Redigerer Trafford Leigh-Mallory (avsnitt)

== Fighter Command og D-dag ==
En av grunnene til at Leigh-Mallory ble utpekt til å lede 11. jagergruppe var at han ble ansett for å være en offensiv leder av samme støpning som RAFs grunnlegger Trenchard. Etter utnevnelsen begynte han snart å sende skvadroner med jagerfly inn over Frankrike, kjent som «rodeoer».<ref name="Regan">Regan 1996.</ref> Når de var ledsaget av bombefly for å provosere fiendtlige jagere, ble de kalt Circus-operasjoner. Leigh-Mallory fikk mye kritikk for disse angrepene over fiendens territorium, fordi de medførte store tap for RAF, som bare i 1941 mistet 500 piloter, hvilket betød, at man mistet fire fly for hvert tysk fly som skutt ned. Det var bestemt en steil innlæringskurve.

I 1942 ble Leigh-Mallory utpekt til å lede flystyrkene under [[Diepperaidet]], som fant sted i august. Fighter Command satte inn 50 skvadroner som skulle gi dekning og seks, som skulle gi nærstøtte. Tapene under det mislykkede angrepet var igjen store, delvis på grunn av de nye tyske jagerfly [[Fw 190]] som var de britiske [[Spitfire|Spitfire Mark V]] overlegne.

I november 1942 etterfulgte Leigh-Mallory [[William Douglas, 1st Baron Douglas of Kirtleside|Sholto Douglas]] som leder av Fighter Command og ble forfremmet til general (Air Marshal). Han ble også utnevnt til [[Order of the Bath|Knight Commander of the Order of the Bath]]. Han ble derved opphøyet i ridderstanden og fikk rett til å føre tiltaleformen ''[[Sir]]'' foran sitt navn. I januar 1943 etter å ha besøkt hovedkvarterer for hær og flyvåpen i Afrika begynte han å arbeide for en samlet ledelse av de allierte luftstyrker ved den kommende invasjonen i Vest-Europa. Der var betydelig motstand mot en slik stilling, da ingen av de bestående ledere herunder [[Arthur Tedder]], [[Arthur Travers Harris|Arthur Harris]] i Bomber Command og [[Carl Spaatz]] fra den amerikanske hærs flyvåpen syntes interessert i å avgi innflytelse eller autonomi. Det var naturligvis grunnen til, at det var behov for en samlet leder, og Leigh-Mallory med sin betydelige erfaring i å samarbeide med hæren var den opplagte kandidat til stillingen. I august 1943 ble Leigh-Mallory således utpekt til øverstkommanderende for luftstyrkene i Allied Expeditionary Air Forces ved den kommende [[Operasjon Overlord|invasjonen i Normandie]].

[[Fil:Air Marshal Leigh-Mallory Briefing.jpg|mini|Leigh-Mallory ved briefing av en skvadron i Frankrike i september 1944.]]

Leigh-Mallorys dagbøker viser at hans primære bekymring ved invasjonen gikk på å få avskjermet kampområdet og begrense og avbryte de tyske enheters bevegelsesmuligheter. Da mange av de tilknyttede bombeangrep rettet seg mot transportknutepunkter så som byer og landsbyer, kom Leigh-Mallory under politisk press for å begrense effekten på franske sivile. Han strittet imot og insisterte på, at sivile ofre var uheldige, men nødvendige hvis bombeangrepene skulle ha noen effekt.

Hans holdninger brakte Leigh-Mallory i konflikt med mange i luftvåpenet som var bekymret over å bli underlagt hæren og kun var villige til å yte minst mulig støtte til styrkene på landjorden. Leigh-Mallory måtte slå hårdt i bordet for å kunne gi invasjonshærene mest mulig luftstøtte.

Det viste seg, på tross av dårlig vær, at Leigh-Mallorys plan for innsatsen i luften bidro sterkt til å forsinke mobiliseringen av den tyske hær, og hans erfaring med å samarbeide med hæren bar frukt. General [[Bernard Montgomery]] var tilfreds med støtten fra luften og skrev til krigsministeriet: «Vi må helt klart beholde Leigh-Mallory som luftmarskalk. Han er den eneste i luftvåpenet, som arbeider for å  vinne krigen på landjorden, og han nærer ingen sjalusi».

Etter invasjonen måtte Leigh-Mallory også håndtere trusselen fra [[V1|V-1]] – de flyvende bomber og sette inn bombefly i angrep på avfyringsrampene i en operasjon med kodenavnet ''[[Operation Crossbow (1943)|Operation Crossbow]]''.