Redigerer Samisk historie i middelalderen (avsnitt)

=== Rikenes overlappende interessesfærer ===
[[Fil:Pähkinäsaaren rauhan raja 1323 - Treaty of Nöteborg 1323.jpg|mini|Utbredt utsikt over den togrenede grensen satt i traktaten. Rød linje viser den ubestridte delen av grensen, svart stiplet linje de to grenene av grensen og i grått grenselinjen som var i bruk til 1500-tallet.]]
[[Fil:On Bjarmaland, its Location and Constitution.jpg|mini|Fremstilling av Bjarmaland, bjarmlendernes land, fra [[Olaus Magnus]]' bok ''Historia de gentibus septentrionalibus'' fra 1555.]]

Danmark og Sverige hadde fra slutten av 1100-tallet søkt nytt land østover i form av et «[[korstog]]» støttet av paven. Ut på 1200-tallet fortsatte stridighetene med karelerne, noe som ut på 1300-tallet utviklet seg til en krigstilstand mellom Norge og Sverige mot Novgorod. Rivaliseringer om overherredømmet om nordområdene førte til at statsmaktene i slutten av [[høymiddelalderen]] kom frem til avtaler seg imellom. Avtalene, kalt [[Nöteborgstraktaten|Nöteborgsfreden]], førte til felles, men overlappende interessesfærer. En hadde også tilsvarende strid gående om regionene rundt [[Østersjøen]]. Imidlertid var avskriftene av fredsavtalen oversatt til russisk, svensk og latin, men hadde flere uklarheter om grensedragningene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Uklarhetene om grensen mellom Sverige og dagens Russland førte til langvarig stridigheter. Det var uklart om grensen fulgte en linje nordvestover fra rundt Karjalankoski gjennom Finland til den nordligste delen av Bottenviken, eller om den gikk rett nordover mot Kvitsjøen, se kartet. Noen historikere har derimot ment at det ikke dreide seg om en grenselinje, men to. Der den ene angir et område der felles svensk-russisk interesser er gjeldende hva angår handel og skattelegging, angir den andre ut i Kvitsjøen det som er rent russisk område. Dette følger forøvrig samme prinsipp som for den norsk-russiske grenseavtalen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Fra 1250 var det inngått en fredsavtale mellom storfyrsten av Novgorod [[Aleksandr Nevskij]] (1220–1263) og kong [[Håkon Håkonsson]] (1204–1263). Fredsavtalen lød: «Russerne har rett til å ta skatt langs med sjøen ned til Lyngstuva og på fjellet til Mælå, som ligger beint opp fra Lyngstuva og østover mot [[Kjølen]]. Men kongen av Norge tar skatt østover til Trianæma og inn etter Gandvik til Velega, hvorsomhelst hvor det er halvkareler eller halvsamer som er født av samisk mor.» Med andre ord hadde russerne rett til å ta skatt av samene helt vest til Lyngen, mens norske konger kunne kreve skatt helt inn til Kvitsjøen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Etter [[Nöteborgstraktaten]] i 1323 ble Karelen formelt en del av området til Novgorod og del av den ortodokse kirken. Karelerne opptrådte som skatteoppkrevere, først for Novgorod, senere for Moskva-fyrstedømmet fra slutten av 1400-tallet. Karelerne hadde allikevel en delvis selvstendighet og opptrådte som selvstendige økonomiske aktører i pelshandel og skatteinnkreving fra samene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}} Med fredsavtalen fra 1320-årene ble en stor del av det samiske området definert som felles interessesfære og beskatningsområde for statene rundt. Den felles forståelsen som statene hadde om skatter og bosetning stod ved lag de neste 300–400 år. Avtalen sikret fri tilgang til området for handelsmenn fra de tre statene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Tiden fra 1000-tallet og de påfølgende to til tre hundreårene har sannsynligvis vært en trengselstid for samene, med rivalisering mellom statsmaktene og tredobbel skatt. En tror at skatteinnkreverne kan ha fortonet seg mer eller mindre som hærer og røvertokter. Det ble utøvd vold og tvang, slik at samiske lokalsamfunn ble utslettet. I muntlige overleveringer ble hendelsene fortalt videre som sagn.<ref name=PS/>

Presten og historikeren [[Peder Claussøn Friis]] (1545–1614) forundret seg over at samen hørte til under og var skattepliktige både til Norge, Sverige-Finland og Russland. Samene var samtidig så «verdifulle» at om noen drepte en same, ble de bøttelagt av alle de tre maktene. Friis mente at det måtte være en spesiell forklaring bak, og han kom frem til at ingen konge alene greide å overmanne samene. Årsaken til deres styrke lå i deres trolldomsmakt. Kongene kunne bare få overmakten ved å danne et slags forbund. Svenskekongen hjalp den norske kongen med sine «østfinner» og fra Russlands side benyttet en [[Vepsere|bjarmlendere]]. Til sammen var disse folkeslagene like gode i trolldom som samene, og når disse forente sin kraft måtte selv samene gi tapt. Friis hadde også en annen forklaring på samenes tredobbelte skatteplikt, nemlig at de ville ha «[…] Fred og ingen Fiendskab af de nest omliggendis Land.»<ref name=PS/>