Redigerer Scipio Africanus (avsnitt)

=== Slaget ved Zama ===
Karthago var nå forlatt av sine allierte og var omringet av en erfaren og ubeseiret romersk armé som Dodge hevder var den beste som noen gang var satt ut i felten. Karthago begynte å åpne diplomatiske forbindelser for å forhandle. Det var her det utenkelige skjedde. Hannibal reiste tilbake til Karthago. Til tross for Scipios moderate krav som ble tilbudt Karthago, stoppet Karthago plutselig forhandlingene og forberedte seg igjen for krig. Det var et tydelig tegn på lederskapet til Hannibal at stemningen i Karthago plutselig forandret seg. Hæren som Hannibal kom tilbake med er gjenstand for mye debatt. Hannibals forsvarere hevder ofte at hans armé var hovedsakelig italienere fra det sørlige Italia som var blitt tvunget i tjeneste, og at mesteparten av hans erfarne elitestyrker (og helt sikkert kavaleriet) var oppbrukt. Scipios advokater har en tendens til å være mer mistenksomme og antar at antallet veteranstyrker fremdeles var betydelig. Hannibal hadde en trent styrke av soldater som hadde kjempet i Italia, i tillegg til et knusende våpen: 80 [[krigselefant]]er. Hannibal hadde en styrke på 58 000 infanterister og 6000 kavalerister. Scipio hadde 34 000 infanterister og 8700 kavalerister. De to generalene møttes på en slette mellom Karthago og Utica for alltid kjent som [[slaget ved Zama|Zama]] den [[19. oktober]] [[202 f.Kr.]] Til tross for gjensidig anerkjennelse, strandet forhandlinger på romerske anklager om «punisk skjebne», en henvisning til bruddet på protokol som endte den første punerkrigen med det karthagenske angrepet på [[Sagentum]], i tillegg til oppfattede brudd i samtidig militær etikette (Hannibals tallrike bakholdsangrep).

[[Slaget ved Zama]] beskrives i detalj i egen artikkel, men det er naturlig å nevne Scipios bidrag til resultatet. Hannibal hadde satt opp sitt infanteri i tre linjer skapt for å overlappe de romerske linjene. Hans strategi var enkel: Et massivt frontalangrep støttet av krigselefantene ville skape sårbare hull i de romerske linjer, og disse ville bli angrepet fra linjer av infanteri og støttet av kavaleri. I stedet for å sette sine romerske styrker i de tradisjonelle [[manipel]]ene i et rutemønster, med hans tunge elitekavaleri i diagonaler. Dette ble gjort for å svare på lengden i de karthagenske linjene, men også for å demme opp mot elefantene. Da de karthagenske elefantene angrep, ble de møtt av godt plasserte tropper i den romerske posisjonens front, og ved hjelp av trompeter ble mange elefanter drevet i panikk i redsel og forvirring. Romerske spydkastere ble brukt med godt resultat og de skarpe spydene stresset elefantene i den grad at de angrep tilbake inn i sine egne linjer. Men det romerske infanteriet var rystet og det var på dette tidspunktet at Massinissas numidiske og Laelius sitt romerske kavaleri begynte å angripe motstandernes kavaleri på slagmarken. Dette ble gjort med stor suksess, men kanskje litt for ivrig da begge kommandantene forfulgte sine karthagenske motparter. Det etterfølgende sammenstøtet mellom infanteriene var blodig og intenst og ingen av sidene klarte å få overtaket. Slaget ble vunnet da det allierte kavaleriet samlet seg og angrep Hannibals armé i ryggen, noe som førte til det mange historikere har kalt det «romerske Cannae». 

På grunn av anstrengelsen som Roma og hennes allierte hadde lagt for dagen mot Karthago, forventet mange i det romerske aristokratiet, særlig Cato, at Roma skulle legge byen øde. Men Scipio dikterte ekstremt moderate krav i kontrast til det kravstore romerske senatet. Til tross for hans moderasjon mot karthagenerne, var han grusom mot de romerske og latinske desertørene. Latinerne ble halshogd og romerne [[korsfestelse|korsfestet]]. Med Scipios tillatelse ble Hannibal den politiske lederen i Karthago. Dette glemte Cato og hans familie aldri. Scipio ble ønsket velkommen tilbake til Roma med kallenavnet '''Africanus'''. Han nektet ytterligere æresbevisninger som folket ville gi ham som konsul og diktator på livstid. I 199 f.Kr. ble Scipio valgt til konsul og i noen år etterpå levde han et rolig liv og deltok ikke i politikken.