Redigerer Thorbjørn Egner (avsnitt)

== Forfatterskap ==
=== Barnetimen for de minste ===
[[Fil:Radionette kurer front.png|thumb|[[Radionette]]s modell [[Kurér (radioapparat)|Kurér]] var en salgssuksess på 1950-tallet, mange norske barn har hørt Thorbjørn Egners skuespill i den.]]
[[Fil:Egner Karius og Baktus.jpg|thumb|[[Karius og Baktus]]. Bilde fra 1958-utgaven; i 1949-utgaven hadde begge rødt hår.]]
Fra 1946 hadde Egner en rekke oppgaver i [[NRK]]s radioprogram [[Barnetimen]] og etterhvert også i [[Barnetimen for de minste]]. Her utviklet han både de sangene og fortellingene han er kjent for, i tillegg til noen som ikke er utgitt i bokform. Egner skrev også teksten til Barnetimens kjenningsmelodi «Nå kommer Barnetimen»; melodien var ved den danske pianisten og komponisten {{Ikkerød|Eric Christiansen}} (1910–1969).<ref>til filmen Fyrtøyet, 1946, se [http://www.youtube.com/watch?v=WIEGCGC-qiU youtube]-klipp</ref>

Hans første hørespill her var ''Da Per var ku'' og ''Karius og Baktus'' (høsten 1946) og ''Ole Jacob på bytur'' og ''Prinsesse Vilikke'' (1947). Alle disse fire ble senere utviklet til bokform: Fortellingen om andrikken ''Ole Jacob på bytur'' ble til billedbok i 1948, det samfunnsoppdragende hørespillet ''Prinsesse Vilikke'' kom senere tilbake som skuespillmanus i en av lesebøkene og ''Karius og Baktus'' kom som bok i 1949. 

Et annet hørespill fra 1946/1947 var ''Julenissens verksted'', som ble en reprisefavoritt i mange år, men som aldri er utgitt i bokform. Historien er bygget opp i en reportasjeaktig form, hvor en hallomann og hans assistent reiser til «Hakkadalen» for å undersøke hva Nissen og hans hjelpere gjorde i dagene før jul.<ref>Heger 2012, s. 182</ref> I de bærende rollene var [[Einar Vaage]] «Gamlenissen» mens [[Turid Haaland]] og [[Kari Diesen]] var smånissene «Fjompen» og «Stompen».<ref name="TE" />

Sangene fra hørespillene og fra Malerklubben ble utgitt i ''{{Ikkerød|Tretten viser fra barnetimen}}'' ([[1951]]) og senere samlinger.<ref>I ''Tretten viser fra Barnetimen'' finnes disse sangene: «Nå kommer barnetimen», «Dyrene i Afrika», «Trikkevise», «Den uheldige mannen», «Ferdinand», «Vår-vise», «Malerkatten», «I Hottentottenes land», «Sommerbilder», «Malervise», «Grisevær-vise», «Jeger-vise» og «Julekort».</ref> 

Arbeidet i Barnetimen førte også til at Egner fant fram til utenlandske barneboktekster som han kunne oversette eller fritt gjenfortelle. Det dreier seg om ''[[Ole Brumm]]'' av [[A. A. Milne]], ''[[Karlsson på taket|Lillebror og Karlsson på taket]]'' av [[Astrid Lindgren]], ''[[Tommy og elefanten]]'' av [[H.G. Wells]] og ''[[Historien om Doktor Dyregod|Doktor Dyregod]]'' av [[Hugh Lofting]]. For de to siste fortellingenes vedkommende laget Egner også nye illustrasjoner da fortellingene ble utgitt i bokform på norsk. For Karlssons del laget Egner nye sanger, og det var hans scenetekst og sanger som ble brukt da Karlsson skulle vises på [[Folkteatern i Göteborg]] i 1956<ref>Heger 2012, s. 367</ref>.

=== Karius og Baktus ===
Den første versjonen av fortellingen om [[Karius og Baktus]] finnes i boka ''Den nye barneboka'' (1941). Tanntrollene Karius (oppkalt etter tannsykdommen [[karies]]) og Baktus (etter [[bakterier]]) bodde i tennene til gutten Jens. Fortellingen ble senere brukt som hørespill i [[Barnetimen]] i 1946<ref>I Hegers biografi drøftes de ulike dateringene; Ut fra opplysninger i [[Programbladet]] daterer Heger første sending til 25. oktober 1947, mens Egner selv ved noen anledninger mente at det først ble sendt i 1946. Bjørkøy 2012 mener at hørespillet først ble sendt 16. novermber 1946.</ref> med [[Kari Diesen]] og [[Alfred Solaas]] i rollene som tanntroll. Senere skulle [[Turid Haaland]] overta rollen som Karius.

Egner skriver at historien hadde bakgrunn i hans oppvekst, hvor foreldrene drev butikk, og hvor han «fikk gjerne en karamell eller en liten sjokolade for å holde meg borte fra butikken. Og jeg holdt meg borte mange ganger hver dag. På den måten kom jeg tidlig i kontakt med slike småinger som siden skulle bli døpt Karius og Baktus, og jeg var allerede som gutt en flittig gjest hos tannlegen. […] Da vi fikk barn, ble altså 'Karius og Baktus' til – for å glede og more, men også være til nytte og ihukommelse for både far og barn.»<ref name="TE" />

Den utvidede historien kom i bokform i 1949. Historien ble en klassiker også internasjonalt, mye takket være [[Ivo Caprino]]s dukkefilm ''[[Karius og Baktus (film)|Karius og Baktus]]'', som hadde premiere i desember 1955,<ref>{{Kilde www | url = http://www.caprino.no/movies/no/kariusogbaktus.asp | tittel = Karius og Baktus | utgiver = caprino.no | besøksdato = 2. desember 2012 | arkiv-dato = 2012-08-06 | arkiv-url = https://web.archive.org/web/20120806223508/http://www.caprino.no/movies/no/kariusogbaktus.asp | url-status=død }}</ref> og som ble vist på [[Cannes filmfestival]] i 1956 og vant [[Filmkritikerprisen]] i 1956. Thorbjørn Egner hadde laget dreiebokskisser til filmen og hadde selv fortellerstemmen i filmen.

Egner bearbeidet fortellingen og tegningene for hver ny versjon; i bokversjonen fra 1949 hadde begge rødt hår, mens den karakteristiske kontrasten mellom rødt og sort kom med dukkefilmen og ble hentet inn i den nye bokversjonen i 1958. Sluttscenen, som opprinnelig endte med at tanntrollene ble skylt ut i vasken, ble etterhvert endret, slik at fortellingen slutter med de to i en flåte på åpent hav.<ref name="BRV" /><ref name="TØ">[[Tordis Ørjasæter]]. «Barne- og ungdomslitteraturen» I: [[Kjølv Egeland]]. ''Norges litteraturhistorie. Bind 5: Mellomkrigstid''. Cappelen, 1975/1996. ISBN 82-02-15343-3 ([http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007060700028 ebok])</ref><ref>nb.no/egner [http://www.nb.no/utstillinger/egner/index.php/Karakterutvikling#karakterutvikling/karius_og_baktus Karakterutvikling: Karius og Baktus]</ref>

=== Hakkebakkeskogen ===
{{Sitat|
#Alle dyrene i skogen må være venner.
#Ingen får lov til å spise hverandre.
#Den som er doven og ikke finner mat selv, må ikke ta mat fra andre.
|Loven i Hakkebakkeskogen|left}}
[[Fil:Egner Klatremus.jpg|thumb|Klatremus er en av hovedpersonene i [[Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen|''Hakkebakkeskogen'']].]]
De første kimene til fortellingen ''[[Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen]]'' var fortellingen om «De to små jegerne» fra ''Den nye barneboka'' (1941)<ref name="BRV" /> og sangen «[[Bamsens fødselsdag]]», som første gang ble framført i Barnetimen den 15. januar 1952.<ref name="AHH">Heger 2012, s. 281–309</ref> Sangen ble raskt spilt inn med [[Kringkastingsorkestret]] og [[Frank Robert]], til bruk i [[Ønskekonserten]]. Den neste delen som ble offentliggjort, var sketsjen om pepperkakene, som ble sendt i Barnetimen i desember 1952. Egner sa selv om dette at «Jeg hadde laget visen om Bamsens fødselsdag som jeg selv ble meget glad i – og så hadde jeg lyst til å dikte mer om Bamsefars verden og blir bedre kjent med dyrene i skogen hans.»<ref name="SB" /> Hele radiofortellingen ble første gang sendt i Barnetimen for de minste i 1953, og ble også utgitt i bokform 1953. Det er vanlig å regne Milnes ''[[Ole Brumm]]'' som en av de viktigste inspirasjonskildene til fortellingen,<ref name="BRV" /><ref name="TØ" /><ref name="AHH" /><ref name="TØ2">[[Tordis Ørjasæter]]. «Nytte meg her og nytte meg der». I: ''En bok om Thorbjørn Egner'', 1972</ref> men også de norske folkeeventyrene har vært nevnt.<ref name="TØ2" />

Egner har sagt om fortellingen at «Hakkebakkeskogen er en diktet liten verden som på mange måter kan minne om vår egen store verden. Dyrene i skogen er fantasiskikkelser som låner litt i sin karakter av både dyr og mennesker. […] I Hakkebakkeskogen finnes, likesom hos oss, en lengsel etter fred og trygghet og respekt for hverandre.»<ref name="TE" />

Fortellingen regnes sammen med ''Kardemomme by'' som Egners mest samfunnsdidaktiske verk: «Hakkebakkeskogens grunnidé dreier seg om sosialisering, om å underordne seg den felles lov. Slik sett speilet de sin tid.»<ref name="AHH" />

Stykket hadde premiere som dukketeater i 1959, og som realteater i 1962, først i København<ref name="ØA" />. Erfaringene fra dramatiseringen gjorde at den nye utgaven av boken i 1978 hadde fått poengtert stoffet, utdypet dialogen og tilført nye sanger.<ref name="BRV" /> Figurene fra Hakkebakkeskogen ble i 1955 brukt i Egners/[[Ivo Caprino|Caprino]]s film ''[[Klatremus i knipe]]'', som er reklame for sparebankene.

=== Kardemomme by ===
{{Sitat|Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil|[[Kardemommeloven]]|left}}[[Fil:Egner Kasper Jesper Jonatan.jpg|thumb|Røverne Kasper, Jesper og Jonatan er uroelementet i ''[[Folk og røvere i Kardemomme by]]''. Kasper er den eldste, Jesper er den peneste og Jonatan er mest glad i mat.]]
[[Fil:Kardemomme by.jpg|thumb|Inngangen til [[Kardemomme by]] i [[Kristiansand Dyrepark]].]]
''[[Folk og røvere i Kardemomme by]]'' er Egners mest ambisiøse verk<ref name="AHK" />, og samtidig det med de mest interessante typegalleriet – fra den outrert komiske Tante Sofie til den nærmest mytiske Tobias i tårnet<ref name="BRV" />, og de mest velformede replikkene<ref name="AHK" />.

Fortellingen ble første gang framført i Barnetimen for de minste i oktober–november 1953, med en full gjennomspilling i romjula 1953<ref name="AHK" />. Historien kom i bokform i 1955, og ble første gang framført på scenen i 1956, med samtidige premierer på [[Nationaltheatret]], [[Trøndelag teater]] og [[Den Nationale Scene]] i Bergen. Blant forarbeidene til fortellingen og miljøet kan nevnes Egners studiereise til [[Fez (Marokko)|Fez]] i 1949, og fortellingen «Huset oppe på den høye toppen» i ''Barneboka 1940'', som beskriver en gammel mann som passer på været.<ref name="TØ" /><ref>nb.no/egner [http://www.nb.no/utstillinger/egner/index.php/Karakterutvikling#karakterutvikling/fra_vaermann_til_tobias Fra værmann til Tobias]</ref> Den karakteristiske runde tårnformen med veranda rundt hadde Egner brukt flere ganger, første gang på «Truls og Kari»-siden i 1939.<ref name="AHK">Heger 2012, s. 326–339</ref>

Livet i den oppdiktede byen Kardemomme preges av harmoni og den imøtekommende [[Kardemommeloven]], og det eneste som forstyrrer idyllen er tre røvere som bor sammen med en løve i utkanten av byen. Egner sa selv at historien hadde utspring i ideen bymiljøet, «en liten fantasiby med et høyt tårn og små hus omkring […] inspirert av inntrykk fra små landsbyer i landene rundt Middelhavet»<ref name="TE" /><ref name="AH-FEZ" />. Andre har pekt på at byen fremstår «som en blanding av dansk småby og nordafrikansk landsby»<ref name="BRV" />. 

Plottet i fortellingen «ligger nær det vi finner i Hakkebakkeskogen: Harmonien blir brutt og skal gjenopprettes, avvikerne må behandles.»<ref name="BRV" /><ref name="NBL" /> Og på samme måte som med Reven i Hakkebakkeskogen vinner de tre røverne tilbake sosial anseelse gjennom tapper opptreden i en farlig situasjon. 

Samfunnsidealet ser ut til å være «sosialdemokratiets politiske blandingsfilosofi. Full individuell frihet, men innenfor en ramme der selv sinnelaget var lovregulert: 'Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil'.»<ref name="AHK" /> Egner sa selv om moralen i fortellingen at «Det var ikke min mening eller plan at røverne skulle bli så bra på slutten. Men de ble det likevel – og av seg selv – eller rettere sagt: De ble det kanskje på grunn av politimester Bastians utrolige tillitsfullhet og naturlige vennlighet. Derfor kan jeg trygt si at den gode moral bak hendelsene i boken ble som den ble, og var ikke planlagt. […] Og det synes jeg nå etterpå kan være den gode moral i 'Folk og røvere': Ingen er bare helter og ingen er bare skurker, og litt forskjellige må man respektere at menneskene er.»<ref name="SB">[[Solveig Bøhle]]. «Om å forstå nytten av det unyttige». I: ''En bok om Thorbjørn Egner'', 1972. Bygger på radiointervju med Egner i 1968.</ref>

På grunnlag av arbeidet med teateroppsetningen, hvor han selv hadde hatt ansvar for scenografien, utga han en revidert og nyillustrert utgave av boken i 1980. Filmen ''[[Folk og røvere i Kardemomme by (film)|Folk og røvere i Kardemomme by]]'' kom i 1988 i [[Bente Erichsen]]s regi. Radiofortellingen, boken og teateroppsetningene ga inspirasjon til byggingen av temaparken [[Kardemomme by]] i [[Kristiansand Dyrepark]] i 1991.

=== Lesebøkene ===
''[[Thorbjørn Egners lesebøker]]'', som utkom i 16 bind fra 1950 til 1972, var lesebøker for klassetrinnene 2. til 9. klasse, med to bøker for hvert klassetrinn. Bøkene ble utgitt av [[Cappelen forlag]], som gradvis ble Egners faste forlag for de fleste av hans utgivelser. Verket vokste gradvis; først ble småskolebøkene fullført, siden ble verket utvidet til å dekke den sjuårige skolen, og til slutt, etter utvidelsen av grunnskolen i 1960-årene, til å dekke hele den nye, niårige skolen. 

Egner sa ved flere anledninger at han «regnet lesebøkene som det viktigste han har gjort»<ref name="TE" />. I motsetning til de fleste andre lesebokverk både før og senere var verket i svært stor grad ''skrevet av'' én hovedforfatter og redaktør. Riktignok trakk Egner inn klassiske tekster fra kulturarven, og han spesialbestilte tekster fra mange samtidige forfattere<ref name="TE" />, men i overveiende grad var lesebokverket én manns verk.

I de to første bindene introduseres to miljøer av gjennomgangsfigurer, som etterhvert møter hverandre. Fra gårds- og bygdemiljø møter leserne Ola-Ola Heia, som Egner først hadde skrevet om i boka ''Ola-Ola som alle dyra var så glad i'' (1942)<ref>nb.no/egner [http://www.nb.no/utstillinger/egner/index.php/Karakterutvikling#karakterutvikling/ola_ola_heia Karakterutvikling: Ola-Ola Heia]</ref>. Det andre miljøet var Humlegata i «byen», hvor søsknene Petter og Kari og Brumle Grønn bor. Barna fra de to miljøene møtes etterhvert. Familien Grønn kommer tilbake i femte bind, hvor de reiser på ferie til Sørlandet.

Lesebokverket ble meget godt mottatt, og mange oppfattet det som arvtageren etter [[Peter Andreas Jensen|Jensens]] lesebok fra 1863 og [[Nordahl Rolfsen]]s ''[[Lesebok for Folkeskolen]]'' fra 1892<ref name="BRV" />, hva angår vilje til en ny, samlende og moderne forståelse av barndom og pedagogisk metode: «de ble omtalt som innvarslingen av en ny tid, en annen oppdragelse, en annen lærdom»<ref>Heger 2012, s. 248</ref> og det er sagt at «Med sitt leseverk har Egner gjennomført den tredje store omveltning i den norske leseboks historie.»<ref>Gunnar Jenshus. «Lesebøkene» I: ''En bok om Thorbjørn Egner'', 1972</ref> Bøkene fikk også godt skussmål som litteratur  og for den gjennomarbeidede formgivningen og, ble nominert til prisen [[Årets vakreste Bøker]]<ref>Heger 2012, s. 260</ref>. Bøkene ble i stor grad også anmeldt ''som litteratur'' i samtidens aviser, og [[Dagbladet]]s barnebokkritiker [[Sonja Hagemann]] mente at «De er demokratiske i den utpreget norske forstand av ordet: Miljøet er preget av trygghet og tillit, det er familien i de helt alminnelige kår.»<ref>Heger 2012, s. 251</ref> 

Verket ble i liten grad kritisert offentlig i sin samtid, men medarbeideren [[Halldis Moren Vesaas]] bemerket i private brev at det var en «bybok»<ref name="AH267">Heger 2012, s. 267</ref>, og biograf Heger peker i ettertid på at «Egners beskrivelser av livet på landet bar preg av hans egne nostalgiske minner fra Sørum mens århundret var ungt. Det var landbruk uten traktor, det var høyonn med ljå og bryne.»<ref name="AH267" /> Andre har pekt på at «realismen er heller stilisert og med en tidskoloritt like mye fra forfatterens barndom som fra leserens.»<ref name="BRV" />

Egners lesebokverk var skrevet i den gamle leseboktradisjonen, hvor leseboka både skulle inspirere til å praktisere den nyervervede leseferdigheten, og dessuten skape et felles kunnskapsrepertoar av allmenndannelse innenfor historie, geografi, samfunnsfag, litterære klassiske tekster og litteratur- og kunsthistorie. Det er et paradoks at Egner sluttførte sitt verk samtidig med at den nye [[Mønsterplan for grunnskolen]] fra 1974 gikk bort fra tanken om en bred allmenndannende [[lesebok]], og dette var en stor skuffelse for Egner personlig.<ref name="TE" /><ref name="BE" /> Bøkene ble likevel brukt til inn på 1980-tallet, og bøkene for småskolen ble sist revidert så sent som i 1981–82.<ref name="BRV" />

=== Musikantene kommer til byen ===
Da ''[[Musikantene kommer til byen]]'' utkom i bokform i 1978, var det siste etappe i en for Egner karakteristisk serie av ulike versjoner for ulike medier. Historien hadde opprinnelig vært et hørespill i Barnetimen, og ble utviklet til teaterstykke i 1967, med premiere på [[Riksteatret]] samme høst. I hørespillversjonen hadde [[Leif Juster]] spilt rollen som landstrykeren Andersen.<ref name="TE" />

Egner har sagt at «Tanken bak de muntre musikanter, er at de på sin ferd fra sted til sted skal få både store og små til å oppdage gleden ved musikk og visesang.»<ref name="TE" /> Andre har fortalt at historien har utsping i Egners opplevelse av gatemusikanter som ble møtt med bifall i Syd-Italia, sett i kontrast til den nordiske oppfatningen av gatemusikk: «''sang'' noen på gaten ble det oppfattet som tegn på beruselse og det var likefrem forbudt å ''spille'' på gaten. […] Stykkets moral blir derfor: Vi trenger sang og musikk i hverdagen, på gater og torv – overalt! Musikken utløser kontakt og glede og medmenneskelighet.»<ref name="ØA" />

Biografen Heger peker på at «den autoritetsskepsis som hadde vært antydningsvis til stede – i alle fall som postulater – i hans tidligere verk, var blitt eksplisitt», og på at stykket hadde premiere i [[hippie]]tidens «Summer of love».<ref>Heger 2012, s. 425</ref>

=== Illustrasjoner og bøker for voksne ===
{{Sitat|Det er deilig å komme til et sted hvor husene så hjertelig deler tegnerens forakt for de rette linjer. Her lener låven seg utover bakken, og stabburet bøyer seg mot en i venlig gjestfrihet|Egners åpningssetninger i ''Gamle hus i Vågå''|right}}
{{Dobbeltbilde|right|Egner Vågå kirke.jpg|150|Ner-Mo in Rauland.jpg|150|[[Vågå kirke]] fra ''Gamle hus i Vågå''|Stabburene på Ner-Mo, fra ''Gamle hus i Rauland''}} 
I 1940-årene, etter at han hadde han sluttet i reklamebyrået, arbeidet han i flere år som grafiker, tegner og forfatter på heltid. Dette var i en periode da karrieren som barnebokkunstner bare var en av flere muligheter for ham. Han laget to kulturhistoriske reise- og reportasjebøker fra [[Vågå]] og [[Rauland]] som er gjennomillustrert med hans egne tegninger, og en produksjon på 33 flerfargede tresnitt og noen få ensfargede tresnitt. De fleste tresnittene er laget som illustrasjon til tekster som ble utgitt i bokform i «privattrykk», dvs små opplag og med originaltresnitt klebet inn i boken. Alle disse illustrasjonsarbeidene ble utført og publisert mellom 1942 og 1947, og Egner ble i samtiden regnet som en del av retningen omtalt som [[den norske fargetresnittskolen]].<ref name="SH">Helliesen, 2012</ref><ref name="CD">[[Chrix Dahl]]. «Tegneren og grafikeren». I: ''En bok om Thorbjørn Egner'', 1972</ref>

;Vågå og Rauland
Egner besøkte [[Vågå]] i [[Gudbrandsdalen]] somrene 1938 og 1942, og utga i 1943 boken ''Gamle hus i Vågå''.<ref>gd.no [http://www.gd.no/kultur/boeker/article4473119.ece «Med Egner på tur»], 21. juli 2009</ref> Han besøkte [[Rauland]] i [[Telemark]] somrene 1940 og 1944, den siste gangen sammen med familien, og utga i 1945 boken ''Gamle hus i Rauland''.<ref>Begge bøkene ble utgitt på vennen ''Birger Halvorsens bokhandels forlag'', og begge er gjenutgitt flere ganger.</ref> Bøkene har blitt beskrevet som «Ikke bare vanlige folkelivsskildringer. Nok en gang hadde han skapt sin egen genre, tuftet på et samspill mellom tekst og bilder – reiseskildring, folkesagn og fortellinger blandet med en omhyggelig, men likevel kunstnerisk fri gjengivelse av århundregammel arkitektur»<ref>Heger 2012, s. 159–161</ref> og «på en personlig måte kombinerer Egner billedkunstnerens, etnologens, folkloristens, skribentens og kulturturistens innfallsvinkel».<ref name="SH" /> Den første av bøkene er ytterligere særpreget ved at den er trykket «med en håndskrevet tekst, med håndskrevne trykkbokstaver. De er formet med en ledighet som fremhever håndskriftaspektet. (Dette ble forøvrig Egners 'offisielle' håndskrift!)».<ref name="SH" /> Rauland-boka er imidlertid satt med vanlig trykksats.

[[Fil:Egner Tresnitt.jpg|miniatyr|Egners fargetresnitt til Kincks novelle Høstnætter (1946)]]
;Tresnitt
For [[Bordklubben]], en liten klubb av boksamlere, laget han i 1943 en mappe med 12 innklebede fargetresnitt til tre utvalgte eventyr fra [[P.Chr. Asbjørnsen]]s ''Lystige historier''. På grunn av det vovede, erotiske innholdet var ''Lystige historier'' fremdeles upublisert, og heller ikke Egners utgave inneholder eventyrtekstene. I stedet ledsages tresnittene av sitater hentet fra de partiene av eventyrene som tresnittene illustrerer. Mappen ble produsert i 50 eksemplarer.<ref name="SH" /> Egner har gjennomgående valgt å fremstille «tekkelige situasjoner»<ref name="SH" /> fra eventyrene, og illustrasjonene er «gjennomført med en enhetlig og egenartet billedkarakter. Nærbilde av en figurgruppe, så trangt plassert i billedutsnittet at figurene innimellom støter mot eller overskjærer billedkanten, er en typisk komposisjonsform.»<ref name="SH" />

Egners neste prosjekt for Bordklubben var et privattrykk i et begrenset opplag på 100 eksemplarer av et utvalg av fire av [[Hans E. Kinck]]s (1865–1926) noveller under tittelen ''Hvitsymre i utslaatten''. Dette prosjektet, med 11 fargetresnitt, ble overrakt oppdragsgiverne 11. desember 1944. Boken inneholdt de fire novellene «Hvitsymre i utslaatten», «Den nye kapellanen», «De to fromme i Apalledalen» og «Høstnætter»; Egner var svært opptatt av Kinck, og hadde selv valgt ut de fire novellene. Boken er beskrevet som «Egners mesterverk både som grafiker og bokkunstner»,<ref name="CD" /> og den ble året etter gjenutgitt for allmennmarkedet i offsettrykk, til Kincks 80-årsdag 11. oktober 1945. Egner hadde planer om å videreføre sitt engasjement for forfatteren Kinck med flere arbeider i tresnitt, og var i kontakt med Aschehoug forlag med planer om en tresnitt-illustrert utgave av Kincks 700-sidersroman ''Sneskavlen brast'', men disse planene ble etterhvert lagt bort til fordel for andre oppgaver, mest tydelig leseboka.<ref name="TE">''Thorbjørn Egner, et selvportrett''. 2001</ref> Egner gjenbrukte motiver fra ''Hvitsymre i utslaatten'' i en mappe med fem litografier som den danske litografen J.Chr. Sørensen utga i København omkring nyttår 1946.<ref name="SH" />

Egner laget også ensfargede tresnitt til to andre bøker, som begge ble utgitt i 1946: ''Optegnelser efter [[Andris Vang|A.E. Vang]], inneholdende to eventyr, seks sagn, samt et vers og en vise efter Langlegen'' og Johan Jornes krigsfangememoarer ''Det hendte ikke noe''.<ref>«Johan Jorne» var et psevdonym for historikeren [[Johan Nicolay Tønnessen]]; boken ble gjenutgitt i 1982. ISBN 82-02-09663-4</ref>