Redigerer Vildanden (avsnitt)

==Darwinistisk kritikk==
{{refforbedreavsnitt}}
De fire dyreartene som holdes fanget inne på mørkeloftet er som i husdyrforsøket som [[Charles Darwin]] omtaler i ''[[Artenes opprinnelse]]'' nettopp villand, kaniner, høns og duer. [[Charles Darwin]]s verk ble utgitt i 1859, og utkom i dansk oversettelse av [[J.P. Jacobsen]] i 1872. Temaet [[arv og miljø]] ble på 1880-tallet behandlet av flere skjønnlitterære forfattere, og spiller inn også i flere av [[Henrik Ibsen]]s foregående dramatiske verker, ''[[Et dukkehjem]]'' (1879) og ''[[Gengangere]]'' (1881).

I ''Vildanden'' ser en hvorledes dyrenes overlevelsesevne forløper inne på mørkeloftet. Dyrene er ikke frie, men skadeskutte, fanget og temmet. Blant kaninene som spises til søndagsmiddag er det grunn til å tro at de feteste og fineste, som vanligvis får anledning til å føre sine gener videre, var de som først ble tatt livet av. Selv menneskets balanserte streben mellom arv og miljø blir et aktuelt tema. Samtidig som det såes tvil om lille Hedvigs egentlige opphav, foregår det nemlig en strid mellom ulike strategier: Gregers Werle krever den ''ideale fordring'', og at en må leve i ''full sannhet'', mens doktor Relling deler ut ''livsløgner'' i megadoser, og mener at folk godt kan holdes oppe i troen på seg selv og leve på en ''illusjon''. Forhenværende teolog Molvik, med en sterk tilbøyelighet til alkoholholdige drikker, har han innbildt at bære noe demonisk i seg, som må få utløp, mens den pompøse fotografen Hjalmar Ekdal, med hang til utflukter og dovenskap, får høre at han er en stor oppfinner. Det er bare å slappe og ta livet med ro, så vil oppfinnelsen komme ganske av seg selv.

Ibsen sto ikke nødvendigvis selv for denne kritikken av Darwins lære, men om sitt dikteriske prosjekt skrev han i diktet «Et rimbrev», som han sendte Georg Brandes i 1875: «Kræv ikke, ven, at jeg skal gåden klare; jeg spørger helst; mit kald er ej at svare.» Med de rette spørsmål kunne en fritt reise problemstillinger og angripe et tema fra alle kanter, mens det å formulere svar krever at en både forsvarer og holder seg til fakta. En et mer positivt syn på evolusjon påsto Ibsen, ifølge et dagboksnotat av bibliotekar Fanny Riis, under en tilstelning i [[Skandinavisk forening]] i [[Roma]], 3. desember 1881:

{{Sitat|I. beklagede at man ikke kunde leve 100 à 200 År for at se de Fremskridt Verden i dette Tidsrum vilde være kommet til. Det Ene afløser det Andet, udvigler sig af det andet, Astronomi af Alchymi, Religion af Myhologi - Religionen vil i sin Tid også ophøre og vige Pladsen for noget Andet; ligeså Poesien - Poesi gives der overhovedet ikke mere; dens Tid er forbi ...»|Erik Henning Edvardsen: ''Henrik Ibsen om seg selv''. Genesis forlag.Oslo 2001, s. 202f.}}