Redigerer Sigbrit Willoms (avsnitt)

== Trolldomsanklager ==
[[Fil:Haizmann-triptych.jpg|thumb|300px|I 1500-tallets tankeverden stod [[djevelen]] alltid parat til å inngå avtaler, slik han gjorde med [[Faust]].]]
I 1522 ble det valgt en ny pave, [[pave Hadrian VI|Hadrian 6.]], som hadde vært ved det burgundiske hoffet og tjent som Valkendorfs [[tolk]], den gangen han hentet dronning Elisabeth i 1515. Valkendorf kjente seg styrket av dette, og skrev rett ut til det danske riksrådet at han fryktet for at Sigbrit «vet mere enn hun burde etter [[kristenretten]]», dvs. han anklaget henne for å være en [[heks]]. «Hun sier åpent...at kongen ikke skal gjøre annet end det hun vil ha gjort, og selv om han ville, skulle han ikke ha makt til det, så lenge hun er ham nærmere enn ti mil.» <ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 192)</ref>

Dette var svært alvorlige anklager. [[Historiker]]ne på 1500-tallet tok Sigbrit for å være en heks. [[Arild Huitfeldt (rikskansler)|Arild Huitfeldt]] omtaler det som en kjensgjerning at hun kunne mane frem [[djevelen]]. Valkendorfs [[trolldom]]sanklager var kanskje hans siste forsøk på forsoning med kongen. Ved å anklage Sigbrit for å være en heks, fritok han kongen for skyld ved å gjøre ham maktesløs, «for kongen frykter henne selv, og hverken tør eller vil motsi henne...Hans nåde er dydig og god nok, når Hans nåde har gode rådgivere.» Christian 2.s straffelov fra 1522 fastsatte [[dødsdom]] for trolldomsutøvelse. Ingen var blitt dømt etter den, men det nærmet seg - de første dødsdommene falt i [[Kiel]] i [[1530]].<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 193)</ref>

Sigbrit var for høytstående til at noen i Christians kongeriker torde å anklage henne åpent for hekseri. Men oppfatningen spredte seg utenfor [[Norden]]. En engelsk [[diplomat]] i Brüssel skrev i januar 1523 at kongen av Danmark var «enda grusommere enn før, og mer styrt av sin heks enn noen gang».<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 194)</ref> [[20. januar]] 1523 stilte en rekke riksrådsmedlemmer i [[Viborg]] seg bak en liste over Christians feiltrinn: Hans fordrivelse av Erik Valkendorf; henrettelsen av [[Knut Knutssøn Baat|Knut Knutsson Båt]] på Båhus, enda Knutsson var frikjent av riksrådet; all krig, skatter, toll og plagsomme forbud - og ikke minst, [[Stockholms blodbad|blodbadet i Stockholm]]. Jyllands biskoper og adel fryktet for at han planla det samme for dem, som han havdde gjort «etter den onde kvinnen Sigbrits råd, som skamløst har kalt oss av rikets adel for kjeltringer og forrædere. Vi har fortjent annet enn [[galge]], sekk og [[sverd]] som hun har lovet oss, og hun har holdt ord før.» Riksrådene ga i rene ord Sigbrit skylden for blodbadet i Stockholm, og viste til rykter om at kongen hadde tilkalt [[leiesoldat]]er for å overfalle Jyllands adel, «etter samme kvinnes råd og tilskyndelse». De skrev rett ut at de ikke kom til møtet med kongen i [[Århus]] ''fordi de ikke torde'', og kunngjorde for folkemengden i Viborg at kong Christian var blitt avsatt. Videre sendte de bud rundt i Jylland, at alle menn over 18 år skulle møte frem med våpen. Christians nye lover ble slengt på bålet.<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 201)</ref>