Redigerer Wanda Heger (avsnitt)

===Matpakker og kartlegging av internerte===
[[Fil:Borghild Hammerich (cropped).jpg|miniatyr|Wanda Heger skrev til norskfødte [[Borghild Hammerich]] (bildet) i København, som deretter sørget for å sende større forsendelser av pakker til sin illegale kontakt i Tyskland, den danske konsulen i Stettin og Lübeck. Derfra hentet Groẞ Kreutz-folket det til seg.<ref>{{Kilde bok|tittel=Fri mann|etternavn=de Figuereido|fornavn=Ivo|utgiver=Aschehoug|år=2002|isbn=8203222919|utgivelsessted=Oslo|sider= 276|kapittel=Potetlomper til Zakrisen}}</ref>]]
Med utgangspunkt i boligen i Groß Kreutz bygde familien opp et utstrakt hjelpearbeid for norske fanger i [[konsentrasjonsleir]]er i Tyskland, med Wanda Heger som drivkraft. I starten var det fanger i [[Sachsenhausen]] som fikk matpakker fra familien. Etter hvert omfattet arbeidet også leirene [[Ravensbrück]] nordøst i Tyskland og [[Natzweiler-Struthof|Natzweiler]] i [[Alsace]] (Frankrike).

Heger oppsøkte også fengslene og fant frem til nordmenn.{{Sfn|Seip|1946|s=511}} Den svenske legasjonen i Berlin hjalp også med at opplysninger ble formidlet til den norske legasjonen i Sverige,{{Sfn|Ottosen|1998|s=63-64}} i strid med svensk nøytralitet. Når de i Groß Kreutz hadde fått en god liste med navn, ble den levert til forretningsmannen Camillo Holm i Berlin. Holm fikk listen maskinskrevet i flere kopier. En kopi gikk via den svenske legasjonen i Berlin til den norske minister [[Niels Christian Ditleff]] i Stockholm. Sekretær Erik Bache ved evakueringskontoret hadde til slutt et kartotek med 7500 navn.{{Sfn|Seip|1946|s=507-508}} 

Lister over internerte ble også formidlet til [[Det internasjonale Røde Kors]] i Sveits.<ref>{{Kilde bok | tittel = Festskrift til Kristian Ottosen på 70-års dagen 15. januar 1991 | isbn = 8200210995 | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081004017 | utgivelsesår = 1991 | side = }}</ref><ref>{{Kilde bok | forfatter = Ottosen, Kristian  | utgivelsesår = 1989 | tittel = Natt og tåke: historien om Natzweiler-fangene | isbn = 8203161081 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014092538002 | side = }}</ref> Røde Kors' representant i Berlin, Dr. Marti, skrev frustert til hovedkontoret i Geneve at Wanda Heger lykkes med å få kontakt med fangene, mens han selv ikke lykkes.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Ottosen, Kristian  | utgivelsesår = 1990 | tittel = Liv og død: historien om Sachsenhausen-fangene | isbn = 8203164846 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007091700061 | side = }}</ref>

Nordmennene i Groß Kreutz samarbeidet med sjømannsprestene i Hamburg om arbeidet for fangene. Sjømannsprestene tok ansvar for fengsler og krigsfanger samt leirer i nordvest, mens Groß Kreutz fokuserte på konsentrasjonsleirene og [[tysklandsstudentene]]. Seip formidlet kontakt til Sverige og Storbritannia via den svenske legasjonen i Berlin. Sjømannsprestene holdt kontakt med Norge ved at de noen ganger reiste med syketransporter. [[Theo Findahl]], norsk journalist i Berlin, medvirket i arbeidet. Wanda, Johan Hjort og Bjørn Heger overlevde bombingen langfredag 1945 da sjømannskirken i Hamburg ble ødelagt.<ref name="Vogt-Svendsen">{{ Kilde bok | forfatter = Vogt-Svendsen, Conrad | utgivelsesår = 1948 | tittel = Med Guds ord i fiendeland: fra Sjømannskirken i Hamburg 1940-45 | utgivelsessted = Bergen | forlag = Den norske sjømannsmisjons forl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062504057 | side = }}</ref> Sjømannspresten oppholdt seg i Groß Kreutz de gangene det var gudstjeneste i Berlin.{{Sfn|Seip|1946|s=519}}

====Sachsenhausen====
Seip fortalte at hennes tidligere gymnaslærer [[August Lange]] satt i Sachsenhausen og i november 1942 fikk hun via vaktbua levert ham et glass potetsalat. Leiren var i utgangspunkt utilgjengelig for omverdenen. Hun besøkte Sachsenhausen på nytt som regel fredager med mat til fanger hun hadde fått navn og nummer på. Wanda Hegers gode utseende hjalp henne med å komme på bølgelengde med vaktene. Etterhvert kom hun med stadig flere pakker mat og ved porten traff hun i juni 1943 tilfeldig den norske fangen [[Aksel Zachariassen]]. Zachariassen arbeidet i pakkerommet og sa at pakkene som regel ble sendt til nordmenn i sykeblokkene. Rutinen med matlevering til fangene hver fredag (fra og med våren 1943) har hun beskrevet i boken ''Hver fredag foran porten''. I porten møtte hun andre norske fanger som [[Kristian Ottosen]], [[Lorang Berg]] og [[Thorbjørn Lie]]. Hun fikk ofte hjelp av sine søsken og leverte også medisiner.{{Sfn|Seip|1946|s=507-508}}{{Sfn|Ottosen|1998|s=58-59}}<ref name="Jonassen" />
[[File:Bundesarchiv Bild 183-78612-0002, KZ Sachsenhausen, Häftlinge vor Lagertor.jpg|thumb|Porten til ''Schutzhaftlager'' [[Sachsenhausen]], fotografert en gang mellom 1936 og 1944. {{byline|[[Bundesarchiv]] 183-78612-0002 / CC-BY-SA 3.0}}]]
Viktigere enn de relativt små mengdene mat de klarte å frakte til Sachsenhausen var kontakt med fangene og lister med navn.{{Sfn|Seip|1946|s=507-508}} De arbeidet med å kartlegge norske fanger i Tyskland og fikk informasjon om blant annet leir og fangenummer. Informasjonen ble formidlet til familier i Norge gjennom vanlig post. I tillegg ble det sendt navnelister og annen informasjon til kontakter i det internasjonale [[Røde Kors]], og til de norske sjømannsprestene [[Arne Berge]] og [[Conrad Vogt-Svendsen]] i Hamburg.{{Sfn|Ottosen|1998|s=56}} 

Sjømannskirken i Hamburg overlevde brannbombingen i 1943 og sjømannsprestene der holdt hver fjerde uke gudstjeneste i Berlin. Wanda Heger og broren Johan dro til Berlin for å få kontakt med den norske presten, og Vogt-Svendsen orienterte om arbeidet han gjorde for norske fanger i fengsel. Fangene i Sachsenhausen trodde han ikke det var mulig å få besøke.{{Sfn|Ottosen|1998|s=56}} 

Maten som ble brakt til fangene var først framskaffet lokalt i Groß Kreutz. Menyen ble bestemt av de lokale råvarer, som i det vesentlige var poteter, og som det dessuten var nok av. Matpakkene besto derfor ofte av potetlomper.<ref name=":2" /> Sommeren 1943 skrev Heger til norskfødte [[Borghild Hammerich]] i [[København]], lederen for «[[Danskehjelpen]]» til Norge og «Den norske damekomité i København».<ref name=":2" /> Gjennom illegale kontakter ble det sendt pakker av mat fra Danmark, via båt til [[Szczecin|Stettin]]. Danskepakkene ble hentet av Wanda Heger og andre fra miljøet i Groß Kreutz, og formidlet til fangeleirene.{{Sfn|Seip|1946|s=524}} I tillegg til mat ble også livsviktig medisin brakt inn i leirene. Transporten av mat og medisiner, og leveringene til leirene, ble hele tiden gjennomført med stor risiko for alle involverte.

====Ravensbrück====
I 1943 tiltok bombingen av Berlin og blant annet ble Gestapos kontor i Groß Kreutz truffet. I den mer uoversiktlige situasjonen som fulgte tok familien Hjort seg flere friheter. De lærte seg å omgå postsensuren og fikk en del brev fra Norge med spørsmål om savnede familiemedlemmer. [[Harald Salvesen]] etterlyste sin kone [[Sylvia Salvesen (1890–1973)|Sylvia Salvesen]]. Wanda Heger reiste til [[Ravensbrück]] nord i Tyskland, med pakke til «tante Sylvia» og fikk slik bekreftet at Sylvia Salvesen var internert der. Senere fikk Heger samtale med Sylvia Salvesen og fikk bekreftet at [[Lise Børsum]] satt i Ravensbrück. Sylvia og Wanda hadde ikke møtt hverandre tidligere og måtte straks improvisere rollene som tante og niese. I Ravensbrück innledet Heger hemmelig samarbeid med den tyske sykepleieren «søster Gerda» som var i SS. Tidlig i 1945 forsøkte Johan Hjort uten hell å få Salvesen og Børsum overført til Groß Kreutz.{{Sfn|Ottosen|1998|s=60-62, 557, 565}}<ref name="kvinneleiren" /> 

I mars 1945 kom den tyske sykepleieren «søster Gerda» til Groß Kreutz med utførlig liste over norske kvinner internert i Ravensbrück (92 norske samt 20 danske kvinner). Sykepleieren Gerda Schröder gikk i SS-uniform. Listen var utarbeidet av Sylvia Salvesen. Salvesen beskrev forholdene i leiren som forferdelig og ba om hjelp.{{Sfn|Seip|1946|s=589}}<ref name="kvinneleiren" />

====Natzweiler og NN-fanger====
[[File:Gate of Natzweiler-Struthof concentration camp after liberation.jpg|thumb|Porten til konsentrasjonsleiren [[Natzweiler]] fotografert i desember 1944 etter frigjøringen.]]
Sommeren 1943 ville de levere en pakke til [[Niels-Henrik Kolderup]] i Sachsenhausen. Portvakten avslørte da uforvarende at Kolderup var i [[Natzweiler]] i [[Alsace]] (det okkuperte Frankrike), og slik fikk Heger vite om en til da ukjent leir med norske fanger.{{Sfn|Ottosen|1998|s=60-62, 557, 565}}<ref name="kvinneleiren">{{ Kilde bok | forfatter = Ottosen, Kristian | utgivelsesår = 1991 | tittel = Kvinneleiren: historien om Ravensbrück-fangene | isbn = 8203167918 | isbn = 8203260780 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008062304063 | side = }}</ref> Da norske fanger ble overført fra Sachsenhausen til Natzweiler visste ikke medfangene hvor de ble av. Før jul i 1943 kom Heger i kontakt med norske fanger sendt fra Natzweiler til Berlin på tvangsarbeid og fikk slik mer informasjon om norske internerte i Natzweiler. I september 1944 ble Natzweiler evakuert (8000 fanger ble overført til [[Dachau konsentrasjonsleir|Dachau]]) på grunn av alliert fremrykning. I alt var 504 nordmenn registrert i Natzweiler og det var 125 igjen da leiren ble tømt. Dachau var på dette tidspunktet overfylt og en del av fangene ble sendt til «utekommandoer» eller sendt videre andre leirer som [[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir|Mauthausen]] og [[Bergen-Belsen]]. På grunn av de kaotiske forholdene i blant annet Dachau ble ikke alle norsk fanger registrert som NN-fanger. De fikk dermed sende brev hjem, fikk pakker tilbake og ble samtidig registrert i Hegers kartotek (slik at de ble hentet av [[de hvite bussene]] i krigens sluttfase).<ref name="Jonassen">{{ Kilde bok | forfatter = Jonassen, Mari  | utgivelsesår = 2000 | tittel = Hvite busser: med norsk ungdom til Hitlers dødsleire | isbn = 8251788943 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Damm | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014110407528 | side = }}</ref> [[Osmund Faremo]] hadde fått [[koldbrann]] og beskriver hvordan han ble reddet av medisiner i pakkene sendt til Natzweiler.<ref name="Jonassen" /><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1997 | tittel = Natzweiler: fangeberetninger : foredrag på Natzweilergruppens seminar i Kristiansand 20.-21. september 1997 | isbn = 8299453607 | utgivelsessted = [Lysaker] | forlag = Natzweilergruppen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011082208186 | side = }}</ref>

Vel 600 studenter ([[tysklandsstudentene]]) ble internert i tyske fangeleirer fra desember 1943. Studentene kunne sende brev relativt fritt og i Groß Kreutz fikk man kjennskap til at en del av studentene var i Sennheim ([[Cernay (Haut-Rhin)|Cernay]] i [[Alsace]]) nær Natzweiler. Wanda Heger fikk tillatelse til å besøke studentene i midten av juni 1944. Noen norske fanger i Sachsenhausen stakk til henne en liste over norske ''[[Nacht und Nebel]]''-fanger («NN-fanger») i Natzweiler. NN-fanger fikk ikke ha kontakt med verden utenfor og var i Groß Kreutz opprinnelig en ukjent kategori internerte. Informasjonen om NN-fanger ble formidlet til Norge og Sverige. Hun fikk også tak i liste over norske offiserer som siden 1943 var internert i Polen.{{Sfn|Ottosen|1998|s=63-64}}{{Sfn|Seip|1946|s=509, 524}}