Redigerer Romeo og Julie (avsnitt)

=== Kjærlighet ===
{{Sitat|'''Romeo''': Har denne hånd uverdig fulgt sin trang<br />og profanert et helgenskrin nu nyss, <br />la mine lepper da gå pilgrimsgang / og sone grov berøring med et kyss<br />'''Julie''': Nei, kjære pilgrim, i den rette ånd<br />har hånden handlet. Last da ikke den!<br />At pilgrimshånd berører helgenhånd <br />blir mottatt som et kyss fra venn til venn |Akt I, Scene V<ref>Andre Bjerkes oversettelse. Originalens tekst: Romeo: If I profane with my unworthiest hand / This holy shrine, the gentle sin is this: / My lips, two blushing pilgrims, ready stand / To smooth that rough touch with a tender kiss. // Juliet: Good pilgrim, you do wrong your hand too much, / Which mannerly devotion shows in this; / For saints have hands that pilgrims' hands do touch, / And palm to palm is holy palmers' kiss.</ref>|right}}
I den grad ''Romeo og Julie'' har et samlende tema er det ung kjærlighet.<ref name="Bowling 208" /> Romeo og Julie er blitt [[arketype]]r for unge elskende og håpløs kjærlighet. 

Shakespeare drøfter i stykket flere ulike tilnærminger til kjærlighet, omtalt som en «studie i kjærlighetens vesen». Romeos formelt-høviske avstandsforelskelse i Rosalind stilles i kontrast til den intense, romantiske kjærligheten Romeo viser overfor Julie. Og det finnes flere kontrasterende holdninger til kjærligheten: Romeos kvinneidolisering mot Gregorios og Samsons mannlige erobrertrang; Mercutios reduksjon av kjærlighet til sex; og foreldrene Capulets forretningsmessige jakt på en god allianse.<ref>resonnementet i avsnittet er hentet fra Kirsti Minsaas' etterord i Aschehougs 1995-utgave; ISBN 82-03-20093-1</ref>

I sitt første møte bruker Romeo og Julie en form for kommunikasjon som ble anbefalt i mange [[etikette]]håndbøker på Shakespeares tid: [[metafor]]er. Ved å bruke metaforer om helgener og syndere kunne Romeo undersøke Julies følelser for ham på en ikke-truende måte. Denne metoden ble anbefalt av italieneren [[Baldassare Castiglione]] (som hadde blitt oversatt til engelsk). Han påpekte at hvis en mann brukte metaforer som en invitasjon kunne kvinnen late som at hun ikke forstod ham, og han kunne slå retrett med æren i behold. Julie, derimot, deltar i metaforen og utvider den. De religiøse metaforene «helgenskrin»<ref>I originalen «shrine» som kan oversettes med «relikvieskrin», «hellig sted» eller «helligdom»; Bjerkes oversettelse bruker «helgenskrin», mens Vesaas' bruker uttrykket «heilagskrin»</ref>, «pilegrim» og «helgen» var på moten i datidens poesi og det var mer sannsynlig at man ville bli forstått som romantisk heller enn blasfemisk.<ref>Groves (2007: 68–69).</ref> Lenger ut i skuespillet fjerner Shakespeare de mer kontroversielle allusjonene til Kristi oppstandelse som Brooke hadde brukt i ''The Tragical History of Romeus and Juliet''.<ref>Groves (2007: 61)</ref>

I balkongscenen lar Shakespeare Romeo overhøre Julies tale, men i Brookes versjon av historien blir hennes bekjennelse fremført i enerom. Ved å bringe Romeo inn på scenen for å lytte bryter Shakespeare med kurtisens normer. Vanligvis skulle en kvinne opptre tilbakeholden og sjenert for å la seg overbevise om beilerens oppriktige hensikter. Shakespeares brudd med denne regelen bidrar imidlertid til å øke framdriften i forholdet og i stykket: De to elskende kan hoppe over en langsom, forsiktig kurtise og raskt komme fram til å snakke rett ut om forholdet seg imellom, noe som utvikler seg til en avtale om giftemål etter at de har kjent hverandre bare en natt. 

I skildringen av selvmordet bruker Shakespeare en forestilling som har blitt beskrevet som «kjærlighetens religion».<ref>Siegel (1961: 371–392).</ref> I henhold til den vanlige katolske tro ble en som tok sitt eget liv, regnet som dømt til fortapelse, mens forestillingene om «Kjærlighetens religion» innebærer at den som døde for å være sammen med sin elskede blir gjenforent med sine kjære i paradis. Romeo og Julies kjærlighet ser ut til å bli skildret i henhold til de ridderlige kjærlighetsforestillingene fra kjærlighetens religion heller enn det katolske syn. Selv om parets kjærlighet er svært lidenskapelig, blir forholdet i tråd med tidens moral først fullbyrdet innenfor ekteskapet slik at publikum ikke skulle ta anstøt. 

Skuespillet sidestiller tilsynelatende [[kjærlighet]] og [[sex]] med [[død]]en. Gjennom historien fantaserer både Romeo og Julie, og andre rollefigurer, om Døden som en mørk skapning, og sammenligner den ofte med en elsker. Når Capulet først oppdager sin datters (fingerte) død, beskriver han det som om Døden har tatt hennes jomfrudom.<ref>''Romeo and Juliet'', II.v.38–42.</ref> Julie sammenligner senere Romeo og Døden på en erotisk måte, ved at hun omtaler kniven som om den var en fallos. Når hun tar sitt eget liv griper hun Romeos dolk, og sier «Du sæle dolk, her er di slir, rust der, og lat meg døy»<ref>engelsk tekst «O happy dagger! This is thy sheath. There rust, and let me die.»; Halldis Moren Vesaas' oversettelse; Akt 5, 3. scene; Jfr MacKenzie (2007: 22–42).</ref>