Redigerer Stat (avsnitt)

===Den «moderne stat»===
Fremveksten av den «moderne stat» som en offentlig makt som utgjør den høyeste politiske autoritet innen et bestemt territorium assosieres med Vest-Europas gradvise institusjonelle utvikling fra slutten av [[1400-tallet]] som kulminerte i fremveksten [[Diktatur|av diktatur]] og [[kapitalisme]].

Etter hvert som [[Europa]]s dynastiske stater – [[England]] under [[Huset Tudor|Tudorene]], [[Spania]] under [[Huset Habsburg|Habsburgerne]] og [[Frankrike]] under [[Huset Bourbon|Bourbonene]] – igangsatte en rekke tiltak for å sentralisere politisk og økonomisk kontroll, fremviste de i økende grad institusjonelle trekk som kjennetegner den «moderne stat». Denne maktsentraliseringen innebar at en gradvis klargjøring av politiske grenser, etter hvert som de europeiske monarkene beseiret eller absorberte andre maktkilder som Kirken og lavadel. I stedet for føydalstyrets fragmenterte styringssystem med ofte uklare territorielle grenser fikk man store, enhetlige stater med omfattende kontroll over klart avgrensede landområder. Den prosessen ledet frem til de sterkt sentraliserte og i økende grad byråkratiske formene for [[enevelde]] på [[1600-tallet|1600-]] og [[1700-tallet]], da de grunnleggende kjennetegnene ved det moderne statssystemet tok form. Dette var kjennetegn som faste profesjonelle hærstyrker, et sentralisert skattesystem, [[diplomati]]ske bånd med permanente [[ambassade]]r og utviklingen av en statlig økonomisk politikk – [[merkantilisme]].

Kulturell og nasjonal homogenisering spilte en viktig rolle i fremveksten av det moderne statssystemet. Siden enevoldstida har stater i stor grad blitt organisert på et [[nasjon]]alt grunnlag. Det er imidlertid viktig å holde begrepene ''stat'', ''[[nasjon]]'' og ''[[nasjonalstat]]'' fra hverandre. Selv for de mest [[etnisitet|etnisk]] homogene samfunn er det sjelden i fullstendig overensstemmelse mellom stat og nasjon. Dette er noe av bakgrunnen for at stater ofte fremmer [[nasjonalisme]] i ulike former ved å vektlegge felles symboler og nasjonal identitet.

Det var i den samme historiske perioden at begrepet ''stat'' først ble introdusert i politisk diskurs. Den politiske betydningen av begrepet ''stat'', som viser til et lands politiske organisering og regjeringsform, vokste ut av det engelske ordet ''state'' - tilstand. Denne betydningen skriver seg i alle fall tilbake til 1538.<ref>http://www.etymonline.com/index.php?search=state&searchmode=none</ref> Dette understreker statens foranderlige karakter, og bryter med konvensjonell lærdom i studiet av [[internasjonal politikk]] der statssystemet rutinemessig tidfestet til [[Westfalerfreden]] i [[1648]], som markerte slutten på [[tredveårskrigen]].<ref>de Carvalho, Benjamin (2005): «Den westfalske fetisj i internasjonal politikk. Om den suverene stat og statssystemets opprinnelse». i ''Internasjonal Politikk'' no.1, 2005</ref> Dette er kjent som [[det westfalske systemet]]. Selv om opprinnelsen er omstridt blir [[Niccolò Machiavelli]] ofte kreditert som den første til å bruke begrepet for å referere til en territoriell suveren myndighet i ''[[Fyrsten]]'' fra [[1532]]. Det var imidlertid ikke før på de britiske tenkerne [[Thomas Hobbes]]` og [[John Locke]]s tid at en fullstendig redegjørelse for særtrekkene ved suverenitet ble framlagt.

I dag bygger den mest innflytelsesrike definisjonen på den moderne stat på [[Max Weber]]s bok ''Politik als Beruf'' (''Politikk som yrke''). Weber vektla statens monopol på legitim bruk av fysisk makt. Hvis ikke noen sosiale institusjoner gjorde krav på en slikt legitimt voldsmonopol innen et bestemt territorium ville man på kort tid få en tilstand av anarki. Som svar på spørsmålet om hvorfor de styrte adlyder viste Weber til denne styringsstrukturens legitimering. Han presenterte  en tredelt klassifisering av autoritetstyper. De tre [[idealtype]]ne legitimering av lydighet er [[tradisjonell autoritet]], [[karismatisk autoritet]] og [[legal-rasjonell autoritet]].

Siden Webers tid har det kommet en omfattende litteratur om prosessene som formet den «moderne stat». Marxistiske forskere forfekter at dannelsen av stater hovedsakelig kan forklares på bakgrunn av [[samfunnsklasse]]nes interesser og kamper, mens ikke-marxister – ofte i Webers eller [[Emile Durkheim]]s tradisjon – vektlegger på aktører utenom klassestrukturen. Et annet spørsmål vedrørende statenes framvekst har vært hvorvidt dette best kan forstås på bakgrunn av hvert enkelt lands interne dynamikk og konflikter, eller som resultat av internasjonale dynamikker slik som [[krig]], [[imperialisme]] eller økonomisk dominans. Marxister argumenterer vanligvis for at det er et avdekkbart historisk mønster i fremveksten av [[kapitalisme|kapitalistiske]] stater, og relaterer dannelsen av stater i [[Vesten]] med fremveksten av kapitalisme.