Redigerer Scotia-ekspedisjonen (avsnitt)

== Ekspedisjon ==
=== Første reise 1902–1903===
«Scotia» seilte fra [[Troon]] i [[Skottland]] den 2. november 1902. På reisen sørover hadde hun stopp i den irske havnen [[Dún Laoghaire]],{{#tag:ref|Dun Laoghaire var dengang kjent under sitt britiske navn, Kingstown.|group=n}} i [[Funchal]] på [[Madeira]] og på [[Kapp Verde-øyene]],<ref>Rudmose Brown, s. 15–120</ref> før det ble gjennomført et mislykket forsøk på å gå i land på den lille, isolerte øygruppen [[St. Peter og St. Paul-øyene]] nær ekvator. Forsøket var nær ved å koste geologen og skipslegen James Harvie Pirie livet, da han feilberegnet avstanden til land og hoppet i det hairike havet i et forsøk på å komme i land.<ref>Rudmose Brown, s. 20–21</ref><ref name="sharks">Goodlad, seksjon 5: Voyage of the Scotia: [http://gdl.cdlr.strath.ac.uk/scotia/gooant/gooant0502.htm The voyage south]</ref> Den 6. januar 1903 nådde «Scotia» [[Port Stanley]] på [[Falklandsøyene]], der forsyninger ble etterfylt før hun seilte videre til Antarktis.<ref>Rudmose Brown, s. 24</ref>

[[Fil:South Orkney Islands-en.svg|miniatyr|venstre|400px|[[Sør-Orknøyene]]]]

Den 26. januar 1903 satte «Scotia» seil mot antarktiske farvann. Ekspedisjonen møtte tung [[Is|pakkis]] 40 kilometer nord for [[Sør-Orknøyene]] den 3. februar, og de strevde med å manøvrere seg videre.<ref name="Rudmose_Brown_28–33">Rudmose Brown, s. 28–33</ref> Dagen etter var imidlertid «Scotia» i stand til å ta seg videre sørover. En liten gruppe ble satt i land på [[Saddle Island (Sør-Orknøyene)|Saddle Island]], hvor en stor mengde biologiske og geologiske prøver ble samlet inn.<ref name="Rudmose_Brown_28–33" /> Isforholdene forhindret videre fremdrift før 10. februar, da «Scotia» fortsatte sørover, «lensende fremover i sju knop under seil».<ref name="Rudmose_Brown_28–33" /> Den 17. februar var posisjonen 64°18'S, og fem dager senere passerte de den 70. breddegrad langt inne i [[Weddellhavet]]. Kort tid senere tørnet Robertson nordover igjen etter å ha nådd 70°25'S, da ny [[sjøis]] dannet seg og truet skipet.<ref name="Rudmose_Brown_28–33" />

Da de ikke hadde lyktes med å finne land, måtte ekspedisjonen bestemme seg for et overvintringssted. Denne beslutningen hastet siden sjøen var i ferd med å fryse til, og skipet kunne bli sperret inne i isen. Bruce bestemte seg for å sette kursen tilbake mot Sør-Orknøyene og forsøke å finne en ankerplass der.<ref name="Rudmose34">Rudmose Brown, s. 34</ref> Jevnført med det uttalte målet om å overvintre så langt sør som mulig, lå Sør-Orknøyene mer enn 3&nbsp;200 kilometer fra Sørpolen, men den nordlige beliggenheten hadde sine fordeler. Den relativt korte perioden skipet ville ligge innefrosset ville gi mer tid til tråling og mudring på våren.<ref name="Rudmose34" /> I tillegg lå øygruppen beleilig til for etablering av en meteorologisk stasjon – den relative nærheten til det søramerikanske fastlandet åpnet mulighetene for permanent bemanning.<ref>Rudmose Brown, s. 57</ref>

[[Fil:Omond House - Laurie Island.jpg|miniatyr|«Omond House»]]

Det krevde én måned med strevsom seilas før «Scotia» nådde Sør-Orknøyene. Etter flere mislykkede forsøk på å lokalisere en høvelig ankerplass, og med roret alvorlig skadet av is, fant de til slutt en skjermet bukt på sørsiden av [[Laurie Island]], den østligste øya i øygruppen. Den 25. mars var skipet forsvarlig oppankret noen hundre meter fra stranden, klar for å bli innefrosset.<ref>Rudmose Brown, s. 36–37</ref> Hun ble klargjort for å tjene som vinterkvarter: maskinene ble demontert, dampkjelene tømt og et seildukstak ble strukket over dekk.<ref>Rudmose Brown, s. 45</ref> Deretter fikk Bruce satt i gang et omfattende vitenskapelig program som omfattet meteorologiske observasjoner, tråling etter havprøver, botaniske ekskursjoner og innsamling av biologiske og geologiske prøver.<ref>Rudmose Brown, s. 46–50</ref> Den største oppgaven som ble gjennomført i denne perioden var byggingen av en steinhytte, døpt «Omond House» etter [[Robert Omond]], direktør for [[Royal Observatory (Edinburgh)|Edinburgh Observatory]] som var en av ekspedisjonens støttespillere.<ref>Voyage of the Scotia 1902–1904: [http://gdl.cdlr.strath.ac.uk/scotia/vs031-034.htm The hut known as Omond House on Laurie Island in the South Orkney Islands, 1902-04] Glasgow Digital Library</ref> Denne skulle tjene som husly for de som skulle bli igjen på Laurie Island for å betjene den planlagte meteorologiske stasjonen. Bygningen ble [[tørrmur]]t av lokal stein; til tak ble det benyttet trestokker dekket med seilduk. Den ferdige hytta målte seks ganger seks meter, hadde to vinduer, og ble utrustet for seks personer. Rudmose Brown skrev: «Tatt i betraktning at vi ikke hadde [[mørtel]] og murerverktøy, er det et vidunderlig flott hus, og veldig solid. Jeg vil derfor tro at det vil bli stående i hundre år&nbsp;...»<ref>Speak, s. 85</ref>

Mannskapet klarte i all hovedsak å holde seg ved god helse. Unntaket var skipsmaskinisten, Allan Ramsay, som hadde fått hjerteproblemer på Falklandsøyene under utreisen. Han valgte å følge med ekspedisjonen videre, men ble stadig dårligere ettersom vinteren skred frem. Han døde den 6. august og ble gravlagt på øya.<ref name="Speak88">Speak, s. 88–89</ref>

Aktivitetsnivået økte da vinteren gikk over til vår. Det ble foretatt mange utfarter med hundesleder,<ref>Rudmose Brown, s. 76</ref> også til de omkringliggende øyene. En trehytte ble bygget for magnetiske observasjoner, og det ble satt opp en ni fot høy [[varde]] der [[Union Jack|unionsflagget]] og [[Skottlands flagg|det skotske flagget]] vaiet side om side på toppen.<ref name="Speak88" /> «Scotia» ble gjort sjøklar igjen, men var isfast gjennom september og oktober; det var ikke før 23. november sterk vind brøt opp isen i bukta og frigjorde ekspedisjonsskipet. Fire dager senere avgikk hun for Port Stanley, og etterlot en gruppe på seks under Robert Mossmans ledelse på Laurie Island.<ref name="Speak88" />

=== Buenos Aires, 1903–1904 ===
[[Fil:Laurie island map-fr.svg|miniatyr|400px|Kart over Laurie Island som viser beliggenheten til forskningsstasjonen Orcadas]]

Den 2. desember nådde ekspedisjonen Port Stanley og mottok de første nyhetene fra omverdenen. Etter en ukes hvile seilte «Scotia» videre til [[Buenos Aires]] for å bli reparert og utrustet for en ny sesong. Bruce hadde ytterligere ett ærend i byen: han ville forsøke å overtale de argentinske myndighetene til å overta ansvaret for den meteorologiske stasjonen på Laurie Island etter at ekspedisjonen hadde reist.<ref name="Speak90">Speak, s. 90–92</ref> Under overfarten til Buenos Aires gikk «Scotia» på grunn i munningen av [[Río de la Plata]] og sto på grunn i flere dager før hun kom seg løs på julaften, og en taubåt fikk buksert henne til havn.<ref>Rudmose Brown, s. 96–98</ref>

«Scotia» lå i dokk i fire uker, og i mellomtiden forhandlet Bruce og de argentinske myndighetene om fremtiden til værstasjonen. Bruce ble assistert av den britiske sendemannen, den britiske konsulen og Dr. W.G. Davis, direktør for det argentinske meteorologiske kontoret. Det britiske utenriksdepartementet hadde ingen innsigelser til planen.<ref name="Speak90" /> Den 20. januar 1904 bekreftet Bruce at det var inngått en avtale om at tre vitenskapelige assistenter fra de argentinske myndighetene skulle reise til Laurie Island og arbeide i ett år under Robert Mossman – i første omgang på [[åremål]]. Deretter overleverte han formelt Omond House med inventar og utrustning og alle magnetiske og meteorologiske instrumenter til argentinerne.<ref name="Speak90" /> Stasjonen ble omdøpt [[Orcadas|Base Orcadas]] og har vært i kontinuerlig drift siden. Den har gjennomgått en rekke ombygginger og utvidelser.<ref name="Speak90" />

En rekke av de opprinnelige ekspedisjonsmedlemmene mønstret av i Buenos Aires – noen på grunn av sykdom og én på grunn av tjenesteforsømmelse. Erstatninger ble rekruttert lokalt. «Scotia» forlot den argentinske hovedstaden 21. januar og ankom Laurie Island 14. februar. En uke senere, da besetningen som skulle oppholde seg på Orcadas til de ble hentet av den argentinske [[kanonbåt]]en «Uruguay» var kommet i orden, satte «Scotia» seil for sin andre tur til Weddellhavet.<ref>Rudmose Brown, s. 105</ref>

=== Andre reise, 1904 ===
[[Fil:CairdCoast.jpg|miniatyr|Kysten av [[Coats Land]], oppdaget av SNAE i mars 1904. Fotografi fra 1915, tatt under [[Ernest Shackleton|Shackletons]] [[Endurance-ekspedisjonen|Endurance-ekspedisjon]]]]

«Scotia» seilte sørøstover i rolig vær med retning mot den østre delen av Weddellhavet. De traff ikke på pakkisen før de hadde passert [[sørlige polarsirkel|polarsirkelen]],<ref name="Rudmose_Brown_118–120">Rudmose Brown, s. 118–120</ref> og de fortsatte greit frem til 3. mars da tett pakkis stoppet skipet ved 72°18’S, 17°59’V. En [[loddline|dybdemåling]] ble foretatt og viste et havdyp på 1131 favner (2068 meter) – under halvparten av tidligere generelle målinger.<ref name="Rudmose_Brown_120–123">Rudmose Brown, s. 120–123</ref> Dette tydet på at de nærmet seg land. Noen timer senere nådde de en [[isbrem|isbarriere]] som blokkerte videre fremdrift mot sørøst. I løpet av de neste dagene fulgte de iskanten sørover i 240 kilometer. En ny dybdemåling fire kilometer fra iskanten viste kun 159 favner (291 meter), en sterk indikasjon på at det befant seg land innenfor iskanten.<ref name="Rudmose_Brown_121">Rudmose Brown, s. 121</ref> Konturene av dette landet kom snart svakt til syne, og Bruce kalte det [[Coats Land]] etter sine hovedsponsorer.<ref name="Rudmose_Brown_120–123" /> Dette var den første klare indikasjonen på den østlige grensen til det indre av Weddellhavets, og tydet på at sjøområdet var vesentlig mindre enn man tidligere hadde antatt.<ref name="Rudmose_Brown_121" />{{#tag:ref|At det fantes land i dette området ble senere bekreftet av ekspedisjonene til [[Wilhelm Filchner]] (1911–1913) og [[Ernest Shackleton]] (1914–1917)|group=n}} En planlagt ilandstigning med et sledeparti ble skrinlagt på grunn av tilstanden på [[sjøis]]en.<ref>Speak, s. 93</ref>

[[Fil:Scotiapiper.jpg|miniatyr|venstre|Kerr spiller sekkepipe for en pingvin]]

Den 9. mars 1904 nådde «Scotia» sin sørligste bredde, 74°01’S. Her var skipet fastskrudd i isen, og utsiktene til å bli innesperret for vinteren meldte seg. Det var i denne perioden med inaktivitet at [[sekkepipe]]-blåseren Gilbert Kerr ble fotografert mens han spilte for en pingvin.<ref name="Rudmose_Brown_120–123" /> Imidlertid løsnet isen sitt grep om skipet den 13. mars, og «Scotia» begynte å bevege seg sakte mot nordøst ved hjelp av dampmaskinen.<ref name="Rudmose_Brown_122">Rudmose Brown, s. 122</ref> På denne delen av sjøreisen fremskaffet det regulære programmet med dybdemålinger, tråling og innsamling av bunnprøver en omfattende dokumentasjon på Weddellhavets oseanografi og marine liv.<ref>Rudmose Brown, s. 123–126</ref>

«Scotia» satte kursen mot [[Cape Town]] via en rute som tok henne til [[Gough Island]], en isolert midtatlantisk [[vulkan]]øy som aldri tidligere hadde blitt studert av vitenskapsmenn. Den 21. april var Bruce og fem andre i land på øya og samlet inn prøver.<ref>Rudmose Brown, s. 132–134</ref> Skipet fortsatte deretter til Cape Town, der hun ankom 6. mai. Etter å ha utført ytterligere undersøkelser i [[Saldanha Bay]], seilte «Scotia» hjemover 24. mai via [[St. Helena]] og [[Ascension]].

{{-}}