Redigerer Winston Churchill (avsnitt)

== Årene i villmarken ==
[[File:Churchill Low 1926.jpg|thumb|Karikatur av Churchill, [[David Low]], 1926.]]
I 1920 var Churchill minister for [[militærvesen|forsvar]] og [[luftfart]] og hadde ansvaret for å slå ned opprøret fra [[kurdere]] og [[arabere]] i britisk okkupert [[Irak]]. Et av midlene han støttet for å holde kontrollen over det oljerike landet var flybombing, også med gass.<ref>{{Kilde www
| utgiver= The Guardian
| forfatter= Jonathan Glancey
| utgivelsesdato= 19. april 2003
| tittel= Our last occupation
| url= http://www.guardian.co.uk/comment/story/0,3604,939608,00.html
| besøksdato= 
| kommentar=
}}</ref> 

I 1922 fikk det liberale regjeringspartiet stadig større interne problemer og Churchill tapte sin parlamentsplass for Dundee. Churchill stilte igjen for de liberale i en annen krets året etter, men tapte på nytt. Churchill var samtidig politisk på vei tilbake der han kom fra, og stilte igjen som kandidat ved et mellomvalg, men nå som uavhengig og tapte for tredje gang på to år. Noen måneder etter, i 1924 stilte han igjen som uavhengig, men med støtte fra de konservative og ble innvalgt fra [[Epping|Epping (Essex)]]. I 1925 sluttet han seg formelt til de konservative og kommenterte:

:''«Enhver kan skifte parti, men det kreves en viss kløkt for å skifte tilbake.»''

Churchill ble med i [[Stanley Baldwin]]s regjering og ble finansminister. Storbritannia forsøkte å nå tilbake til «[[gullstandard]]en», det resulterte i [[deflasjon]], [[arbeidsledighet|arbeidsløshet]] og [[streik]]er som munnet ut i [[generalstreiken i 1926]]. Forsøket på å gjenopprette «gullstandarden» møtte sterk motstand også fra økonomer, blant annet fra [[John Maynard Keynes]]. Churchill skulle senere se dette som en av sine dårligste avgjørelser. Han var ingen økonom, og handlet etter råd fra [[guvernør]]en for [[Bank of England]].

Under generalstreiken i 1926 redigerte Churchill regjeringens avis og skrev blant annet:

:''«Enten vil landet knekke generalstreiken, eller generalstreiken vil knekke landet''»

Han kom også med positive uttalelser om styret til [[fascisme|fascistlederen]] [[Benito Mussolini]]. Blant annet sa han at man «i [[Italia]] hadde vist hele verden hvordan undergravende krefter skulle behandles». Churchill så på den tiden Mussolini som en garantist mot [[kommunist]]isk revolusjon i [[Italia]].

I 1929 tapte den konservative regjeringen valget. I årene etter fikk Churchill konflikter med partiet over spørsmål om [[toll|beskyttelsestoll]] og [[Indisk selvstyrekamp|selvstyre for India]]. Churchill var ivrig forkjemper for [[frihandel]], og var sterkt mot indisk selvstyre. Han hadde kun forakt for lederen av selvstyrebevegelsen, [[Mahatma Gandhi]], og uttalte at Gandhi var:

:''«en halvnaken [[fakir]], som burde legges med hender og føtter bundet, ved porten til Dehli, for så å bli tråkket på av en enorm [[elefanter|elefant]] med [[generalguvernører og visekonger av India|visekongen]] på ryggen.''»

Da [[Ramsay MacDonald]] sammen med de konservative dannet en nasjonal regjering i [[1931]] ble Churchill ikke invitert til å delta; han var nå på det laveste punktet i sin politiske karriere, kjent som «årene i villmarken». Han brukte de neste årene på å skrive, blant annet en [[biografi]] om slekten [[Hertug av Marlborough|Marlboroughs]] stamfar, John Churchill; ''Marlborough: His Life and Times'' og ''A History of the English Speaking Peoples'' (den siste boken ble ikke utgitt før på 1950-tallet). Han markerte seg offentlig med sin kamp mot selvstyre for India.

Etter [[Machtergreifung|den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen]] i Tyskland i 1933 ble Churchill opptatt av faren for tysk gjenopprustning. En stund var han en av få som arbeidet for å styrke Storbritannias forsvar mot tysk [[opprustning]]. Churchill var sterkt kritisk til [[Neville Chamberlain]]s tilpasningspolitikk til Hitlers fremstøt på kontinentet og ledet den delen av det konservative partiet som var mot Chamberlains [[Münchenavtalen|avtale med Hitler]] i [[München]]. Churchill var også en støttespiller for kong [[Edvard VIII av Storbritannia|Edward VIII]], etter Edwards [[abdikasjon]] førte støtten til at han ble om mulig enda mer politisk isolert.