Redigerer Slaget ved Poitiers (avsnitt)

==Poitiers i historien==

===Vestlig historie===
Kristne samtidige, fra [[Beda den ærverdige|Beda]] til [[Teofanes]], skrev nøye ned beretninger om slaget og var ivrige etter å brette ut hva de anså som dets implikasjoner. Senere forskere, som [[Edward Gibbon]], hevdet at dersom Martell hadde falt, ville maurerne antagelig enkelt ha erobret et delt Europa. Gibbon skrev at «en seirende rekke av marsjer hadde blitt forlenget over 1600 km fra [[Gibraltar]] til breddene av [[Loire]]. Repetisjonen av et likt rom ville ha ført sarasenerne til utkanten av [[Polen]] og høylandene i [[Skottland]]. [[Rhinen]] er ikke mer uoverstigelig enn [[Nilen]] eller [[Eufrat]], og den arabiske flåten kunne ha seilt uten sjøslag inn i munningen av [[Themsen]]. Kanskje fortolkninger av [[koranen]] nå ville ha blitt lært bort ved skolene i [[Oxford]], og talerstolene ville vist et omskåret folk tryggheten og sannheten i [[Muhammed|Muhammeds]] åpenbaringer.» 

Sikkert er at den islamske invasjonen utgjorde en stor fare mellom 721 i Toulouse og 737 i det arabiske nederlaget ved Narbonne, men faren var iferd med å avta. Det forente kalifatet kollapset i [[borgerkrig]] i [[750]] i [[slaget ved Zab]] som etterlot [[umayyad-dynastiet]] nesten helt utradert med unntak av prinsene som flyktet til [[Afrika]] og videre til Iberia hvor de etablerte umayyad-emiratet i opposisjon til [[Abbasidene|abbasidenes]] [[kalif]] i [[Bagdad]].

Mange historikere er enige i at Martell var det vestlige tunge kavaleriets far. Han hadde ingen problemer med å bruke sine fienders våpen mot dem selv, ingen stolthet hindret ham i å dra alle veksler han kunne i å forsvare sin tro, hans fars hjem, hjemland og sitt folk fra det som han så på som en fare som ville ødelegge dem dersom en ikke gjorde noe med det. Hans fremsynthet i å bevege seg for å slå til først, stoppe dem utenfor sin «inngangsdør», minner om en av [[Winston Churchill|Winston Churchills]] berømte uttalelser: «Det er bedre å kjempe i dine naboers bakgård enn å måtte forsvare sin egen inngangsdør.» På fem korte år, fra slaget ved Poitiers til slaget ved Narbonne, skapte han det vestlige tunge kavaleriet og brukte det sammen med sin falanks med knusende effekt.

I moderne tid, sier Norwich, verdens kanskje ledende autoritet på [[Østromerriket]], at frankernes stopp av muslimenes ekspansjon ved Poitiers bokstavelig talt bevarte kristendommen slik vi kjenner den. En kanskje mer realistisk oppfatning finnes i ''Barbarians, Marauders, and Infidels (2004)'' av [[Antonio Santosuosso]], professor emeritus i historie ved universitetet i Western Ontario og ansett som ekspert på epoken, har en svært interessant betraktning om Karl Martell, Poitiers og de etterfølgende kampanjene mot Rahmans etterfølger i 736–737. Santosuosso argumenterer overbevisende for at de muslimenes nederlag var minst like viktig for lærdommen som til slutt førte Europa ut av middelalderen. Han argumenterer overbevisende for at mens Poitiers uten tvil er verdenshistorisk betydningsfullt, var de senere slagene minst like viktige. Begge invasjonsstyrkene beseiret i disse kampene hadde kommet, for å opprette permanente utposter med tanke på ekspansjon, og det kan ikke være tvil om at disse tre nederlagene samlet brøt islams europeiske ekspansjon mens kalifatet fremdeles var forent.

Mens enkelte moderne tolkninger av slagets betydning reserverer seg fra Gibbons ekstreme posisjon, støttes Gibbons vurderinger av andre historikere som [[Edward Shepard Creasy]] og [[William E. Watson]]. De fleste moderne historikere, som Norwich og Santosuosso, støtter vanligvis oppfatningen om Poitiers som en verdenshistorisk hendelse i favør av vestlig sivilisasjon og kristendom. Militærforfattere som Robert W. Martin hevder også i ''The Battle of Tours is still felt today'', at Poitiers betydning for vestlig sivilisasjon og kristendom merkes selv i dag.

===Arabisk historie===

Samtidige arabiske historikere og krønikeforfattere interesserer seg mer for det katastrofale [[Andre arabiske beleiring av Konstantinopel|arabiske nederlaget ved Konstantinopel]] i [[718]]. Etter at den første arabiske beleiringen av Konstantinopel (674–678) endte i fullstendig fiasko, førsøkte umayyad-kalifatet et nytt betydelig angrep på byen. En {{formatnum:80000}} mann sterk armé ledet av Maslama, broren til kalif [[Umar II]], krysset [[Bosporos]] fra [[Anatolia]] for å beleire [[Konstantinopel]] over land, mens en massiv flåte av krigsgaleier, anslått til mellom 1800 og 2000, seilte inn i [[Marmarahavet]] sør for byen. Heldigvis for [[Østromerriket|bysantinerne]], hindret den store kjettingen flåten fra å seile inn i den indre havnen og fordi de var under kontinuerlig angrep og trakassering fra den greske flåten som brukte [[gresk ild]] for å utjevne den tallmessige forskjellen{{tr}}, klarte ikke de arabiske galeiene å seile opp Bosporos. 

Keiser [[Leo III]] brukte de berømte murene rundt Konstantinopel til sin fordel og den arabiske hæren klarte ikke å bryte dem ned. Bulgarske styrker hadde kommet bysantinernes til unnsetning, forstyrret muslimene kontinuerlig og forhindret nye forsyninger i den grad at mye av hæren var nær hungersnød da beleiringen ble avbrutt. Enkelte muslimske historikere har hevdet at om kalifen hadde kalt sine arméer tilbake fra Europa for å hjelpe til i beleiringen, kunne byen ha blitt tatt, til tross for de legendariske murene. En slik tilbakekalling hadde doblet arméens størrelse som beleiret byen og ville tillatt et angrep i full skala mens de fremdeles kunne slå tilbake de bulgarske styrker.

Noen samtidige historikere har hevdet at om araberne faktisk hadde ønsket å erobre Europa, kunne de lett så gjort. Disse historikerne hevder at araberne ikke var tilstrekkelig interessert til å sette i gang betydelige invasjoner, fordi Nord-Europa dengang ble regnet for å være en samfunnsmessig, kulturell og økonomisk bakgård med liten betydning for noen som helst invasjonsstyrker. Noen vestlige lærde, selv om de er i mindretall, som [[Bernard Lewis]] er enig i denne vurderingen.

Denne oppfatningen bestrides også av arabiske fortellinger fra perioden 722–850 som, bortsett fra bysantinerne, nevner frankerne oftere enn noen andre kristne folkeslag.{{tr}} De arabiske krønikene diskuterer virkningen Abdul Rahmans død hadde; som en absolutt katastrofe for de troende. Videre tilbakeviser beretninger om de islamske raidene inn i [[India]] og andre ikke-muslimske stater etter konverteringer en nedtoning av dette slagets betydning. Gitt de store rikdommene i kristne helligdommer, som den i Tours, var det ikke for de skarpe nederlagene i 732, 736 og 737 for Martell og at interne stridigheter i den islamske verden forhindret senere forsøk, ville islamsk ekspansjon vært sannsynlig . 

Andre relevante bevis for dette slagets betydning ligger i den islamske ekspansjonen i alle andre regioner av det gamle Romerriket og med unntak av hva bysantinerne klarte å beholde, tok kalifatet hele de gamle romerske og persiske imperiene. Det er ikke sannsynlig at [[Gallia]] ville blitt spart var det ikke for Karl Martells frankiske veteraners innsats. Til slutt ser disse første arabiske historikerne bort fra at fire separate emirer i Al-Andalus over en 25-års periode brukte en [[fatwa]] fra kalifen til å hente styrker fra alle provinsene i Afrika, [[Syria]] og til og med [[turkmenere]] som hadde startet å konvertere, for å sette sammen fire store invasjonshærer godt forsynt og utstyrt, med intensjon om å foreta permanent ekspansjon over [[Pyreneene]] inn i Europa. Ingen slike senere forsøk ble derimot forsøkt, siden konflikten mellom umayyade-emiratet i Iberia og abbaside-kalifatet i [[Bagdad]] forhindret et forent angrep på Europa.

Med tanke på betydningen arabiske beretninger la på Abdul Rahmans død, nederlaget i Gallia og de etterfølgende nederlagene og ødeleggelsen av de muslimske basene i det som nå er Frankrike, synes rimelig sikkert at dette slaget hadde verdenshistorisk betydning hva gjaldt å stoppe vestlig islamsk ekspansjon. Arabiske beretninger skrevet under den perioden og i de neste syv århundrene gjør det klart at Abdul Rahmans nederlag og død ble anerkjent, og de fleste forskere tror at det ble anerkjent som en katastrofe av betydelige proporsjoner. Deres egne ord forteller det best: «Dette dødelige muslimske nederlaget, og tapet av en stor leder og god herremann, Abderrahman, fant sted i det hundre og femtende år.»{{tr}} Dette fra den delen av historien til umayyad-kalifatet, og den store arabiske perioden med ekspansjon, ser ut til å sette betydningen av slaget ved Poitiers i verdenshistorisk perspektiv.