Redigerer Romanos I (avsnitt)

== Slutten på Romanos’ regime ==
Romanos’ siste tid som keiser ble preget av større oppmerksomhet omkring Guds straffedom og hans skyldfølelse i forbindelse med tilraningen av keisertronen på bekostning av Konstantin VII. Da hans best kvalifiserte sønn Chistopher døde i 931 ønsket han ikke å gi sine to andre sønner rang foran Konstantin. I et forsøk på selv å tilrane seg tronen fikk disse to, Stafanos og Konstantin Lekapenos, faren arrestert i 944. Romanos ble ført til et kloster på [[Prinseøyene]] (Princes’ Islands) i Marmarahavet og tvunget til å avlegge munkeløftet. De ønsket dermed å bli keisere selv, men folket i Konstantinopel gjorde opprør mot dem og fikk innsatt Konstantin VII Porphyrogennetos på keisertronen. Romanos’ sønner ble fratatt keiserverdigheten og sendt i samme eksil som sin far. Romanos døde 15. juni 948 etter å ha bekjent sine synder framfor 300 munker fra hele imperiet, og han ble begravet i Myrelaion-klosteret sammen sin hustru<ref>Norwich, s. 204</ref>.

Konstantin VII hadde ikke mye godt å si om sin svigerfar. I sin bok [[De Administrando Imperio]] som han skrev til sin sønn [[Romanos II]], uttalte han at: "The lord Romanus the Emperor was an idiot and an illiterate man, neither bred in the high imperial manner, nor following Roman custom from the beginning, nor of imperial or noble descent, and therefore the more rude and authoritarian in doing most things ... for his beliefs were uncouth, obstinate, ignorant of what is good, and unwilling to adhere to what is right and proper."<ref>Jonathan Shepherd, "Cambridge History Byzantine Empire", s. 39</ref>

Han hadde, ifølge historikeren John Julius Norwich, likevel vært «''en god keiser - kanskje en stor keiser til og med''»<ref>Norwich, s. 204</ref>. Han hadde vist omsorg for sitt folk og gitt dem brød - men kanskje i mindre grad sirkus. Han var en forholdsvis fargeløs person, og det er kanskje derfor han helst ble husket, og fordømt, for den måten han hadde tilranet seg makten på.