: University of Hawaii Press, 1993</ref>

=====Sentrale gudstjenestetekster oversatt til kinesisk=====
Fra 1670 og fremover kom en rekke viktige kirkelige tekster på kinesisk. Oversetteren var jesuittpater [[Lodovico Buglio]]. Førs kom Det romerske missale til kinesisk ([[1670]]). Breviaret og Det romerske rituale fulgte i 1674 og 1675. I og med at disse liturgiske bøker inneholdt en god del bibeltekster, må Buglio også regnes som en slags bibeloversetter, selv om han aldri oversatte noen hele deler av de bibelske bøker, bare de (mange) utdrag som forekommer i den katolske ordinarieliturgi.

Disse oversettelsene krever en særlig forklaring, idet Den katolske kirke generelt foreskrev at Messen skulle feires på latin - dermed skulle et kinesisk missale egentlig ha vært overflødig. Men jesuittene hadde ivret for at det skulle gjøres et særlig unntak for Kina, for bedre å kunne forme et kinesisk presteskap og for at messen skulle kunne feires på folkespråket i alle fall av de kinesiske prester slik at man slik kom den kinesiske høykultur imøte og fikk raskere gjennomslag i hele det kinesiske folk. Denne planen ble, som nevnt tidligere, approbert av pave Paul V som den [[26. mars]] [[1615]] hadde tillatt dette både for messefeiring og forvaltningen av sakramentene. Denne tillatelsen, gitt til de kinesiske prester, ble imidlertid aldri utnyttet. Det er litt uklart hvorfor ikke, men det er nærliggende at det svært lave antall kinesiske prester førte til at det krevende oversettelsesarbeidet ikke fikk prioritet.

Da pater [[Philippe Couplet]] forsøkte å få tillatelsen fornyet i [[1680-årene]], nådde han ikke frem i Roma. I 1685 donerte Couplet et eksemplar av missalet ''(Misa jingdian)'' til paven, men noen fornyet tillatelse til messefeiring på kinesisk fulgte ikke. Dermed ble pater Buglios oversettelser knapt brukt. Det er igjen vanskelig å vite noe om den saksbehandling saken ble underkastet i Roma, og hvordan man tenkte. Men det er mulig at det henger sammen med et annet forslag som var blitt luftet tidligere: Kunne ikke kinesiske prester slippe å lære seg latin overhodet? Roma var imidlertid av den oppfatning at selv om meget ble oversatt til kinesisk, ville et presteskap som ikke behersket latin komme i fare for å miste kontakten med verdenskirkens liv og utvikling, og til å gli inn i heresier eller skisma.<ref>Stanislaus Chen: ''Historia Tentaminium Missionariorum Societatis Jesu pro Liturgia Sinica in Saeculo XVII'', doktoravhandling, Roma: Pont. Univers. Urbanianum de Propaganda Fide, 1951</ref><ref>Anton Huonder, S.J.: ''Der einheimische Klerus in den Heidenländern'', Freiburg, 1909, s. 157-172</ref>

....

===== ... Det keiserlige toleranseedikt=====
Mot slutten av 1600-tallet hadde særlig jesuittenes arbeid ført til svært mange konvertitter, og tusenvis av dem tilhørte den velutdannede embetsstanden, mange av den tilknyttet det keiserlige hoff. Kangxi-keiseren var med tiden blitt mer og mer vennlig innstilt overfor jesuittmisjonærene, og skulle også personlig gjennomgå pater Riccis  verk ''Tiānzhǔ Shiyi'', og sette pris på den lære som her ble fremlagt.

Det brøt nå ut en kristenforfølgelse i kystprovinsen [[Zhejiang]], og hoffjesuittene ved pater [[Thomas Pereyra]] henvendte seg til keiseren for hjelp. Det munnet ut i Kangxi-keiserens generelle toleranseedikt av [[22. mars]] [[1692]]:

:''Europeerne er meget rolige. De ansporer ikke til uro i provinsene, de er ikke til skade for noen, de begår ingen forbrytelser, og deres lære har intet til felles med de falske sekter som finnes i riket, heller ikke tenderer de mot noen anstiftelse til separatisme... ''

:''Derfor bestemmer Vi at alle de templer som er viet til Himmelens Herre, hvor enn de måtte være, bør bevares, og at det må være enhver som ønsker det tillatt å tilbe denne Gud og tre inn i disse templer, ofre røkelse til Ham og utføre de seremonier som praktiseres i henhold til de kristnes gamle sedvaner. La derfor fra nå av ingen yte dem noen motstand.''<ref>S. Neill, A History of Christian Missions (Harmondsworth: Penguin Books,964), pp. 189-l90.</ref>

Dekretet må betraktes ikke «bare» som et toleranseedikt, noe som i seg selv var banebrytende nok, men som et utslag av Kangxi-keiserens sterke personlige interesse og engasjement for å sikre den kristne misjons fremtid i Kina. Han hans interesse var ikke bare av politisk karakter (å sikre det fortsatte nærvær av jesuitter ved keiserhoffet og den hjelp disse kunne yte på mange områder), han la også for dagen en personlig oppfatning om at kristendommen var en høytstående, verdifull og respektabel religion.<ref>Hang Song-Kang: ''«Kangxi's Attitude in the Rites Controversy»'', i ''The Heythrop Journal'' (Vol. XXVIII Nr. 1) januar 1987, s. 57-67, særlig s. 59-60 og 65-66</ref>

En viktig bakgrunn for toleranseediktet finnes i det gode inntrykk kaiseren hadde av de hoffjesuitter han hadde engasjert på en rekke områder.<ref>Arnold H. Rowbotham: ''Missionary and Mandarin: The Jesuits at the Court of China'', Berkeley: University of California Press, 1942</ref>

....

....

=====Frem og tilbake: To paver ombestemmer seg om patronatsbispedømmene=====
I [[1690]] snudde paven etter påtrykk og kanskje etter et uheldig råd, hva gjaldt satsingen på apostoliske vikariater i Kina for å motvirke det ineffektive og tildels uheldige portugisiske patronatet. Pave [[Alexander VIII]] (1689-1691) opprettet med bullen ''Romanus pontifex'' (10. april 1690) de to patronatsbispedømmer Beijing og Nanjing som fikk seg tildelt territoriene til de apostoliske vikariater som tidligere paver hadde noen år før. Dermed var hele Kina igjen entydig understilt det portugisiske padroadosystemet, med bispedømmene Macao, Beijing og Nanjing understilt metropolitansetet Goa i India.<ref>Harrie Huiskamp: ''A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494'' (KTC - Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, s. 181</ref>

Den neste pave, [[Innocens XII]] (1691-1700), hadde øyensynlig andre rådgivere og annen innsikt. Han ville omgjøre forgjengerens verk, noe han etter en del besvær fikk gjort med skrivet ''E sublimi sedis'' 15. oktober [[1696]], i hvert fall på papiret.<ref>Jfr. grundig utredning i António da Silva Rego: ''O Padroado Portugues do Oriente'', Divisão de Publicações e Biblioteca, Agência Geral des Colónias, 1940</ref> Det var enda tyngre å få det gjennomdrevet ute på misjonsfeltet, men i hvert fall i en del av de åtte apostoliske vikariater han hadde opprettet/genopprettet (for [[Sichuan]], [[Guizhou]],  [[Yunnan]], [[Huguang]], [[Shaanxi]], [[Shanxi]], [[Fujian]]) til virkelighet.<ref>[http://www.katolsk.no/utenriks/kronologi/china.htm] Claes Tande: ''Chronology of Erections of Catholic Dioceses and Other Territorial Jurisdictions: China.'' Nettsted besøkt 28. mai 2007.</ref>  
Alle tre patronatsbispedømmer fortsatte, men med vesentlig reduserte områder under sin jurisdiksjon. Ikke alle av vikariatene ble virkeliggjort; i noen tilfeller forhindret politiske problemer utnevnelsen av den apostoliske vikar, og i andre tilfeller var de utnevnte ute av stand til å nå frem til sine poster. Dette utløste flere små og store justeringer og midlertidige ordninger i tiårene som fulgte.<ref>Harrie Huiskamp: ''A Geneaology of Ecclesiastical Jurisdictions: Schematic Outline, Illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by Treaty of Tordesillas in 1494'' (KTC - Kerk en theologie in context), Kampen: Uitgiverij Kok, 1994, s. 181 og plansje etter s. 136</ref>

=====Msgr. Maigrots ''mandatum''=====

....

....

====Epokeovergripende ekskurs: Russerne og den ortodokse kirke i Kina i Kangxi- og Yongzhengkeiserdømmet====
Det skulle bli nettopp under Kangxi-keiseren at det endelig lyktes [[Russland|russerne]] å etablere et eget kirkelig nærvær i selveste Beijing.

=====Feilslåtte kontakter=====
Det hadde ikke skortet på tidligere fremstøt: Den første russiske sendemann kom til Beijing i [[Ming-dynastiet|Mingtiden]] i [[1567]] men ettersom han ikke hadde tatt med seg noen gaver, fikk han ikke keiserlig audiens. Det samme gjentok seg i [[1618]]-[[1619]], av samme årsak. I [[1654]] ble tsarens ambassadør avvist fordi han nektet å gjøre [[kowtow]] for keiseren.<ref name="William Devine 1930">William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 103</ref>  Tsar [[Aleksej I av Russland|Aleksej Mikhailovitsj]] sendte så en offisiell delegasjon i [[1676]], men trass i støtte fra pater Ferdinand Verbiest slo også den feil.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 367</ref>

=====Grensetvisten i nord, Nertsjinsktraktaten og «albazinerne»=====
Stadige grensetvister i nord gjorde det tilslutt nødvendig for Kina å inngå sin første grenseavtale med en utenlandsk makt; det var siste utvei for å få slutt på de stadige kinesiske krigstap.<ref name="William Devine 1930"/> En kinesisk hær på 15&nbsp;000 mann og hundre kanoner hadde i [[1685]] klart å jage russerne bort fra [[Albazin]] som de mente var kinesisk land, og etter det lå det til rette for grenseforhandlinger.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 368</ref>

Det var i stor grad hoffjesuittene [[Jean-François Gerbillon]] og [[Thomas Pereyra]] som ved sitt oversettelsesarbeid og forhandlingskunst bidro til at [[Nertsjinsk-traktaten]] ([[1689]]) var blitt såpass gunstig for Kangxi-Kina, og etter hvert bante det seg frem en åpenhet for at russerne skulle få et offisielt nærvær.<ref>Joseph Schobert Sebes, ''The Treaty of Nerchinsk (Nipchu) 1689. A Case Study of the Initial Period of Sino-Russian Diplomatic Relations Based on the Unpublished Diary of Father Thomas Pereyra of the Society of Jesus.'' (1957-8)</ref><ref>Joseph Sebes og Thomas Pereira: ''The Jesuits and the Sino-Russian Treaty of Nerchinsk (1689): The Diary of [[Thomas Pereyra|Thomas Pereira]].'' Bibliotheca Instituti Historici S.I.; V. 18. Rome: Institutum Historicum S.I., 1962.</ref>

Etter kampene ved Albazin var imidlertid ikke alle tsarens styrker returnert til [[Sibir]]; en liten flokk på 31 kosakker og noen desertører og eksfanger var i 1685 gått over til kineserne og ble et eget kompani i mandsjuhæren, og kom til Beijing. Blant dem var deres prest, Maksim Leontjov, og han hadde med seg gudstjenestebøker og [[Ikon (kristendom)|ikon]]er. Kangxi-keiseren gav dem en bygning nord i Beijing ([[Beiguan]]) og støttet dem med land og lønn. De giftet seg mandsjiske kvinner, ble assimilert i kulturen og tjenestegjorde for det meste som tolker. Etter at [[metropolitt]]en av [[Tobolsk]], [[Sibir]]s hovedstad, sendte dem presten Grigorij og diakonen Lavrentij fikk de i [[1696]] overta et tidligere buddhisttempel som de konsekrete som kirke og gav navnene ''Den hellige visdom'' og ''St. Nikolas'' (kineserne kalte den ''Luochamiao''). Samtidig hadde disse [[albazinere]] fått tsar [[Peter I av Russland|Peter den stores]] oppmerksomhet, og han ville sende dem en [[arkimandritt]] som både kunne betjene albazinerne og de russiske handelskaravaner som nå fikk komme til Beijing annenhvert år.<ref name="ReferenceA">Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 369</ref>    
[[Fil:Peter_de_Grote.jpg|thumb|[[Peter I av Russland|Peter den store]] (1682-1725)]]
Det var tsaren som nå var i ferd med å bli kirkens faktiske leder idet hans reformer (skjeggforbudet var særlig provoserende for geistligheten) og suspensjon av patriarkembetet og innsettelse av en stattholder betød at kirken nå var blitt «en keiserlig statskirke». De representasjoner som han fikk gjennom for kirken ble på en måte samtidig diplomatisk-statlige. I [[1700]] beordret han ved et ''[[ukas]]'' (dekret) metropolitten av [[Kiev]], Varlaam, til å utsende til Kina en dyktig prest og to-tre munker med gode språkører. Han måtte være utdannet fra det kirkelige akademi i Kiev slik at «keiserens mann» var av samme akademiske kvalitet som hoffjesuittene.<ref>Josef Glazik: ''Die Russish-Orthodoxe Heidenmission seit Peter dem Großen'', Münster: Aschendorff 1954, s. 32-36</ref> Det ble imidlertid ikke noe av dette prosjektet. Derimot klarte Tobolsk-metropolitten noen prester med handelskaravanen i [[1702]], med stadige henvendelser og forhandlinger førte til at arkimandritten Ilarion Lezhaiskij fikk slå seg ned i hovedstaden i [[1716]] og opprette en menighet.<ref name="ReferenceA"/>  Keiseren utnevnte ham og hans diakoner til mandariner.<ref>Sebald Reil: ''Kilian Stumpf 1655-1720: Ein Würzburger Jesuit am Kaiserhof zu Peking'', Münster: Aschendorff 1977, 2001, s. 164-168</ref><ref>Pieter Visschers: ''Onuitgegeven brieven van eenige Paters der Sociëteit van Jesus, Missionarissen in China van de XVIIe en XVIIIe eeuw, met aanteekeningen'', Arnhem: Josué Witz 1857, s. 134''ff.''</ref>

=====Offisielt russisk-ortodoks nærvær i Beijing fra 1727=====
[[Den russisk-ortodokse kirke]] fikk endelig etablere seg offisielt i [[1727]] i Beijing; det var en av bestemmelsene i [[Kiakhta-traktaten]] fra samme år. Betingelsen var at de skulle nøye seg med å studere det [[mandsjuisk]]e og det kinesiske språk i diplomatisk øyemed, og at personellet ble utskiftet hvert tiende år.<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 104</ref><ref>Eric Widmer: ''The Russian Ecclesiastical Mission in Peking during the Eighteenth Century'', Cambridge, MA: Harvard University Press 1976</ref> Dette ortodokse nærvær var installert to år etter i ''Eluosi guan'' («det russiske herberge»). I dette anlegget skulle både arkimandritten og den russiske ambassadør bo, og slik vedvarte det helt til 1860.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 371-372</ref> Albazinerne fikk bygge en annen kirke for seg selv, slik at det nå ble to russisk-ortodokse menigheter i byen.

Noe sterkt misjonsengasjement oppviste ikke russerne på denne tiden, de synes rett og slett å ha manglet entusiasme for det. I 1731 var det bare ni kinesere som var blitt døpt i Beijing. Dessuten slo ikke de ortodokse misjonærene seg ned for å bli livet ut i Kina (i motsetning til de katolske). Et resultat av dette langt svakere engasjement var imidlertid at de russisk-ortodokse gikk klar av de fleste forfølgelser og ble latt i fred.<ref>Tomasz Wisniewski: ''«Die Russisch-Orthodoxe Kirche in China: Im Dienst der Politik, der Wissenschaft und des Evangeliums»'', i ''China Heute'' 16 (1997), s. 111, 115</ref>

Ettersom de russiske handelskaravaner ble forbudt å komme til Beijing fra [[1760-årene]], avtok det russisk-ortodokse nærvær. Ved utgangen av [[1700-tallet]] talte de ortodokse i byen fire kvinner og 30 menn, hvorav fem kinesere og 25 albazinere. I perioden frem til 1860 hadde 155 ortodokse prester oppholdt seg i kortere eller lengre perioder ved den russiske misjon og studert språk, de hadde bedrevet nesten intet misjonsarbeid blant kinesere eller mandsjuer.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 372</ref>

==== ... Ekskurs: Figuristene====
Noen større rolle i det kirkelige liv i Kina spilte ikke teologene som går under navnet «[[figuristene]]». Dertil ble de for effektivt marginalisert også innenfor egen orden, og de fikk for det meste heller ikke anledning til å publisere sine funderinger. Figuristene var en liten krets franske jesuitter rundt pater [[Joachim Bouvet]] S.J., en krets som fungerte som et lite vitenskapelig-missiologisk privatakademi etter kinesisk forbilde. De portugisiske jesuitter, og de jesuitter underlagt portugiserne, var helt avvisende. Selv innenfor misjonens franske seksjon, som hadde egen ledelse, var deres teologiske spekulasjoner omstridte. Pater Bouvets forskning vakte stor interesse hos den tyske tenker og [[polyhistor]] [[Gottfried Leibniz]], ikke minst fordi Bouvet i sitt arbeid avdekket en form for det matematiske binære system i det kinesiske klassiske verk ''[[Yijing]]''. De to hadde en inngående brevveksling om dette og om figurismen.

Figuristene søkte å påvise en rekke konkrete tegn på guddommelig inspirasjon og prefigurasjon av kristen lære i gammel kinesisk historie. En viktig inspirator for disse misjonærene var pater Riccis arbeide med tidlig kinesisk filosofi, og en viktig drivkraft var å forsvare jesuittenes akkomodasjonsmetode under ritestriden i Kina. Ricci mente å kunne gjenkjenne Guds finger i tidlig kinesisk religion, og var åpen for at det måtte ha bestått en forbindelse mellom gamle kinesiske forestillinger og den jødiske og kristne tradisjon. Jesuittene arbeidet for å integrere tankegods fra den klassiske [[konfucianisme]] med kristendommen.

En ensartet fremstilling av figuristenes tanker kan ikke gis. De var ofte uenige seg imellom om mange enkeltheter, og flere av teoriene deres befant seg på utviklingsstadiet da de ble beordret til å legge det fra seg. Men det var særlig en grunnleggende oppfatning med tre elementer de konvergerte rundt.

Det første av og utgangspunktet for det de alle kunne samles rundt, var at en viss tidlig epoke av kinesisk historie var noe mer enn det kinesiske folks historie, men representerte et eget spor innen Guds frelsesplan. Etter storflommen, som beskrives i [[Det gamle testamente]], mente figuristene at [[Noa]]s sønn [[Shem]] må ha reist til Det fjerne østen, og dit bragt med seg innsikten om Adam. Figuristene mente å kunne identifisere en rekke skjulte spor av denne og annet førkristen guddommelig åpenbaring i [[Kinesiske klassiske tekster|de kinesiske klassiske verker]]. Figuristene mente også at [[Fuxi]], som skal ha forfattet ''«[[Yijing]]»'', i virkeligheten var den [[bibel]]ske patriark [[Enok]]. Det spillerom de fant for denne antagelsen var bibelstedene 1. Mos 5,23-24: ''Enok vandret med Gud. Så ble han borte; for Gud tok ham til seg'', og Hebr 11,5: ''I tro ble Enok rykket bort uten å dø. Ingen så ham mer, for Gud hadde tatt ham til seg.'' Videre mente de at [[shengren|Shèngrén]] (聖人), eller «vismannen» som omtales i gamle kinesiske tekster, i virkeligheten var en allusjon til Den Salvede ([[Messias]]). De mente å finne forvarsler om for eksempel Jesu fødsel i de kinesiske klassikere.

Én fra kretsen, pater [[Jean-François Foucquet]], hadde som spesialområde var [[taoisme]]n og hvordan den kunne tolkes i lys av kristendommen. I [[1711]] ble han etter p. Bouvets ønske kalt til [[Beijing]] for å bistå ham i studiet av [[Kinas fem klassiske verker|det klassiske konfucianske verket]] ''[[Yijing]]''. Samtidig arbeidet han for [[Kangxi-keiseren]], og forfattet et antall astronomiske og matematiske traktater på hans oppdrag.

Den franske ordenssuperior i Beijing pater [[Pierre Vincent de Tartre]] (1669-1724) og jesuittvisitatoren pater [[Kilian Stumpf]] (1655-1720) mente at fortolkningsarbeidene med ''Yijing'' representerte en risiko for jesuittmisjonen, i lys av [[Ritestriden i Kina|ritestriden]] som da var på et høydepunkt. Da deres press på Foucquet og Bouvet ble for stort, bestemte Foucquet seg for å tre ut av ordenen og forlate Kina. I [[1720]] ble han kalt tilbake fra Kina etter eget ønske, og tok med seg sitt store kinesiske bibliotek (4000 bøker) den 9. januar 1722.

....

....

====Kangxi-keiserdømmets senere år (1700-1722)====
=====Keiseren støtter jesuittene i ritestriden 1700===== 
Kangxi-keiseren var fortørnet over at jesuittenes tolkning av de kinesiske riter ble satt spørsmålstegn ved i Roma, og engasjerte seg i forsvaret av deres misjonsmetoder. I [[1700]] rettet jesuittene et memorandum til keiseren med spørsmål om den autentiske forståelse av de omstridte ritene. Keiseren svarte med å attestere i dekrets form ([[30. november]]) at jesuittenes fortolkning var «veldig riktig», både av ritene som nasjonale riter uten religiøs betydning og at termene ''Tiānzhǔ'' og ''Shàngdì'' var [[monoteisme|monoteistiske]]. De fem jesuittene ved keiserhoffet i Beijing som hadde utvirket dette enestående dokument, [[Claudio Filippo Grimaldi]], [[Antoine Thomas]], [[Jean-François Gerbillon]], [[Thomas Pereyra]] og Joachim Bouvet, gikk skriftlig god for det og ekspederte det den [[2. desember]] til den nye pave i Roma.<ref>Joseph Dehergne, S.J.: «La Mission de Pékin a la Veille de la Condamnation des Rites», i ''Neue Zeitschrift für Missionswissenschaft'', Vol. IX (1953), Heft 2, s. 91-106</ref>

Både memorandumet og keiserens svar ble dessuten offentliggjort i Kinas offisielle meldingsgazette. Det ble kjent i den europeiske allmennhet, men vekket merkelig nok ikke særlig oppsikt.

====Pave Klemens XIs dekret ''Cur Deus optimus'' 1704====
Fremstillingene sprikte sterkt. Det var svært vanskelig for Det Hellige Officium å nå frem til en konklusjon. At paven nå presset på og ønsket å avklare spørsmålet én gang for alle, gav heller ikke det beste klima for rolig refleksjon. Jesuittene nådde ikke frem. Maigrot oppnådde et nytt pavelig forbud mot de kinesiske riter. 
[[Fil:Clement XI.jpg|thumb|Pave [[Klemens XI]] (1700-1721)]]
Det skjedde ved at pave [[Klemens XI]] (1700-1721) den [[20. november]] [[1704]] godkjente en dom fra [[Kongregasjonen for troslæren|Det hellige Officium]] i dekretet ''Cur Deus optimus'' og slik så seg nødt til å forby Konfucius- og forfedredyrkelsen blant kinesiske katolikker og misjonærenes bruk av kinesiske riter og uttrykk, spesielt uttrykkene ''Tien'' og ''Shàngdì'' om Gud. To jesuitter, patrene [[François Noël]] og [[Kaspar Castner]], hadde reist fra Kina til [[Roma]] for å forsøke å utvirke en god løsning på [[ritestriden i Kina]]. De ble også konsultert av Vatikanet<ref>Fremgår av dekretets innledning. Tekst på fransk finnes i ''Memoires pour Rome sur l'Etat de la religion chrétienne dans la Chine avec la decret de N.S.P. le Pape Clement XI sur l'affaire des Cultes Chinois et le mandement de M. le Cardinal de Tournon sur le même sujet'', 1709, s. 163</ref><ref>Jfr. også Paul A. Rule: ''«Louis Fan Shou-i: A Missing Link in the Chinese Rites Controversy»'', i ''Actes du VIIe colloque occidental de sinologie, Chantilly 1992: Images de la Chine: Échanges culturels et religieux entre la Chine et l'Occident'' (Var.Sin., 83), Taibei: Ricci Institute, 1995, s. 269-260</ref>, men resultatet, nedfelt i dette dekretet, ble nærmest det motsatte enn det jesuittene hadde ønsket seg.

=====Erkebiskop de Tournons legasjon til Kina 1705===== 
Ingen i Kina visste om dette i første omgang, for ''Cur Deus optimus'' var ikke blitt offentliggjort. Paven sendte en utsending, patriarken [[Charles-Thomas Maillard de Tournon|Maillard de Tournon]], til Kina for å gjøre dette: Han ankom i [[1705]]. Til å begynne med sa han intet om det pavelige dekret, men det var tydelig hva slags innstilling han bragte med seg. Keiseren var ganske sikkert fornærmet over at hans forsikringer ikke syntes å ha gjort inntrykk i Roma, men stilte likevel opp da jesuittene bad ham om å gå i dialog om spørsmålene med utsendingen. Han var en mann som ikke hadde noen særlig bakgrunn for å forstå kinesisk kultur, og de stedlige jesuitter gjorde sitt ytterste for å få han fra å omtale de kinesiske skikker som overtroiske eller som avgudsdyrkelse, ettersom dette var ordbruk som kineserne ikke kom til å sette pris på. De sa til ham at selveste keiseren var villig til å forklare for ham ritenes indre mening, og fikk i stand tre keiserlige audienser for Tournon. Men de nådde ikke frem: Paven hadde sagt, fremholdt de Tournon, at alle Kinas lærde var avgudsdyrkere, og at jesuittene og de øvrige kinamisjonærer bare hadde én ting å gjøre: Underkaste seg pavens beslutning. Legaten hadde også sine støttespillere: Under de kontroverser som fulgte, stilte biskop Maigrot seg på legatens side. Det gjorde også jesuitten [[Claude de Visdelou]], som slik brøt med sine medbrødres standpunkter.

Kangxi-keiseren, som fant at jesuittene var bedre orientert enn deres motstandere, beordret de Tournon til å forlate Beijing den [[28. august]] [[1705]]; Maillard de Tournon returnerte da til Nanjing.  Keiseren forviste så biskop Maigrot fra Kina den [[17. desember]] samme år.  I Nanjing fikk Tournon etter hvert vite at keiseren hadde beordret alle misjonærer til å ansøke om ''piao'' (en kombinert yrkeslisens og oppholdstillatelse) for å få tillatelse til å forkynne Evangeliet, - ellers ville de bli utvist. Og kun de misjonærer som lovet ikke å gå imot de nasjonale riter ville få dette ''piao''.

Maillard de Tournon anså at det var ingen tid å miste, kunngjorde så det allerede gitte, men så langt hemmeligholdte pavelig riteforbudet i ''Cur Deus optimus''. Det gjorde han i et fordømmende dekret ''«Regula»'' i [[Nanjing]] i februar [[1707]]. Da keiseren fikk vite om dette dekretet, beordret han at de Tournon skulle føres til Macao.<ref>Robert Charles Jenkins: ''The Jesuits in China and the Legation of Cardinal de Tournon: An examination of Conflicting Evidence and an Attempt at an Impartial Judgement'', London 1984, faksimile opptrykk av «Elibrion Classics» 2005</ref>

Nå våknet det kinesiske hat mot det de betraktet som hedendom, og oppildnet av anklagen om at de kristne var motstandere av de nasjonale riter ble de nydøpte katolikker utsatt for forfølgelser.

=====Den apostoliske konstitusjon ''Ex illa die'' 1715=====
Jesuittene gjorde nå nye forsøk på å få paven til å omgjøre sin beslutning, men uten hell. I Roma mente man at de konfucianske ritualer virkelig stred mot kristen lære. Dette fremgår av skrivet ''Ex illa die'', gitt som [[apostolisk konstitusjon]], som pave [[Klemens XI]] utstedte [[19. mars]] [[1715]], og som ble forkynt i Kina den [[25. september]] samme år:

:''I. Vesten kalles Skaperen av Himmel, Jord og hele universet for «Deus» ([[latin]]=Gud). Siden ordet «Deus» ikke klinger rett i på det kinesiske språk, har vestens folk i Kina og de kinesiske konvertitter til katolisismen brukt uttrykket «Den høyeste keiser» («Shàngdì») i mange år. Fra nå av skal man ikke benytte ord som «Himmel» eller «Shàngdì»: Deus skal benyttes om Skaperen av Himmel, Jord og hele universet. Den tavle som bærer de kinesiske ordtegn «dyrk Himmelen» skal ikke tillates opphengt inne i noen katolsk kirke om må umiddelbart fjernes dersom allerede der.''

:''II. Vår- og høsttilbedelsen av Konfucius, samt dyrkelsen av forfedrene, er ikke tillatt blant katolske konvertitter. Det er ikke tillatt å overvære ritualene heller, fordi det å overvære en slik ritus er like hedensk som aktivt å delta i den.''

:''III. Kinesiske embetsmenn og fremgangsrike kandidater til metropolitan- , provinsial- eller prefekturaleksaminasjonene, er - dersom de har konvertert til romersk katolisisme, ikke tillatt å dyrke i konfucianske templer på den første og den femtende dag av hver måned. Det samme forbud gjelder alle kinesiske katolikker som i egenskap av embetsmenn nylig har kommet inn i sine embeter eller som studenter nylig har bestått metropolitan- , provinsial- eller prefekturaleksaminasjonene.''

:''IV. Ingen kinesiske katolikker er tillatt å dyrke forfedre i sine familietempler.''

:''V. Hva enn om det er hjemme, på gravene, eller i begravelsestiden er det en kinesisk katolikk forbudt å utføre forfedredyrkelsesritualet. Han er ikke tillatt å gjøre det heller ikke om han er i selskap med ikke-kristne. Et slikt rituale er hedensk uansett omstendighetene.''<ref>China in Transition, 1517-1911, Dan J. Li, trans. (New York: Van Nostrand Reinhold Company, 1969), pp. 2224.</ref>

Dekretet fortsatte med å forsikre at de kinesiske skikker og tradisjoner som ikke var av hedensk art ikke skulle forbys, og at man ikke skulle legge seg opp i hvordan kineserne gestalter sitt familieliv eller styrer sitt land. Grenseoppgangen mellom hva som kunne tillates eller forbys overlot paven til den pavelige legat i Kina, eller - i hans fravær - lederen for den katolske kinamisjon eller biskopen av Kina.

[[Fil:Portrait of the Kangxi Emperor in Court Dress.jpg|thumb|Kangxi-keiseren (1661-1722)]]

=====Erkebiskop Mezzabarbas legasjon til Kina 1720===== 
Pave [[Klemens XI]] forsøkte etter noen år å bøte på situasjonen ved å sende en ny legat til Kina, [[Giovanni Ambrogio Mezzabarba]]. Ikke uten besvær klarte han høsten [[1720]] å få foretrede for keiseren i Beijing, og kunne kun unngå sin øyeblikkelige bortvisning og alle misjonærers utvisning ved å gjøre kjent noen av de lettelser han var bemyndiget å gjøre av paven, og forespeile Kangxi-keiseren at paven nok ville gi flere konsesjoner.

Kangxi gav Messabarba hele tretten audienser, men innså til slutt at noe ekte gjennombrudd ikke kunne komme.

=====Kangxi-keiseren forbyr kristen forkynnelse 1721===== 
Kangxi-keiseren forbød så den kristne forkynnelse. Fra Kangxis dekret ([[1721]]):

:''Ved lesning av erklæringen har jeg kommet til at Vestens mennesker i sannhet er smålige. Det er umulig å tale fornuft med dem fordi de ikke forstår de større sammenhenger slik som vi forstår dem i Kina. Det finnes ikke en eneste vestlig som er vel innsatt i kinesiske verker, og det de bemerker er ofte utrolig og latterlig. Å dømme ut fra denne erklæringen er ikke deres religion noe annerledes enn andre små og bigotte sekter innen buddhismen eller taoismen. Jeg har aldri noensinne sett et dokument som inneholder så meget nonsens. For å unngå ytterligere uro skal fra nå av ikke lenger vestlige tillates å forkynne i Kina.''<ref>China in Transition, 1517-1911, Dan J. Li, trans. (New York: Van Nostrand Reinhold Company, 1969), p. 22.</ref>

Imens hadde Mezzabarba hastet tilbake til Macao der han den [[4. november]] [[1721]] sendte ut et hyrdebrev til Kinamisjonærene og meddelte dem ordlyden til hans åtte «tillatelser» vedrørende ritene. Han erklærte at han ikke ville tillate noe av det som konstitusjonen hadde forbudt, men i praksis mildnet hans konsesjoner de pavelige forbudenes strenghet.

====....Under [[Yongzheng-keiseren|Yongzheng-]] (1723-35) og [[Qianlong-keiseren|Qianlong-keiserne]] (1735-1796)====
[[Fil:Portrait of the Yongzheng Emperor in Court Dress.jpg|thumb|[[Yongzheng-keiseren]] (1723-1735)]]

=====Kristendomsforbudet utvidet 1724=====
Den neste kinesiske keiseren, [[Yongzheng-keiseren]] (1723-1735), som allerede fra før var kritisk til kristendommen, gikk et skritt lenger. I [[1724]] utvidet han forkynnelsesforbudet til et generelt forbud av kristendommen. Bestemmelsene var harde: Enhver som i sitt hjem gjemte en [[Bibelen|Bibel]] eller et kors, risikerte dødsstraff. I oktober 1724 ble de fleste misjonærer deportert til [[Guangzhou|Kanton]] og i august [[1732]] til [[Macao]]. Unntakene var  i Beijing der de jesuittene som hadde oppgaver ved det keiserlige hoff fikk forbli.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 521</ref>

Kristendomsforbudet ble ujevnt, men etter hvert tidvis strengt håndhevet, mange konvertitter ble forfulgt og undertrykt, og det kirkelige liv som overlevde ble i stor utstrekning trengt ned i undergrunnen. Rundt 300 kirker gikk tapt; de ble for eksempel gradvis omgjort til templer, kornkamre, skoler eller annet. Regelrett forfølgelse skjedde ikke med det samme, og en del misjonærer klarte å holde seg i skjul - det var også noen nye som klarte å komme seg inn i landet.

Yongzheng-keiseren ble senere noe mildnet og sa:

:''«De fjerne barbarene kommer hit tiltrukket av vår kultur. Vi må vise dem generøsitet og dygd».''

Den første lokale forfølgelse synes å ha kommet i [[Fujian]] sent i [[1733]].<ref>Jeroom Heyndrickx (red.): ''Historiography of the Chinese Catholic Church: Nineteenth and Twentieth Centuries,'' Leuven: Ferdinand Verbiest Foundation 1994, s. 166</ref>. Men mange flere skulle følge i den neste keiserens periode, i [[Qianlong-keiseren|Qianlong-tiden]] (1735-1796). Vanligvis ble de etterfulgt av relativt rolige perioder som muliggjorde at man kunne komme seg igjen.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 156</ref> Det er vanskelig å gi noen sammenbindende oversikt av de tallrike lokale forfølgelser, for som oftest hadde de ikke forbindelse med hverandre.<ref>Et overblikk kan skaffes fra Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 158-166 og 171-175</ref>

At forfølgelsene tross alt ikke var enda verre eller ivrig koordinert av en keiser som granngivelig var negativt innstilt til kristendommen, kan tilskrives en rekke forhold. Én grunn var at man mange steder for det meste ikke fant nærværet av kristne så provoserende, et annet var at keiseren selv hadde prester tilknyttet hoffet, blant dem malere som malte vakre bilder av ham selv og hans bragder.

[[Fil:Qianlong1.jpg|thumb|right|[[Qianlong-keiseren]], av hoffmaleren [[Giuseppe Castiglione]] [[S.J.]].]]
===== .... Det kinesiske presteseminar i Napoli=====

....

....

=====Hoffjesuittene i forbudstiden=====
Det var ikke uten personlige frustrasjoner at jesuittene ved hoffet utførte sine gjøremål og tjenester alt mens det var den strengt forbudt å engasjere seg på noen måte som misjonærer. Det som var deres egen grunn til å reise til Kina hadde jo vært å misjonere, selv om deres overordnede hadde gjort det klart at det for tiden og uvisst for hvor lang tid var umulig for hoffjesuittene å drive forkynnelse. Deres nærvær var likevel av stor betydning i en viktig defensiv forstand. 
[[Fil:The Pine, Hawk and Glossy Ganoderma.jpg|thumb|left|''Furua, falken og fargesterk sopp'', av [[Giuseppe Castiglione]] [[S.J.]]]]
Det var godt kjent rundt om i riket at disse kristne prester virket ved hoffet; dette dempet utvilsomt lokal iver for å gå løs på de undergrunnskristne menigheter som fremdeles fantes i alle landsdeler. Der var det også en rekke prester, ikke bare kinesere som var blitt utdannet utenlands, men også utenlandske som hadde reist inn i landet ''incognito'' men som naturligvis ikke klarte å holde seg helt i skjul i lokalsamfunnene. Det inngav også de kristne et som regel berettiget håp om at fra selve keiserrikets ledelse ville det ikke utgå oppfordringer om strengere håndhevelse av kristendomsforbudet. Hoffjesuittenes dyktighet innen sine områder, særlig astronomien og billedkunsten, virket således som et skjold for de troende rundt om.
[[Fil:The Qianlong Emperor in Ceremonial Armour on Horseback.jpg|thumb|right|Giuseppe Castigliones portrett av [[Qianlong-keiseren]] i seremoniell rustning på hesteryggen; ''Keiser Qianlong inspiserer troppene'']]
'''Astronomi''': Jesuittene hadde opprinnelig innført det [[Geosentrisme|ptolemeiske]] system innen astronomien, men de gikk allerede i Ming-tiden over til det [[Tycho Brahe|tychonske]], ifølge hvilket fem av planetene gikk rundt solen, mens solen og månen gikk rundt jorden. Noen av jesuittene var kopenikanere på svært tidlig tidspunkt, som pater [[Wenzel Kirwitzer]].<ref>Nathan Sivin: ''«Copernicus in China»'', i Polish Academy of Sciences (red.): ''Studia Copernicana'', bind 6, Warszawa: Institute for the History of Science 1973, s. 63-122; revidert versjon i ''Science in Ancient China: Researches and Reflections''m Aldershot: Variorum, artikkel IV, s. 1-52 og s. 53 -- se s. 27</ref> De fant snart tiltro til det [[Nikolaus Kopernikus|kopernikanske]] [[Heliosentrisme|heliosentriske]] system, men innførte det ikke i den kinesiske vitenskapelige diskurs. Det var faktisk like sikkert og raskt å foreta de nødvendige kalenderberegningene ut fra den tychonske modell.

At de ventet med å introdusere kopernikanismen skyldtes ikke bare at systemet hadde store bevisproblemer Galileos beregninger stemte ikke med astronomiske observasjoner idet Galileo fremdeles opererte med sirkelbaner, et premiss som ved observasjon innebar merkelige planetmenuetter - det var først senere at man innså at banene var elliptiske, og dessuten var det andre teoretiske problemer. Noen ble løst av Galileo selv da han fikk arbeidsro i sin husarrest i det erkebiskoppelige palass i [[Firenze]], andre måtte vente på [[Johannes Kepler|Kepler]] og [[Isaac Newton|Newton]], og et problem  knyttet til jordas raske rotasjon som ikke fikk sin tilfredsstillende forklaring før langt senere - [[Corioliskraft|corioliseffekten]] var ukjent. Som beregningsmetode var imidlertid det kopernikanske system det klart overlegne, og jesuittene holdt forsåvidt ikke Galileo skjult for kineserne. 
[[Fil:Spring’s Peaceful Message.jpg|thumb|left|''Vårens fredfylte budskap.'' (Castiglione)]]
I [[1757]] var de rede til å innføre det kopernikanske system offisielt. Da hadde pavestolen opphevet det formelle forbud mot diskusjon rundt metoden.<ref>Nathan Sivin: ''«Copernicus in China»'', i Polish Academy of Sciences (red.): ''Studia Copernicana'', bind 6, Warszawa: Institute for the History of Science 1973, s. 63-122; revidert versjon i ''Science in Ancient China: Researches and Reflections''m Aldershot: Variorum, artikkel IV, s. 1-52 og s. 53 -- se s. 37</ref>  Men det var likevel en intern debatt om det var tjenlig å introdusere det i Kina; om dette system som på en måte motsa at Kina var verdens sentrum var noe som de vitenskapsteoretisk mer stivbente kinesere ville godta, eller om det ville føre til en skepsis som i verste fall kunne føre til at jesuittenes nærvær ved keiserhoffet ble satt i fare. Den hoffastronom som til slutt forklarte det heliosentriske system var pater [[Michel Benoist]] (bedre kjent som keiserlig fontenebygger) i det kommenterte kartverket ''Kunyu quantu'' i [[1761]].<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 715-717</ref>

'''Malerkunst''': Den mest kjente av hoffmalerne var jesuittlegbroren [[Giuseppe Castiglione]] fra Italia.<ref>Cécile og Michel Buerdeley: ''Giuseppe Castiglione: A Jesuit Painter in the Court of the Chinese Emperors'', C.E. Tuttle & Co., 1971</ref> Han begynte allerede som hoffmaler i [[1715]], samtidig som sekularpresten [[Matteo Ripa]],<ref>Nicolas Standaert (red): Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 826</ref> som innførte kunnskapen om kobberstikk og som utviklet hagedekorasjonskunsten med vannfontener.<ref>Fortunato Prandi (overs. og red): ''Matteo Ripa: Memoirs of Father Ripa, during Thirteen Years' Residence at the Court of Peking in the Service of the Emperor of China. With an account of the foundation of the college for the education of young Chinese at Naples.'' Oversettelse fra italiensk, Elibron Classics, faksimile fra 2002 (Den tidligste engelskspråklige utgave av memoarene er fra 1844 i London, ved John Murray).</ref> Snart hadde Castigliones måte å forene kinesisk og europeisk malerkunst på dannet en egen skoleretning innen kinesisk kunst. Mange av hans malerier hentet sine motiver fra faktiske hendelser, og har derfor ikke bare kunstnerisk, men også historisk verdi. Han regnes som en mester hva gjaldt detaljerte og levende naturalistiske skildringer, gjerne i monumental størrelse. 
[[Fil:Ten Fine Dogs.jpg|thumb|right|Et av bladene i p. [[Ignaz Sichelbarth]]s serie ''ti fine hunder'' (1755-1758)]]
Pater Castigliones og andre jesuitters verker gjorde at perspektivmalingen etter forsvinningspunktteknikken ble utbredt ved Qing-hoffet. Denne malerkunsten hadde den europeiske renessanse og dens vitenskapelige fremskritt som sitt utgangspunkt. Keiserne satte stor pris på denne teknikk, som førte til naturtro gjengivelser av bygningers tredimensjonalitet. Det var også Castiglione som bragte oljemalingskunsten til gjennombrudd og dominans, også dette i pakt med en europeiske mote. Slik ble oljemaling den nest mest utbredte malerteknikk i Kina, etter den tradisjonelle kinesiske malerteknikk. Ikke bare tillot Yongzheng- og Qianlong-keiserne de europeiske prestemalere å bruke denne oljemalingsteknikken, men de påla etter hvert også de kinesiske hoffmalere å lære teknikken fra dem.<ref>En [[fjernsynsserie]] som gikk på [[China Central Television]] (CCTV) i [[Folkerepublikken Kina]] i [[2005]] handlet om Castiglione: ''Palasskunstneren'', med [[Dashan]] (Mark Rowswell) i hovedrollen.</ref>

Selv om det er høyst usannsynlig at Castiglione selv beskjeftiget seg med vasedekorasjon, er det kjent at han hadde nære kontakter med keramikkdekoratører knyttet til Kinas fremste porselensproduserende by, [[Jingdezhen]] i provinsen [[Jiangxi]]. Man gjenkjenner stilelementer på en del keiserlige vaser som minner sterkt om Castigliones særegne europeisk-kinesiske stil.

Av andre viktige jesuittiske malere som kom til hoffet kan fremheves særlig den franske pater [[Jean-Denis Attiret]] og den bøhmisk-tyske [[Ignaz Sichelbarth]].  I [[1754]] utnevnte keiseren Attiret til [[mandarin (embetsmann)|mandarin]] av 3. klasse, men han avslo og bad Qianlong om heller å beskytte kirkens religionsfrihet, noe som ville glede ham langt mer.

Jesuittmalerne kombinerte europeiske særmerker som [[sentralperspektiv]] og [[chiaroscuro]]teknikk med den tradisjonelle kinesiske malerkunst og utviklet slik en helt egenartet stil – kinesisk jesuittstil. I fellesskap skapte de den berømte syklus ''Qianlong-keiserens ti seierrike felttog'', som ble gjort til [[kobberstikk]] i [[Paris]] rundt 1770 for derfra å returneres til det kinesiske keiserhoff.

Etter patrene Castigliones og Attirets død ble pater Sichelbarth i [[1768]] direktør for Det keiserlige malerakademi og til keiser Qianlongs hoffmaler. I [[1778]] ble han innlemmet i [[mandarin (embetsmann)|mandarinenes]] rekker.

=====Forfølgelsen i Fujian og Jiangnan 1746-1748=====
Forfølgelser i større målestokk av katolikker fant sted i annen del av [[1740-årene]] og rundt 1785. Den førstnevnte brøt ut den [[25. juni]] [[1746]] i [[Fujian]] og spredte seg til [[Jiangnan]]. Den kostet blant annet den apostoliske vikar biskop [[Pedro Sanz]]<ref>Per Einar Odden, i [http://www.katolsk.no/biografi/psanz.htm helgenbiografi på katolsk.no]. Nettsted besøkt 26. april 2007.</ref>  og fire andre spanske dominikanere, [[Francisco Serrano]]<ref>Per Einar Odden, i [http://www.katolsk.no/biografi/fserrano.htm helgenbiografi på katolsk.no]. Nettsted besøkt 26. april 2007.</ref>, [[Juan Alcobar]]<ref>Per Einar Odden, i [http://www.katolsk.no/biografi/jalcober.htm helgenbiografi på katolsk.no]. Nettsted besøkt 26. april 2007.</ref>, [[Joaquin Royo]]<ref>Per Einar Odden, i [http://www.katolsk.no/biografi/jrojo.htm helgenbiografi på katolsk.no]. Nettsted besøkt 26. april 2007.</ref> og [[Francisco Diaz]]<ref>Per Einar Odden, i [http://www.katolsk.no/biografi/fdiaz.htm helgenbiografi på katolsk.no]. Nettsted besøkt 26. april 2007.</ref> deres liv i [[1747]]. Jesuittene [[Tristano Francesco d'Attimis]] og [[Antonio José Henriques]] ble drept i [[Suzhou]] den [[12. september]] [[1748]]. Et svært høyt antall kinesiske lekfolk mistet også livet.

=====Oppløsningen av jesuittordenen 1773=====
[[Fil:PopeClement-XIV.JPG|thumb|Pave [[Klemens XIV]] oppløste [[jesuittordenen]] i [[1773]]]]
Da paven i [[1773]] besluttet å oppløse jesuittordenen, hadde det intet å gjøre med forholdene i Kina, og alt å gjøre med den politiske utvikling i Europa og at jesuittene var kommet under et voldsomt press fra borgerlige myndigheter. [[Portugal]] hadde utvist jesuittene allerede i [[1759]] og [[Frankrike]] fulgte etter i [[1764]]. dette var de to land hvorfra de fleste europeiske jesuittiske kinamisjonærer kom på midten av 1700-tallet. Som en følge ble jesuittene tvunget til å forlate det portugisiskstyrte Macao, men dette ble ikke effektuert før i [[1762]]. Helt inn til det siste klarte jesuittene likevel å opprettholde sin virksomhet i Kina, selv om kinesisk lov egentlig forbød utenlandske misjonærers komme og de fleste ordener ikke maktet å omgå den bestemmelsen; i perioden 1763 til 1773 klarte jesuittene å tilføre Kina 17 nye rekrutter, både kinesere og europeere.<ref name="ReferenceB">Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 167</ref>

Da meldingen om oppløsningen av ordenen kom til Beijing i [[1774]] måtte jesuittene bare føye seg. De enkelte prestene forble for så vidt på plass, men de var ikke lenger å regne som jesuitter og kunne ikke påregne rekruttering. Riktignok hadde keiserinne [[Katarina II av Russland]] forbudt at oppløsningsdekretet ble opplest der og insisterte på å beholde jesuittene «sine», og senere skulle gjenlevende eks-jesuitter i Kina forgjeves prøve å få forsterkninger nettopp fra jesuittene i Russland. Men i stedet døde de unna én etter én. Den siste eks-jesuitt døde i [[1814]]; det var pater [[Louis de Poirot]].  Det var samme år som jesuittordenen ble gjenopprettet av paven, men det tok tid før ordenen hadde bygget seg opp og igjen ble i stand å sende misjonærer til Kina.

=====''Den store religiøse episode'': Forfølgelsen 1784-1785===== 
Forfølgelsen 1784-85 (ofte kalt «den store religiøse episode» - ''da jiao'an'') brøt ikke ut på grunn av noen brå antikristen stemningsbølge, men fordi fire fransiskanere var blitt arrestert i [[Hubei]] på vei fra Macao til sine nye menigheter i [[Shaanxi]] (oktober 1784). Noen mistenkte at de var på vei for å assistere det muslimske opprøret som var brutt ut i [[Gansu]] i [[1781]]. Arrestasjonene ble etterfulgt av en jakt på misjoner og kristne i andre provinser.

Slik ble myndighetene i Beijing nødt til å forholde seg til at en rekke prester var blitt sluset inn i landet. Etter ett års kartlegging av dette ble både utenlandske og kinesiske prester sendt i eksil til grenseområdet [[Ili]] nordvest i [[Xinjiang]]. Andre ble deportert til Beijing der de ble dømt til livsvarig fengsel. Ti av dem døde der. Da det etter en tid ble klart at de intet hadde å gjøre med opprørske muslimer ble de tolv overlevende misjonærer løslatt (november 1785) og fikk velge mellom å forbli i Beijing eller dra til Macao. Selv om dette hadde vært et alvorlig tilbakeslag for de nå i større grad presteløse undergrunnsmenigheter rundt om i landet, fulgte nå en 20 år lang relativt fredelig periode.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 523-524</ref>

Den uro som nå var innen kirken, var den egenpåførte; dels overgangsproblemene etter at jesuittordenen ikke fantes mer, der de vedvarende jurisdiksjonskollisjoner på grunn at patroadosystemet og Romas forsøk på å få bukt med det og avskaffe det mer og mer. De to bispedømmene Nanjing og Beijing bestod helt til [[1856]], da de siste rester ble deler av apostoliske vikariater. Her ble det problemer, som da det i 1780-årene var to apostoliske administratorer utnevnt for ett og samme bispedømme, Beijing; biskop [[Gottfried Xavier von Laimbeckhofen]] [[S.J.]] utnevnt fra Roma, og pater [[João d'Espinha]] utnevnt av portugiserne.<ref>*[http://ricci.rt.usfca.edu/biography/view.aspx?biographyID=503 Ricci Roundtable on the History of Christianity in China] {{Wayback|url=http://ricci.rt.usfca.edu/biography/view.aspx?biographyID=503 |date=20060908195746 }} Artikkel om João d'Espinha. Nettsted besøkt 10. juni 2007.</ref>

=====Lasaristenes ankomst fra 1784=====
Oppløsningen av jesuittordenen gjorde det nødvendig å finne noen som kunne overta jesuittenes misjonsmark i Kina. De franske eks-jesuitter bad gjentatte ganger kong [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]] om hjelp, og han henvendte seg til flere ordener. Etter at flere hadde avslått å ta på seg en så stor oppgave svarte [[lasaristene]] ja, og den [[7. desember]] [[1783]] gav Propagandakongregasjonen dem det formelle oppdrag. Lasaristene var ikke en orden i egentlig forstand, men sekularprester som hadde organisert seg som en kongregasjon for å arbeide blant de fattige. De hadde allerede noen prester i virksomhet i Kina. Kongregasjonen hadde også enkelte prester med vitenskapelig utdannelse som de kunne sende til Kina.<ref name="ReferenceB"/>

De tre første franske lasarister som nå kom i 1784 dro til Beijing, ble tatt i mot av keiseren og fikk overta de franske jesuitters kirke, Nordkirken (Beitang). I [[1795]] ble deres leder, pater [[Nicolas Raux]], utnevnt til visepresident for [[Det keiserlige astronomibyrå]].<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 350, 720</ref> Franske lasarister overtok også jesuittenes menigheter i dobbeltprovinsen Huguang (i Hebei), i områder som for øvrig også omfattet det misjonsfelt ved [[Laohekou]] som [[Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund]] kom til drøyt hundre år senere. Dit kom den senere martyrdrepte pater [[Jean-François-Régis Clet|Jean Clet]], som i årene 1795-1810 var den eneste europeer sammen syv kinesiske lasarister.<ref>Noël Gubbels: ''Trois Siècles d'Apostolat: Histoire du Catholicisme de Hu-kwang depuis les origines 1587 jusqu'à 1870'', Wuchang/Paris: Franciscan Press, 1934, s. 394-397</ref>

Det kom også portugisiske lasarister. De fikk, likesom jesuittene før dem, engasjement ved keiserhoffet som kunstnere, mekanikere, matematikere, astronomer og tolker. Men vel så viktig var det at de portugisiske lasarister fikk ansvar for ''Colegio San José'', det presteseminar som Beijing-biskopen [[Alexandre de Gouveia]] opprettet i Macao i 1784 med sikte på å utdanne kinesere til prester. I [[1804]] ble seminaret flyttet til Beijing.<ref>Joseph Van den Brandt: ''Les Lazaristes en Chine 1697-1935: Notices biographiques'', Pei-p'ing: Imprimerie des Lazaristes, 1936, s. 5, 15</ref>

Lasaristene hadde bare så vidt rukket å etablere seg da [[den franske revolusjon]] og [[napoleonskrigene]] kastet [[Europa]] ut i voldsom krise som skulle vare et kvart århundre, og det ble ytterst vanskelig å sende midler eller menn til Det fjerne østen.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London 1929, s. 168-169</ref>
                
....

....