Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Fra isolasjonisme til entente cordiale (1901–1904)====
[[Fil:Germany GB France.gif|miniatyr|I denne karikaturen fra ''Punch'' tar [[John Bull]] (England personifisert) med seg Marianne (Frankrike personifisert) kledd som en prostituert, mens [[Keiser Wilhelm II]] later som om han ikke bryr seg. {{Byline|Bernard Partridge (1861–1945)|type = Tegnet av}}]]
Det var snakk om en allianse mellom Storbritannia og Tyskland i 1898 og igjen i 1901, men i begge tilfellene viste det seg at interessene var forskjellige.  Storbritannia utviste fortsatt stor forsiktighet og skepsis på vei ut av isolasjonismen, spesielt gjennomført av utenriksminister [[Henry Petty-Fitzmaurice, 5. marki av Lansdowne|Lord Lansdowne]], [[Joseph Chamberlain]] og hertugen av Devonshire. Tyskland, på sin side, viste skiftende tendenser ved utskifting av representanter og å bytte avtaler fra å handle om bare Storbritannia og Tyskland, til å gjelde hele det britiske imperiet og hele Trippelalliansen.<ref name="noodles">Side 304–305, Robert K. Massie: ''Dreadnought'', Pimlico, London, 2004 (første utgivelse 1991)</ref>

Selv om situasjonen var slik at man hadde to allianser som var skeptiske til hverandre, hadde situasjonen som bokseropprøret vist at samarbeid på tross av allianser gikk fint. Storbritannia på sin side var utenfor alliansen, men mye gikk i retning av at de måtte velge. Siden 1898 hadde de vært i et marinekappløp mot Tyskland.<ref name="marine" /> I tillegg begynte keiser Wilhelm II å vise seg som en belastning for tysk diplomati. I tillegg til telegrammet til Kruger, hadde han kommentert i et personlig brev til kong [[Edvard VII av Storbritannia]] at han så på britiske ministre som «rendyrkede idioter» («unmitigated noodles»). Da det tyske sendebud måtte svare for denne kommentaren til kongen, prøvde han å anse det hele som en spøk, til hvilket Edward VII var enig, men han hadde allerede måttet leve med ganske mange av disse spøkene til Wilhelm II. Det, kombinert med utvidelsen av alliansen slik at britene var redde for å ble trukket inn i en krig på fastlandet igjen, gjorde at Storbritannias statsminister [[Arthur Balfour]] trakk seg fra videre samtaler om allianse.<ref name="noodles" /> I 1902 ble Storbritannia alliert for første gang, da med Japan. Målet for begge parter var å redusere den felles fienden Russland.<ref name="marine">Side 697, Palmer, Colton</ref><ref>Side 50, Joll</ref>

For Frankrikes del var alliansen med Russland ikke trygg. [[Théophile Delcassé]] anså at Russland ikke kom til å hjelpe Frankrike i Afrika. I tillegg var Frankrike sårbart i en tid fortsatt preget av den dype splittelsen som Dreyfus-saken hadde skapt. Storbritannia på sin side var bekymret for tysk marinesatsing. Begge hadde noe den andre ønsket; Frankrike ville ha kontroll over Marokko uten britisk innblanding, mens britene visste at Frankrike satt i en nøkkelposisjon i gjeldskommisjonen i Egypt. Siam (dagens Thailand) var presset mellom Fransk Indokina og engelsk Burma, og de ble enige om å la området være nøytralt og selvstendig. I 1904 ble de enige om en entente, altså en avtale, som ble viden kjent.<ref>Side 51–52, Joll</ref>